Katolisisme med et afrikansk preg

Av en Våkn opp!-skribent i Brasil

I SALVADOR, som er hovedstaden i delstaten Baía i Brasil, blir nyttår markert med en fest av enorme dimensjoner. Hundrevis av kvinner leder en prosesjon opp til den katolske Bonfim-kirken, der de vasker kirketrappen med parfymert vann. Dette ritualet ærer Oxalá, en afrikansk skapergud.

Opptil én million mennesker er tilskuere til denne seremonien og deltar i den løsslupne gatefesten etterpå til rytmene av afrikanske slaginstrumenter.

Dette ritualet, som er 250 år gammelt, er et slående eksempel på synkretisme, en sammenblanding av religioner. En slik sammenblanding er et typisk trekk ved katolisismen i Brasil. Mer enn 70 millioner brasilianere skal være direkte eller indirekte knyttet til candomblé, umbanda, xangô og andre afrobrasilianske religioner. Men de aller fleste bekjenner seg samtidig til katolisismen.

Hvordan har denne sammenblandingen foregått? Hvordan betrakter den katolske kirke den? Og er denne blandingen av religioner noe rosverdig, eller er det noe man bør ta avstand fra?

’Et springbrett til den sanne tro’?

Tallene varierer, men det er sannsynlig at mer enn seks millioner afrikanere som tilhørte joruba, bantu og andre folkegrupper, ble ført som slaver til Brasil fra 1540 til 1888, da slaveriet endelig ble avskaffet. Den blandingen av afrikanske religioner og katolisisme som finnes i Brasil, er derfor en arv fra slaveriet.

Samtidig som den katolske kirke insisterte på at alle slaver måtte konvertere, ble katolisismen blandet med elementer fra afrikansk religion med kirkens velsignelse. Ifølge historikeren Roger Bastide mente jesuittiske misjonærer at innfødte afrikanere, i likhet med barn, skulle bli tiltrukket av den katolske tro gjennom musikk og dans og også gjennom sin forkjærlighet  for titler og prestisjefylte stillinger. «De skulle ikke tvinges til å bryte fullstendig med sine tradisjonelle skikker,» skrev Bastide, «men skikkene skulle vurderes, og de som var akseptable, kunne brukes som et springbrett for å hjelpe dem til å oppnå den sanne tro.»

I forskjellige afrikanske religiøse brorskap, for eksempel i dem som er viet til katolske helgener som den «hellige» Benedikt og rosenkransens jomfru, fikk mange afrikanske tradisjoner et «kristent» ferniss. En gang i året, på den «hellige» Benedikts festdag, pleide slike brorskap å velge en konge og en dronning blant sine medlemmer, en skikk de hadde med seg fra Afrika.

Helgen eller orixá?

Troen på at det er mange som går i forbønn for menneskene hos Gud, er vanlig både i katolisismen og i afrikanske religioner. Jorubafolket trodde for eksempel på det de kalte orixáer. De mente at dette var guddommeliggjorte krigere og konger som kontrollerte naturkreftene og tjente som mellommenn mellom folket og deres øverste gud, Olorun. På lignende måte tror katolikker at helgener går i forbønn for menneskene hos Gud. Og de påkaller bestemte helgener for å få beskyttelse i forbindelse med bestemte aktiviteter.

I stedet for å forkaste orixáene kamuflerte mange slaver sin hengivenhet for dem ved å vise ærbødighet for helgener med lignende karaktertrekk. Derfor fikk jorubafolkets krigsgud, Ogun, samme identitet som de katolske helgenene Antonius og Georg, som begge var stridsmenn og helter innen kristenheten.

På samme måte kunne Yemanjá, alle orixáenes mor og havets gudinne, tilsvare forskjellige manifesteringer av jomfru Maria. Bonfim, Salvadors mest populære helgen, ble sidestilt med Oxalá, den øverste orixá i jorubafolkets gudeverden. Denne forbindelsen blir fortsatt feiret med det årlige ritualet med å vaske kirketrappen. *

«Folk her tror helt oppriktig og med samme overbevisning på både Jesus, katolske helgener og orixáer,» kommenterer én katolsk leder fra byen Salvador. «Mange flagrer fra den ene religionen til den andre,» tilføyer en brasiliansk antropolog. «De går ut fra messen i en katolsk kirke og rett til [et afrikansk] candomblé-senter.»

Denne sammenblandingen av katolske og afrikanske trosoppfatninger er et omstridt emne. Lucas Moreira, tidligere president for den brasilianske katolske episkopale sammenslutning, sier: «Hver og én bør følge sin egen religion, uten å blande den med en annen.» Men en annen katolsk biskop, som synes at synkretismen bør tolereres av den katolske kirke, sier: «Synkretisme er en realitet, uansett hva kirken gjør.»

Det er altså motstridende oppfatninger. Konservative kirkeledere kjemper imot det de betrakter som hedensk og demonisk, mens andre øver press for å få afrikanske symboler og afrikansk dans inn i den katolske kirkes ritualer.

Hva ville Jesus ha sagt?

Jesus Kristus, kristendommens Grunnlegger, forkynte for forskjellige religiøse og etniske grupper. Men han var ubøyelig da han sa: «De sanne tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet, ja, for Faderen ser etter slike som sine tilbedere.» (Johannes 4: 23) Og Jesus fortalte at Faderen, Jehova Gud, gjør sannheten kjent ved hjelp av sitt Ord, Bibelen. — Johannes 17: 17.

Jesus påla sine etterfølgere å lære ’mennesker av alle nasjonene å holde alt det han hadde befalt’. (Matteus 28: 19, 20) Han foreslo aldri at de skulle modifisere det han lærte, slik at det ville tiltrekke seg folk som hadde andre tradisjoner og trosoppfatninger. Da apostlene levde, var det noen som forsøkte å innføre oppfatninger og skikker fra andre religioner. Men slike forsøk ble fordømt. «Gå derfor ut fra dem og skill dere ut,» skrev apostelen Paulus «og [Gud] vil ta imot dere.» — 2. Korinter 6: 17.

[Fotnote]

[Bilder på side 12]

Afrobrasilianske prestinner vasker kirketrappen

Folkemasser på trappen til Bonfim-kirken i Brasil

[Rettigheter]

Øverst: De: A Tarde—Wilson da Rocha Besnosik; nederst: De: A Tarde—Antônio Queirós