Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Mødre som klarer utfordringene

Mødre som klarer utfordringene

Mødre som klarer utfordringene

EN STOR utfordring for mange mødre i dag er at de må ha en jobb for å være med på å forsørge familien. Dessuten må noen av forskjellige grunner også oppfostre barna uten hjelp fra noen andre.

Margarita i Mexico har vært alenemor og oppdratt to barn. «Det har vært vanskelig å gi dem moralsk og åndelig opplæring,» forteller hun. «En gang da sønnen min var i tenårene, kom han halvfull hjem fra en fest. Jeg advarte ham om at hvis det skjedde igjen, ville jeg ikke slippe ham inn i huset. Så neste gang det skjedde, låste jeg ham ute, enda det gjorde meg veldig vondt. Heldigvis gjorde han det ikke igjen.»

Like etterpå begynte Margarita å studere Bibelen, og det hjalp henne til å innprente moralske verdier i barna. Nå er begge barna Jehovas vitner og heltidsforkynnere.

Når ektemenn flytter utenlands

Mange ektemenn i utviklingsland flytter til mer velstående land for å få arbeid og overlater barneoppdragelsen til sin kone. Laxmi, en mor i Nepal, sier: «Mannen min har vært utenlands i sju år. Barna er mindre lydige mot meg enn mot faren sin. Det ville vært lettere hvis han hadde vært her jevnlig og tatt ledelsen.»

Til tross for disse vanskelighetene takler Laxmi utfordringen. Fordi hun har begrenset skolegang, har hun ordnet det slik at privatlærere hjelper de største barna med skolearbeidet. Men hun vier deres åndelige opplæring spesiell oppmerksomhet ved å holde et ukentlig bibelstudium med dem. Hun drøfter også et skriftsted med dem hver dag og tar dem regelmessig med på kristne møter.

Mødre med lite skolegang

I noen land er enda en utfordring at ganske mange kvinner er analfabeter. Aurelia i Mexico, som er mor til seks, forklarer ulempene ved å være en mor uten skolegang: «Mor sa alltid at det ikke var meningen at kvinner skulle studere. Så jeg lærte ikke å lese og kunne derfor ikke hjelpe barna mine med leksene. Det var vondt. Men siden jeg ikke ville at de skulle lide sånn som meg, arbeidet jeg hardt for å gi dem en utdannelse.»

Selv med begrenset utdannelse kan mødre ha stor innflytelse. Dette ordtaket er sant: «Utdann kvinner, og du utdanner mennenes lærere.» Bishnu i Nepal, som har tre sønner, var analfabet, men hennes ønske om å lære Bibelens sannhet og å undervise barna sine i den fikk henne til å anstrenge seg for å lære å lese og skrive. Hun passet på at barna gjorde leksene sine, og hun oppsøkte regelmessig lærerne på skolen for å snakke med dem om barnas skolearbeid.

Når det gjelder deres åndelige og moralske opplæring, forteller Bishnus sønn Silash: «Det jeg likte best ved det hun gjorde for å undervise oss, var at hvis vi hadde gjort noe galt, fortalte hun oss om eksempler fra Bibelen for å korrigere oss. Den undervisningsmetoden var effektiv og hjalp meg til å godta veiledningen.» Bishnu har klart å gi sønnene sine god opplæring, og alle tre er nå gudfryktige unge menn.

Antonia i Mexico, som er mor til to, sier: «Jeg gikk bare på barneskolen. Vi bodde i en avsidesliggende landsby, og den nærmeste ungdomsskolen lå svært langt unna. Men jeg ville at barna mine skulle få mer utdannelse enn jeg hadde fått, så jeg brukte mye tid på dem. Jeg lærte dem alfabetet og tallene. Datteren min kunne skrive navnet sitt og alle bokstavene i alfabetet før hun begynte på skolen. Sønnen min kunne lese godt innen han begynte på førskolen.»

Da Antonia ble spurt om hva hun gjorde for å gi dem åndelig og moralsk opplæring, forklarte hun: «Jeg lærte dem bibelhistorier. Før datteren min kunne snakke, kunne hun fortelle bibelhistorier ved hjelp av gester. Sønnen min holdt sin første opplesning fra Bibelen på våre kristne møter da han var fire år.» Mange mødre med begrenset skolegang takler utfordringen som lærere fint.

En kamp mot skadelige tradisjoner

En tradisjon blant tzotzilene i Mexico er at de selger døtrene sine til ekteskap når de er 12—13 år. Ofte blir jentene solgt til en mye eldre mann som ønsker seg en andre eller tredje kone. Hvis mannen er misfornøyd med jenta, kan han levere henne tilbake og få pengene igjen. Petrona ble selv konfrontert med denne tradisjonen da hun var barn. Moren hennes var blitt solgt til en mann, hadde født et barn og var blitt skilt — alt sammen før hun fylte 13 år! Det første barnet døde, og Petronas mor ble solgt to ganger til etterpå. Alt i alt fødte hun åtte barn.

Petrona ønsket ikke å få et slikt liv og forklarer hvordan hun klarte å unngå det: «Da jeg var ferdig med barneskolen, sa jeg til mor at jeg ikke ville gifte meg, men fortsette å gå på skolen. Mor sa at hun ikke kunne gjøre noe med det, og at jeg måtte snakke med far.»

«Jeg kommer til å gifte deg bort,» sa far. «Du kan snakke spansk. Du kan lese. Hva mer vil du? Hvis du vil fortsette på skolen, må du betale utdannelsen din selv.»

«Så det gjorde jeg,» sier Petrona. «Jeg broderte for å få penger til å dekke utgiftene.» Slik slapp hun å bli solgt. Etter at Petrona var blitt voksen, begynte moren hennes å studere Bibelen, og det gav henne mot til å innprente bibelske verdier i Petronas yngre søstre. Ut fra sine egne erfaringer kunne hun lære dem de triste konsekvensene av tradisjonen med å selge unge jenter til ekteskap.

En annen tradisjon er at bare fedrene skal tilrettevise sønnene i familien. Petrona forklarer: «Tzotzilkvinner lærer at de er underlegne i forhold til menn. Mennene er svært dominerende. Små gutter etterligner fedrene og sier til mødrene: ’Du kan ikke si hva jeg skal gjøre. Hvis ikke far sier det, gjør jeg det ikke.’ Så mødrene kan ikke oppdra sønnene. Men nå da mor har studert Bibelen, har hun begynt å veilede brødrene mine. De har lært Efeserne 6: 1, 2 utenat: ’Dere barn, vær lydige mot deres foreldre. . . . Ær din far og din mor.’»

Mary, en mor i Nigeria, sier også: «Der jeg vokste opp, tillater ikke folkets kultur en mor å undervise eller irettesette gutter. Men fordi jeg fulgte de bibelske eksemplene til Lo’is og Eunike — Timoteus’ bestemor og mor — var jeg bestemt på at lokale skikker ikke skulle få hindre meg i å undervise barna mine.» — 2. Timoteus 1: 5.

Enda en skikk som er vanlig i noen land, er det som noen kaller «omskjæring av kvinner», men som nå stort sett blir kalt kjønnslemlestelse av kvinner. Under inngrepet fjernes deler av eller det meste av jentas ytre kjønnsorganer. Det var Waris Dirie, en kjent modell og spesialambassadør for FNs befolkningsfond, som sørget for at denne tradisjonen kom i offentlighetens søkelys. I samsvar med lokale skikker i Somalia ble hun som barn kjønnslemlestet av sin mor. Ifølge én rapport er det mellom åtte og ti millioner kvinner og jenter i Midtøsten og Afrika som er i fare for å bli kjønnslemlestet. Også i USA er det anslagsvis 10 000 jenter som er i faresonen. Selv i Norge er dette et problem.

Hva slags overbevisning er det som ligger til grunn for denne skikken? Noen tror at de kvinnelige kjønnsorganene er noe usømmelig og ondt, og at de gjør en jente uren og dermed upassende som ektefelle. I tillegg blir det at de ytre kjønnsorganene blir skåret bort, sett på som en forsikring om jentas jomfruelighet og trofasthet mot ektemannen. Moren kan bli utsatt for både sin manns og lokalsamfunnets vrede hvis hun ikke opprettholder denne tradisjonen.

Men mange mødre har innsett at det ikke finnes noen rettmessige grunner — verken religiøse, medisinske eller hygieniske — til støtte for denne smertefulle skikken. Den nigerianske boken Repudiating Repugnant Customs avdekker at mange mødre modig har nektet å utsette sine døtre for denne lemlestingen.

Ja, mødre over hele verden lykkes med å beskytte og undervise barna sine til tross for mange vanskeligheter. Blir deres innsats virkelig verdsatt?

[Ramme/bilde på side 5]

«Den ene studien etter den andre har vist at det ikke finnes noen virkningsfull utviklingsstrategi der kvinner ikke spiller en sentral rolle. Når kvinner fullt ut blir involvert, kan man med én gang se fordelene: familier får sunnere og bedre mat; inntekter, sparepenger og nyinvesteringer øker. Og det som gjelder i familiene, gjelder også i lokalsamfunnene og, i det lange løp, i hele land.» — FNs generalsekretær, Kofi Annan, 8. mars 2003.

[Rettigheter]

UN/DPI photo by Milton Grant

[Ramme/bilder på side 8]

Hun ofret seg for oss

Juliano, en ung brasiliansk mann, sier: «Da jeg var fem år, hadde mor en lovende karriere foran seg. Men da søsteren min ble født, bestemte hun seg for å slutte i jobben for å ta seg av oss. Rådgivere på arbeidsplassen hennes forsøkte å overtale henne til ikke å slutte. De sa at når den tiden kom da barna hennes giftet seg og flyttet hjemmefra, ville alt hun hadde gjort for dem, være bortkastet; de mente at hun investerte i noe som ikke ville gi henne noe igjen. Men jeg kan si at de tok feil. Jeg kommer aldri til å glemme den kjærligheten hun har vist oss.»

[Bilder]

Julianos mor med sine barn; til venstre: Juliano da han var fem år

[Bilder på side 6]

Bishnu lærte å lese og skrive og hjalp så sine sønner til å få en god utdannelse

[Bilder på side 7]

Antonias sønn leser opp fra Bibelen på kristne møter

[Bilder på side 7]

Petrona er frivillig arbeider ved Jehovas vitners avdelingskontor i Mexico. Hennes mor, som også med tiden ble et vitne, underviser Petronas yngre søsken

[Bilde på side 8]

Waris Dirie er en kjent talskvinne mot kvinnelig kjønnslemlestelse

[Rettigheter]

Photo by Sean Gallup/ Getty Images