Hvorfor trenger vi ny energi?

«Hvis vi synes at vi har et oljeproblem nå, hvordan skal det ikke da bli om 20 år? Det blir et mareritt.» — Jeremy Rifkin, Foundation of Economic Trends, Washington, D.C., august 2003.

OM 20 år — på den tiden da lille Micah vil ha blitt gammel nok til å kjøre bil — vil det globale energiforbruket «trolig ha steget med 58 prosent,» anslår en rapport fra de amerikanske myndighetene (International Energy Outlook 2003 [IEO2003]). Bladet New Scientist omtaler den forventede oppgangen som «historiens største økning i etterspørsel etter energi». Kan de tradisjonelle energikildene dekke denne etterspørselen på en trygg måte? Tenk over de nakne fakta.

KULL:

▪ Av alle fossile brensler er det kull det finnes mest av. Man regner med at reservene er store nok til å vare i 1000 år. På verdensbasis produserer kullfyrte kraftstasjoner nesten 40 prosent av all elektrisitet. Australia er verdens største kulleksportør, for nærmere en tredjedel av alt kull som omsettes på verdensmarkedet, kommer derfra.

En pressemelding fra Worldwatch Institute sier imidlertid: «Kull har det høyeste karboninnholdet av de fossile brenslene. Det avgir 29 prosent mer karbon pr. energienhet enn olje og 80 prosent mer enn naturgass. Bruken av kull står for 43 prosent av de globale karbonutslippene — omkring 2,7 milliarder tonn årlig.» Forbrenning av kull forurenser miljøet. Hvilken virkning kan det i tillegg ha på menneskers helse? En FN-rapport nevner dette eksemplet: «I Kina er røyk og småpartikler fra forbrenning av kull årsak til at det årlig er over 50 000 som dør en for tidlig død, og 400 000 som får kronisk bronkitt, i elleve av de store byene.» — Global Environment Outlook.

 OLJE:

▪ Verden forbruker allerede 75 millioner fat olje om dagen. Av verdens totale oljereserver, som blir anslått til å utgjøre omkring 2 billioner fat, er rundt 900 milliarder fat allerede forbrukt. Med de nåværende produksjonsratene regner man med at oljereservene vil vare i 40 år til.

I 1998 hevdet imidlertid geologene Colin J. Campbell og Jean H. Laherrère: «I løpet av det neste tiåret vil produksjonen av konvensjonell olje ikke klare å holde tritt med etterspørselen.» Disse oljeekspertene advarte: «Mange tror at den siste bøtten med olje kan pumpes opp like raskt som den store oljemengden som strømmer ut av brønner i dag. Men produksjonstakten i enhver brønn — og i ethvert land — stiger alltid til et maksimum og begynner så, når omtrent halvparten av oljen er borte, å gå gradvis ned mot null igjen. Fra en økonomisk synsvinkel har det tidspunktet da verden slipper helt opp for olje, ingen direkte betydning. Det som er interessant, er på hvilket tidspunkt produksjonen begynner å avta.»

Når ventes det så at oljeproduksjonen vil begynne å avta? Petroleumsgeologen Joseph Riva sier at «de planlagte utvidelsene av oljeproduksjonen . . . utgjør mindre enn halvparten av det som trengs for å dekke den etterspørselen som vil gjøre seg gjeldende i 2010, ifølge overslag fra IEA [Det internasjonale energibyrå]». Bladet New Scientist advarer: «Hvis produksjonsratene faller samtidig som etterspørselen fortsetter å stige, vil oljeprisene trolig gå rett til værs eller svinge voldsomt, noe som kan føre til økonomisk kaos, problemer med frakt av matvarer og andre forsyninger og til og med krig som følge av at landene kjemper om de små oljeressursene som måtte være tilgjengelige.»

Mens noen analytikere oppfatter minkende tilgang på olje som et problem, mener andre at slutten på avhengigheten av olje ikke kan komme raskt nok. Jeremiah Creedon skriver i bladet Utne Reader: «Det eneste som er verre enn å slippe opp for olje, er å ikke slippe opp for olje. Det karbondioksidet vi produserer ved å forbrenne olje, fortsetter å forårsake temperaturstigning på jorden. Likevel pleier man fremdeles å diskutere økonomi og miljø som to separate spørsmål.» Australian Broadcasting Commission meldte følgende om bare ett lands avhengighet av olje: «De 26 millioner kjøretøyene i Storbritannia produserer en tredjedel av landets karbondioksid (som forårsaker global oppvarming) og står for en tredjedel av landets luftforurensning (som tar livet av rundt 10 000 mennesker årlig).»

 NATURGASS:

▪ I løpet av de neste 20 årene ventes det at «naturgass vil bli den raskest økende primære energikilden verden over,» sier rapporten IEO2003. Naturgass gir den reneste forbrenningen av de fossile brenslene, og man tror at jorden har enorme reserver av naturgass.

Men «egentlig kan ingen vite noe sikkert om hvor mye naturgass som finnes, før den blir utvunnet,» sier en amerikansk forening for naturgassleverandører. «Hvert overslag er basert på hvert sitt sett med antagelser . . . Det er derfor vanskelig å få et endelig svar på spørsmålet om hvor mye naturgass som finnes.»

Hovedkomponenten i naturgass er metan, og metan er «en svært sterktvirkende drivhusgass. Ja, metan kan absorbere varme nesten 21 ganger så effektivt som karbondioksid,» sier den ovennevnte foreningen. Men ifølge den samme kilden var konklusjonen i en omfattende undersøkelse som ble foretatt av det amerikanske miljøverndirektoratet og det amerikanske gassforskningsinstituttet, at «utslippsreduksjonene ved økt bruk av naturgass mer enn oppveier de skadelige virkningene av at det blir frigjort mer metan».

ATOMENERGI:

▪ «Omkring 430 kjernereaktorer produserer rundt 16 prosent av verdens elektrisitet,» melder bladet Australian Geographic. I tillegg til de eksisterende reaktorene er også flere nye under bygging. Rapporten IEO2003 sier: «Fra og med februar 2003 har utviklingslandene i Asia vært ansvarlige for 17 av de 35 reaktorene som for tiden er under bygging på verdensbasis.»

Mange land er fremdeles avhengig av kjernekraft, trass i faren for slike katastrofer som den som inntraff i Tsjernobyl i det tidligere Sovjetunionen i 1986. Bladet New Scientist melder at «Amerikas eksisterende reaktorer er utsatt for sprekkdannelser og rust», og at det «var like før det inntraff en katastrofal nedsmelting» i Davis-Besse-reaktoren i Ohio i mars 2002 som følge av rustproblemer.

I betraktning av den begrensede tilgangen på eksisterende energikilder og de farene som er forbundet med bruken av dem, kan vi spørre: Er menneskene dømt til å ødelegge jorden i sin søken etter å få dekket sitt tilsynelatende umettelige energibehov? Vi trenger opplagt rene, pålitelige alternativer. Finnes det slike alternativer, og har vi råd til å ta dem i bruk?