Foreldreomsorg i dyreverdenen

Av en Våkn opp!-skribent i Spania

VI MENNESKER ser gjerne på det å oppdra barn som et 20-årsprosjekt. Men mange dyr har bare noen korte sommermåneder på seg til å gi ungene sine alt det de trenger av mat og opplæring. Her er noen eksempler som kan illustrere den vanskelige oppgaven noen dyreforeldre har hvert år.

1. Storken Storken, som du ser på bildet, har ikke tid til å slappe av om sommeren. Med sultne, halvvoksne unger å fø må den stadig vekk fly til en innsjø i nærheten for å få tak i småfisk, frosker, firfisler og gresshopper. I tillegg må den reparere reiret fra tid til annen. Begge foreldrene flyr til og fra hele dagen. Ungene spiser store mengder mat. Ja, i løpet av de første ukene kan de spise en mengde som tilsvarer halve kroppsvekten hver dag! Selv etter at de unge storkene har lært å fly, er de avhengig av at foreldrene sørger for dem enda noen uker.

2. Geparden Gepardfamilien er nesten alltid en aleneforelderfamilie, og det er moren som tar seg av ungene. Hun må finne bytte omtrent hver dag for å få den næring hun selv trenger mens hun dier ungene — vanligvis har hun mellom tre og fem unger. Dette i seg selv er ingen lett jobb, for de fleste jaktforsøk mislykkes. Med få dagers mellomrom må hun dessuten flytte familien sin til et annet tilholdssted, for løvene er alltid på utkikk etter de sårbare gepardungene. Når ungene er blitt sju måneder gamle, begynner moren å lære dem opp til å jakte selv, en tidkrevende prosess som tar cirka et år. Vanligvis blir ungene hos moren i mellom ett og ett og et halvt år.

3. Dvergdykkeren Dvergdykkerne og ungene deres er praktisk talt uatskillelige. Så snart ungene er klekt ut, forlater de det flytende reiret og klatrer opp på ryggen til en av foreldrene. Der setter de seg godt til rette mellom vingefjærene og ryggfjærene, hvor de finner varme og beskyttelse mens moren og faren svømmer omkring. Foreldrene bytter på å dykke etter mat og å svømme rundt med de små. Selv om ungene snart lærer å dykke og å finne mat selv, fortsetter de å være knyttet til foreldrene en stund til.

4. Sjiraffen Sjiraffen får sjelden mer enn én unge om gangen, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. En nyfødt sjiraffunge, som den du ser på bildet, kan veie 60 kilo og være to meter høy! En time etter fødselen er ungen på bena og snart i gang med å suge i seg melk fra moren. Den dier i ni måneder, men begynner også å beite rett etter at den er født. Når sjiraffungen blir utsatt for fare, stiller den seg mellom bena til moren, for de kraftige sparkene hennes er en utmerket beskyttelse mot de fleste rovdyr.

5. Isfuglen Isfuglen må være både effektiv og selektiv når den fanger fisk til ungene sine. Ornitologer har funnet ut at begge foreldrene mater de nyutklekte ungene med små fisker på mellom en og to centimeter. Foreldrene holder fisken forsiktig i nebbet med fiskehodet stikkende ut. Det er nemlig lettere for de sultne ungene  å svelge maten når fiskehodet kommer først. Etter hvert som ungene vokser til, kommer foreldrene med litt større fisker. De kommer også med mat oftere. Til å begynne med får hver unge mat hvert 45. minutt. Men når de er omkring 18 dager gamle, har de en glupende appetitt, og da får de et fiskemåltid hvert 15. minutt! Den unge fuglen som du ser på bildet, har allerede forlatt redet og kommer snart til å fange fisk selv. Nå skulle man kanskje tro at foreldrene tar seg en kjærkommen pause fra alt ungestellet. Men ikke isfuglen! Den starter ofte på’n igjen samme sommer med et nytt kull.

Det er naturligvis mange detaljer om hvordan de forskjellige dyrene sørger for ungene sine, som man ennå ikke kjenner til. Men jo mer naturforskerne oppdager, desto tydeligere blir det at foreldreinstinktet er en sterk kraft i dyreverdenen. Når Gud har utrustet dyrene på denne måten, ønsker han selvfølgelig også at menneskene skal dra kjærlig omsorg for barna sine.