«Dr. Livingstone, formoder jeg?»

Av en Våkn opp!-skribent i Tanzania

«Under det mangotreet som stod her, møttes Henry M. Stanley og David Livingstone den 10. november 1871.» — Plakett ved minnesmerket over Livingstone i Ujiji ved Tanganyikasjøen i Tanzania.

DET er godt over hundre år siden Stanley uttalte de kjente ordene: «Dr. Livingstone, formoder jeg?» Utenfor Tanzania er det sannsynligvis svært få som innser den fulle betydningen av møtet mellom disse to mennene.

Et besøk på Livingstone Memorial Museum i Tanzania vil derfor være opplysende for mange. Vår guide, Govola Mbingo, ønsker oss hjertelig velkommen. «Akkurat der hvor dette minnesmerket står, stod det en gang et stort mangotre. Det var under dette treet Stanley møtte Livingstone,» forklarer han. Nå står det to enorme mangotrær der. «I 1920-årene skjønte man nemlig at det opprinnelige mangotreet var i ferd med å dø. Forsøkene på å redde treet slo feil. Så da ble det plantet to nye trær rett ved monumentet,» fortsetter han.

Hvem var Livingstone?

Vi setter oss i skyggen under et av mangotrærne, og Mbingo forteller at David Livingstone ble født i 1813 i en liten skotsk by som heter Blantyre. «Selv om han vokste opp i fattige kår, klarte han å få seg skolegang ved å jobbe ved siden av, og han ble utdannet både som lege og som misjonær.» Vi får vite at misjonsselskapet London Missionary Society sendte Livingstone til Afrika, hvor han tilbrakte 30 år og ble viden kjent som oppdager og misjonær.

«Dr. Livingstone reiste til Afrika tre ganger,» forteller guiden vår. «Første gang, i 1841, drog han til Sør-Afrika. I 1845 giftet han seg med Mary Moffat, som var datteren til misjonæren Robert Moffat.» Livingstone fikk fire barn med Mary. Og selv om hun var med på mange av oppdagelsesreisene hans, brant han så sterkt for å gjøre nye oppdagelser at det ble liten tid til familien. Mary Livingstone døde av malaria i 1862 mens hun var med på en av ekspedisjonene hans.

I The New Encyclopædia Britannica kan vi lese: «Livingstone ønsket å utbre kristendommen, handelen og sivilisasjonen, tre ting som han mente utvilsomt ville åpne Afrika for omverdenen — fra Sør-Afrika og nordover inn i hjertet av kontinentet. I en berømt uttalelse i 1853 kunngjorde han sin hensikt: ’Jeg skal opprette en vei inn til kontinentets indre eller forsvinne.’» Livingstones reiser var derfor ikke bare av evangelisk karakter. Han engasjerte seg sterkt for å få slutt på slavehandelen. Han var også en lidenskapelig oppdagelsesreisende og satte seg som mål å finne Nilens utspring.

 Livingstone måtte imidlertid innse at den oppgaven han hadde påtatt seg, var for omfattende til at han kunne klare den på egen hånd. I 1857 sa han til en gruppe unge menn på Cambridge universitet: «Jeg vet at jeg om noen år vil dø i det landet, som nå er åpnet; la det ikke bli lukket igjen! Jeg drar tilbake til Afrika for å prøve å åpne veien for handel og kristendom; [vil] dere fullføre det arbeidet jeg har begynt på? Jeg overlater det til dere.»

Livingstone reiste gjennom store deler av Sentral-Afrika. Blant annet oppdaget han de enorme fossefallene på Zambezi og kalte dem Victoriafallene, etter dronning Victoria. Senere beskrev han disse fallene som ’det mest betagende syn han hadde sett i Afrika’.

Jakten på Livingstone

Guiden forklarer: «Livingstones siste reise begynte i 1866. Men det oppstod problemer blant de mennene han hadde med seg. Noen av dem forlot ham og reiste tilbake til Zanzibar, hvor de satte ut rykter om at han var død. Men Livingstone fortsatte ufortrødent. Han opprettet en base for sine videre ekspedisjoner ved Ujiji, på den østlige bredden av Tanganyikasjøen.

Men ingen i Europa hadde hørt fra Livingstone på rundt tre år. De trodde han var død. Utgiverne av avisen New York Herald sendte derfor en journalist ved navn Henry Morton Stanley av sted for å finne Livingstone — død eller levende. Livingstone var slett ikke forsvunnet. Men han trengte sårt nye forsyninger, og han var i ganske dårlig form. I november 1871 kom en av Livingstones tjenere løpende mot huset hans og ropte: ’Mzungu anakuja! Mzungu anakuja!’» Det er swahili og betyr: «Det kommer en hvit mann!»

Stanley hadde faktisk brukt nesten åtte måneder på å finne Livingstone. Først hadde han reist til Afrika via India, og han kom til øya Zanzibar den 6. januar 1871. Den 21. mars 1871 reiste han fra byen Bagamoyo på Afrikas østkyst med seks tonn forsyninger og 200 innleide menn. Den 1500 kilometer lange ferden inn i uoppdaget land skulle vise seg å bli farefull. Det kraftige regnet skapte oversvømmelser i elvene. Stanley og reisefølget hans ble angrepet av malaria og andre sykdommer i tillegg til utmattelse. Det krydde av krokodiller i alle elvene; Stanley ble forskrekket vitne til at en krokodille drog et av de siste pakkeslene hans med seg ned i dypet. En gang unnslapp Stanley bare så vidt å bli krokodillemat selv! Likevel var han fast bestemt på å  lykkes. Han ble oppmuntret da han hørte om en veldig gammel hvit mann som holdt til i området rundt Ujiji.

Da Stanley omsider kom til Ujiji, forberedte han seg på det forestående møtet. I boken Stanley av Richard Hall står det: «Stanley var avmagret og utslitt, men han mente han kunne framstå taprere enn [tidligere oppdagere] da han marsjerte inn i byen. Tross alt ville dette være et historisk øyeblikk — et som han ikke bare selv ville regissere, men som han også ville skrive om. Alle som var med på ekspedisjonen, fant fram de fineste klærne de hadde igjen. Stanley bandt et nytt bånd rundt tropehjelmen, tok på rene, hvite flanellsbukser og fikk støvlene blankpusset.»

I boken forteller Stanley hva som hendte videre: «Gruppen stopper omsider opp . . . Der er en gruppe høyt ansette arabere; og idet jeg nærmer meg, ser jeg det hvite ansiktet til en gammel mann blant dem. . . . Vi løfter begge på hatten, og jeg sier: ’Dr. Livingstone, formoder jeg?’, og han sier: ’Ja.’»

Hva dette møtet førte til

Stanley hadde opprinnelig planlagt å bli akkurat lenge nok til å intervjue Livingstone og skrive ned historien om ham. Men Livingstone og Stanley ble raskt venner. Guiden forteller: «Stanley ble hos Livingstone i flere uker, og de utforsket Tanganyikasjøen sammen. Stanley prøvde å overtale Livingstone til å reise tilbake til Europa, men Livingstone var fast bestemt på å bli og finne Nilens utspring. Så, den 14. mars 1872, tok Stanley og Livingstone et følelsesladet farvel. Stanley drog tilbake til kysten, hvor han kjøpte forsyninger og fikk dem sendt til Livingstone. Så reiste Stanley til Europa.»

Hvordan gikk det med Livingstone? Guiden forklarer: «I august 1872 gjenopptok Livingstone jakten på Nilens utspring. Han drog sørover til Zambia. Men utmattelse og sykdom hadde tæret på ham, og den 1. mai 1873 ble han funnet død. Tjenerne hans . . . balsamerte kroppen hans og begravet hjertet og innvollene hans i afrikansk jord. Legemet ble så brakt rundt 2000 kilometer til Bagamoyo, hvor det ble tatt hånd om av misjonærer. Det ble så ordnet med transport til Zanzibar og derfra videre til Storbritannia. Båten med Livingstones legeme kom til London den 15. april 1874 og ble begravet i Westminster Abbey tre dager senere. Det hadde tatt nesten et år før Livingstones levninger fant sitt endelige hvilested.»

Stanley drog tilbake til Afrika for å ta opp tråden der Livingstone hadde måttet gi tapt. Han ledet ekspedisjoner som utforsket områdene rundt Victoriasjøen og Tanganyikasjøen og den mektige Kongo-elvens løp.

En må virkelig beundre det mot og den besluttsomhet menn som Livingstone og Stanley viste. Britannica sier om Livingstone: «Hans oppdagelser — geografiske, tekniske, medisinske og sosiale — har gitt oss en mengde kunnskap som fortsatt er gjenstand for forskning.» Og selv om Livingstone og Stanley i dag blir husket som oppdagelsesreisende og ikke som en predikant og en journalist, gjorde deres arbeid det mulig å utbre Bibelens budskap i stor utstrekning mange år senere.

Jehovas vitners misjonærer har på grunn av det kunnet hjelpe hundretusenvis av afrikanere til å ta imot sannheten i Bibelen. Faktisk er Jehovas vitners arbeid i Ujiji — det stedet hvor Stanley første gang møtte Livingstone — så godt kjent at når innbyggerne ser dem utenfor huset sitt, er det ikke uvanlig å høre dem spørre: «Jehovas vitner, formoder jeg?»

[Kart på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

Victoriasjøen

Livingstones ekspedisjoner

Cape Town

Port Elizabeth

Kuruman

Ngamisjøen

Linyanti

Luanda

Victoriafallene

Quelimane

Mosambik

Mikindani

Zanzibar

Chitambo

Tanganyikasjøen

Nyangwe

Ujiji, der de to mennene møttes

Den ruten Stanley fulgte da han lette etter Livingstone i 1871

Zanzibar

Bagamoyo

Ujiji, der de to mennene møttes

[Rettigheter]

Kart: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på sidene 22 og 23]

David Livingstone

[Rettigheter]

Livingstone: Fra boken Missionary Travels and Researches in South Africa, 1858

[Bilde på sidene 22 og 23]

Henry M. Stanley

[Bilde på side 23]

Victoriafallene

[Bilde på side 24]

Et av Jehovas vitner forkynner Bibelens budskap i Ujiji