Glad for å ’gå en ekstra mil’

FORTALT AV CLAIRE VAVY

MADAGASKAR, som ligger omkring 400 kilometer utenfor kysten av det østafrikanske landet Mosambik, er fjellendt og har tette regnskoger. Jeg ble født på øyas østside, i den lille landsbyen Betoko II. I 1987, da jeg var 15 år gammel, flyttet jeg til kystbyen Mahanoro for å gå på skole.

I Mahanoro bodde jeg sammen med min eldre bror Celestin, som hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. To år senere ble jeg selv et vitne. Jeg var fast bestemt på å tjene Jehova Gud i den utstrekning jeg kunne.

Jeg går inn for å nå mine mål

Et av de første målene jeg satte meg, var å hjelpe familien min i Betoko II, og jeg bad regelmessig til Jehova om dette ønsket. Men jeg hadde bare mulighet til å dra dit i skoleferiene. Det var en tøff reise på ti mil. De første fire milene kunne man reise med et motorkjøretøy, men de siste seks milene var man nødt til å gå til fots på en smal fjellsti.

Jeg måtte gå oppover mange bratte bakker, og noen steder var den ujevne stien ikke bredere enn lengden av føttene mine. Hvis jeg startet tidlig på dagen og gikk til det ble mørkt, klarte jeg vanligvis å tilbakelegge omkring fire mil. Jeg bar gjerne på mer enn 15 kilo bagasje — noe på hodet, noe på ryggen og resten i armene. Det meste var bibelsk litteratur, som jeg gav videre til slektninger og andre interesserte. Langs ruten ble jeg kjent som «den med mye bagasje».

Til tross for den begeistring jeg viste, ville familien min til å begynne med ikke høre på meg når jeg snakket med dem om min nyfunne tro. Men de endret snart innstilling og begynte å stille så mange spørsmål at det hendte vi ikke fikk lagt oss før klokken to om natten.

Et minneverdig besøk

Den 24. desember 1990 kom jeg hjem til Betoko II på ferie. Familien min var glad for å se meg. De trodde at jeg var kommet for å feire jul sammen med dem. Gleden deres snudde seg til skuffelse  da jeg forklarte hvorfor jeg ikke kunne være med og feire jul. De syntes det var flaut å måtte forklare dette for andre i landsbyen, hvor alle var interessert i hverandres ve og vel. Jeg følte derfor at jeg måtte fortelle dette selv. Men hvordan?

Jeg følte meg usikker, spesielt fordi jeg var så ung. Jeg lurte på om det ville være passende å fortelle om min tro når folk i landsbyen var samlet i kirken neste dag. Jeg bad en lang og inderlig bønn til Jehova der jeg bønnfalt om hans ledelse. Etterpå spurte jeg min eldre bror Paul, som var lærer i kirken: «Tror du det vil være greit om jeg forklarer dem som kommer til kirken i morgen, hvorfor jeg ikke feirer jul?» Han forhørte seg med noen andre, og de gikk med på forslaget.

Neste dag ble jeg tilkalt etter at gudstjenesten var over. Jeg bad igjen til Jehova og tok med meg en forsyning av bibelsk litteratur. Etter noen innledende bemerkninger takket jeg alle for at de hadde hjulpet meg til å få dyp respekt for Bibelen. Jeg fortalte at jeg hadde fortsatt å studere Bibelen etter at jeg flyttet til byen, og at jeg hadde oppdaget mange bibelske sannheter som vi ikke hadde lært tidligere.

Jeg benyttet anledningen til å fortelle om det bibelske håpet om evig liv på en paradisisk jord (Salme 37: 29; Åpenbaringen 21: 3, 4), om grunnen til at noen trofaste på jorden vil bli tatt opp til himmelen (Johannes 14: 2, 3; Åpenbaringen 5: 9, 10; 14: 1, 3), og om Bibelens lære om at de døde er uten bevissthet, at de befinner seg i en søvnlignende tilstand og derfor ikke lider ondt (Forkynneren 9: 5, 10; Johannes 11: 11—14, 38—44). Jeg forklarte også at de første kristne ikke feiret jul, og at denne høytiden er av hedensk opprinnelse.

Mot slutten av innlegget var det mange blant tilhørerne som erkjente sannheten i det jeg hadde sagt. Noen stilte til og med spørsmål. Etterpå viste jeg dem de publikasjonene jeg hadde tatt med. Jeg forklarte at de var hjelpemidler til bibelstudium, og at de var utgitt av Jehovas vitner. Jeg sa at jeg var villig til å hjelpe alle som gjerne ville studere Bibelen. Mange tok imot bibelske publikasjoner.

En overraskende oppdagelse

En kvinne jeg aldri hadde truffet før, kom bort til meg og sa: «Søsteren min, som bor i en annen landsby, har samme religion som deg.» Jeg var overrasket og spurte: «Hvor bor hun?»

«I Andranomafana,» svarte hun. Denne landsbyen ligger omkring tre mil fra Betoko II.

Jeg fortalte kvinnen at søsteren hennes sikkert tilhørte en annen religion, ettersom alle som er Jehovas vitner i området, kjenner hverandre. Men kvinnen holdt fast ved at søsteren hadde lært henne de samme tingene som jeg hadde fortalt om i kirken. Jeg bad om å få navnet og adressen til kvinnens søster, ettersom jeg var ivrig etter å dra til denne landsbyen med én gang. Men mor bad meg innstendig om å vente en dag eller to fordi det var en anstrengende tur som bare kunne foretas til fots. To dager senere tok jeg og min bror Charles fatt på turen til Andranomafana.

Så snart vi kom fram til landsbyen, spurte vi noen innbyggere: «Finnes det Jehovas  vitner her?» Jeg ble skuffet da de svarte: «Her i landsbyen er det bare katolikker, pinsevenner og de uavhengige.»

Da var det en kvinne som sa: «Hvis det er Jehovas vitner dere leter etter, er det sikkert Marceline og familien hennes.» Marceline var akkurat det navnet vi hadde fått oppgitt!

Noen gikk for å hente henne. Hun kom snart, men virket litt engstelig. Hele landsbyen samlet seg rundt oss; de trodde at vi var myndighetspersoner som kom for å spørre henne ut. Senere fikk jeg vite at hun og familien hennes var blitt forfulgt i landsbyen fordi hun praktiserte sin «uortodokse religion».

Marceline førte oss litt bort fra folkemengden til et sted hvor vi kunne prate sammen. Da jeg spurte henne om hun var et av Jehovas vitner, svarte hun bekreftende på det. Så gikk hun og hentet boken Den sannhet som fører til evig liv, som Jehovas vitner tidligere brukte som et hjelpemiddel til bibelstudium, og noen eldre numre av Vakttårnet. Alt sammen var slitt i filler. «Hvilket blad studerte dere forrige søndag?» spurte jeg.

«Disse er de eneste numrene vi har, og vi studerer dem om og om igjen,» svarte hun. Først da fortalte jeg Marceline at jeg også var et av Jehovas vitner. Så glad hun ble! Da jeg sa at jeg gjerne ville treffe den mannen som ledet møtene deres, fortalte hun at han bodde i et annet område, enda lenger borte.

Nok en hyggelig oppdagelse

Neste dag drog jeg og Marceline av gårde for å besøke denne mannen. Da vi kom fram, ble han svært overrasket og glad for å se oss. Det viste seg at han hadde kommet fra kystbyen Toamasina, 20 mil nordøst for hvor han bodde nå. Da han bodde der, var han et av Jehovas vitner. Han og familien hans var blitt tvunget til å returnere hit for flere år siden, etter at han uventet hadde mistet jobben i Toamasina. Da han kom hit, begynte han å forkynne, lede bibelstudier og holde møter.

Dette vitnet og hans familie ble helt fascinert da de så de nyeste numrene av bladet Vakttårnet, som jeg hadde med meg. Jeg viste dem også boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, som vi da brukte som det viktigste  hjelpemiddel til bibelstudium. Det var første gang de så den. Søndagen etter drog jeg tilbake til Andranomafana for å overvære møtene der sammen med dem. Jeg oppfordret dem til å ta kontakt med Jehovas vitners avdelingskontor i hovedstaden, Antananarivo, ettersom brødrene der ikke var klar over at denne lille gruppen eksisterte.

Fra og med januar 1991 begynte jeg å dra fra Mahanoro til Andranomafana nesten hver måned for å levere dem de nyeste numrene av Vakttårnet og annen litteratur. Det var en tur på omkring 13 mil hver vei. Mer enn ni av disse milene gikk jeg til fots opp og ned bratte skråninger og gjennom tett skog. Når det regnet, måtte jeg subbe meg fram i et tykt lag med sleip gjørme.

Bagasjen min ble tyngre etter hvert som det var stadig flere som trengte litteratur og blad. Men den dype glede og tilfredshet jeg følte hver gang jeg hadde gjennomført turen, mer enn oppveide det faktum at jeg var utmattet og hadde verkende muskler. Det var virkelig en stor glede for meg å se hvor begeistret gruppen var for hver ny publikasjon de fikk, og å være vitne til hvordan de reagerte på de bibelske sannhetene.

Jeg begynner i heltidstjenesten

Den 1. september 1992 ble jeg utnevnt til pioner, som Jehovas vitners heltidstjenere blir kalt. Jeg tjente som pioner i Mahanoro, men fortsatte å holde kontakt med slektningene mine i Betoko II ved å skrive til dem. Med tiden begynte jeg også å studere med dem pr. brev, og de spurte om jeg ville flytte tilbake til landsbyen for å hjelpe dem. Jeg var villig til å gjøre dette, men først ville jeg gjerne forvisse meg om at de virkelig mente alvor med sin beslutning om å studere Bibelen og gjøre åndelige framskritt. Så for en stund fortsatte jeg å være pioner i Mahanoro.

Sent i 1993 fikk jeg det privilegium å overvære et to ukers kurs for pionerer i Antananarivo. Etterpå ble jeg spurt om jeg ville søke om å bli spesialpioner, noe som kunne innebære at jeg ble sendt hvor som helst i landet. Men fordi jeg ønsket å hjelpe slektningene mine i Betoko II, som bodde langt fra nærmeste menighet, bestemte jeg meg for ikke å søke. Jeg vendte derfor tilbake til mitt pionerdistrikt i Mahanoro.

Da vi med tiden fikk besøk av en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn, spurte jeg ham om jeg burde dra tilbake til slektningene mine for å hjelpe dem. På den tiden var det blitt dannet en menighet i Andranomafana, og han foreslo at jeg drog dit, slik at jeg kunne være sammen med menigheten og forkynne i distriktet i Betoko II. Den 1. september 1994 begynte jeg i mitt nye distrikt. Senere den samme måneden overvar jeg et områdestevne sammen med min bror Paul, som hadde vært lærer i religion. Snart var det 30 som tok del i forkynnelsen i Andranomafana, og på søndagsmøtene var det i gjennomsnitt 65 til stede.

Jeg fortsetter å gå

Kort tid etter at jeg flyttet tilbake til Betoko II, ble fire av mine kjødelige søsken kvalifisert til å ta del i forkynnelsen som Jehovas vitner, og det gikk ikke lenge før de ble døpt. Jeg drog regelmessig til Anosibe An’ala for å hente litteratur og blad, noe som innebar at jeg måtte gå til fots omkring fem mil hver vei. Alle de anstrengelsene dette medførte, ble oppveid av den glede jeg erfarte da jeg så den åndelige vekst i området.

I dag er det en blomstrende menighet i Betoko II, og det er i gjennomsnitt 45 til stede på søndagsmøtene. Alle i min nærmeste familie i området, er nå Jehovas vitner, og de fleste av dem er alminnelige pionerer. En yngre bror av meg er spesialpioner. Den 1. november 2001, ble også jeg utnevnt til spesialpioner, og jeg fikk tildelt landsbyen Antanambao-Manampotsy som mitt pionerdistrikt. Men jeg forlot Betoko II med en god følelse.

Da jeg begynte å lære Bibelens sannheter i 1987, var det færre enn 3000 Jehovas vitner på Madagaskar. Nå er det over 14 000. Som så mange av dem er jeg takknemlig for det privilegium å kunne bruke mine krefter på å ’gå en ekstra mil’ for å hjelpe andre. Og jeg takker Jehova for at han har velsignet mine anstrengelser i denne henseende.

[Bilde på sidene 24 og 25]

Ofte bar jeg på mer enn 15 kilo bagasje mens jeg gikk seks mil til landsbyen min

[Bilde på side 25]

Min eldre bror Paul

[Bilde på side 26]

Min bror Charles

[Bilde på side 26]

Sammen med noen av familiemedlemmene mine, som alle er Jehovas vitner nå