Venezia — en «by ute i havet»

SPILL AV

Venezia — en «by ute i havet»

Av en Våkn opp!-skribent i Italia

«Det finnes en praktfull by ute i havet. Havet er i de brede gatene, i de trange smugene, det ebber, det flør. Den salte tangen klamrer seg til marmoren på palassene.» — Samuel Rogers, engelsk poet, 1822.

DEN ’praktfulle byen’ er Venezia, som en gang var hovedstad i en stor republikk og i flere hundre år hadde herredømme over store land- og havområder. Hvordan og hvorfor ble denne byen bygd «ute i havet»? Hva var bakgrunnen for dens storhetstid? Hvordan fikk imperiet sin ende, og hva er igjen av Venezias prakt i dag?

En ugjestmild plass

Venezia består av 118 øyer som ligger i en lagune nordvest i Adriaterhavet. De elvene som renner ut i de grunne kystfarvannene, drar med seg store mengder slam. På grunn av tidevannet og havstrømmene her er det blitt dannet en rekke sandbanker som omslutter en rolig lagune. Den er 51 kilometer lang og 14 kilometer på det bredeste. Tre forholdsvis smale åpninger til havet fører til en tidevannsforskjell på én meter. Disse åpningene gjør det dessuten mulig for båter å komme inn og ut. En kilde sier: «I flere århundrer har lagunen vært endepunkt for travel handel. Dit seilte handelsmenn opp Adriaterhavet, og de kom ned fra det sentrale og det nordlige Europa via elver og karavaneveier.»

Forskere mener at byen oppstod en gang mellom 400- og 600-tallet evt., da barbarer stadig strømmet på nordfra og brente og plyndret byer på fastlandet. Folk flyktet fra plyndrerne, og mange søkte tilflukt på laguneøyene, som var vanskeligere å komme til og dermed tryggere.

Av gamle dokumenter framgår det at de første bygningene her ble bygd på et fundament av påler som var senket ned i gjørmen og bundet sammen med siv eller tynne grener. Senere bygde venetianerne steinhus på et fundament av flere tusen trepåler. Samtidig ble Rialto, de øyene i lagunen som senere ble bykjernen, ofte oversvømt. Øyene var verken faste nok eller store nok til å ta imot den store tilstrømningen av innflyttere, så man tok i bruk enkle metoder for å drenere og utvide øyene. Innbyggerne gravde ut kanaler til båtene, og de støttet opp øyene for å gjøre dem bedre egnet til å bli bebygd. Kanalene, med sine kryssende broer som gjorde det mulig å gå fra den ene øya til den andre, ble gatene deres.

En republikks oppkomst og utvikling

Etter det vestromerske rikes fall ble laguneøyene underlagt det bysantinske rike med Konstantinopel (nå Istanbul) som hovedstad. Men lagunens små samfunn gjorde opprør og erklærte seg uavhengige. Venezia kom dermed i det som er blitt beskrevet som den uvanlige «stilling å være [et] lite, uavhengig . . . hertugdømme, isolert beliggende mellom to store riker», det frankiske og det bysantinske rike. Takket være byens unike stilling kunne den utvikle seg og gjøre det veldig bra som et viktig handelsknutepunkt.

I de århundrene som fulgte, kjempet Venezia militært mot en rekke makter i middelhavsområdet, deriblant mot sarasenerne, normannerne og bysantinerne. Venezia ble til slutt mektigere enn sine rivaler, men ikke før venetianerne hadde manøvrert det fjerde korstog (i 1204) til å knuse den aller største av dem, nemlig Konstantinopel. Venezia hadde etablert mange handelsstasjoner — både ved Svartehavet og Egeerhavet, i Hellas, Konstantinopel, Syria og Palestina og på Kypros og Kreta. Da det bysantinske rike nå falt, utnyttet Venezia situasjonen til å gjøre om mange av dem til kolonier.

«Middelhavets dronning»

Så tidlig som på 1100-tallet produserte Venezias store skipsverft flere fullt utstyrte galeier hver dag. Det ble framstilt glass og eksklusive tekstiler — kniplinger, brokade, damask og fløyel. Fra Vesten brakte venetianske og utenlandske kjøpmenn med seg skytevåpen, hester, rav, pelsverk, tømmer, ull, honning, voks og slaver. Fra Levanten, de muslimske landene omkring det østlige Middelhavet, ble det dessuten importert gull, sølv, silke, krydder, bomull, fargestoffer, elfenben, parfymer og en rekke andre varer. Byens myndigheter sørget for at det ble innkrevd avgifter på alle varer som ble kjøpt og solgt på markedene.

Berømte arkitekter og kunstnere — som Palladio, Tizian og Tintoretto — har vært med på å utsmykke Venezia. Byen ble kalt la serenissima, «den uforstyrrelige» eller «den vakre». Den kunne med rette omtales som «Middelhavets dronning, . . . det rikeste og mest framgangsrike senter i den siviliserte verden». Slik holdt den seg i flere hundre år. Byen begynte å miste sin makt først på 1500-tallet, da de viktigste handelsrutene forflyttet seg til Atlanterhavet og mot Amerika, den nye verden.

Venezias kolonier, som lå spredt i hele middelhavsområdet, ble aldri forent, verken geografisk eller administrativt — de fungerte aldri sammen som et forent hele. Det var derfor ikke til å unngå at Venezia mistet kolonier, og nabostater sørget dessuten for at Venezia måtte gi fra seg den ene kolonien etter den andre. I 1797 beseiret så Napoleon I lagunebyen og avstod den til Østerrike. I 1866 ble Venezia en del av Italia.

En nærmest uvirkelig by

For mange er det å besøke Venezia nesten som å forflytte seg 200—300 år tilbake i tiden. Venezia har en helt særegen atmosfære.

Ett trekk er stillheten. Fotgjengerne i de trange passasjene er stort sett helt atskilt fra trafikken på kanalene, bortsett fra de stedene der gangstiene ligger langs kanalene, og der de krysser dem på de karakteristiske, buede steinbroene. De eneste motorkjøretøyene som finnes, er båter, for gatene er «belagt» med vann. Byen er usedvanlig malerisk. Markusplassen med sin kirke og sin kampanile (frittstående klokketårn) og sin fantastiske beliggenhet helt nede ved vannet, der solen glitrer i den grønne lagunen, har inspirert mang en kunstner.

Både turister og fastboende trekkes til de travle utekafeene på Markusplassen. Her kan man få seg noe å drikke eller en is, som man kan nyte mens man lytter til små orkestre som spiller klassisk musikk. Når man sitter der og ser på forbipasserende og beundrer den praktfulle arkitekturen rundt seg, og det ikke finnes en bil i sikte, da føles det virkelig som om man har reist bakover i tid.

For dem som er interessert i kunstskatter, er denne byen spesielt spennende. I de mange palassene, museene og kirkene henger maleriene til en rekke berømte kunstnere. Men noen besøkende er fornøyd med bare å rusle rundt i de trange smugene og betrakte alle de spesielle severdighetene de har rundt seg. Mange butikker tilbyr turistene varer som byen er berømt for — kniplinger og broderier fra laguneøya Burano og nydelig krystall og annet glass fra Murano. En kort tur med en vaporetto (en motorbåt) — som i seg selv er en opplevelse — er det som skal til hvis man vil dra ut til disse øyene, der man kan se hvordan produktene blir laget.

De storslåtte palassene med sine spisse, smale buer vitner om orientalsk innflytelse i svunne tider. Både den berømte Rialto-broen over Canal Grande — byens hovedtrafikkåre — og de blanke, svarte gondolene som glir lydløst under den, tiltrekker seg de besøkendes oppmerksomhet.

Fremdeles en kamp for å overleve

To hundre år etter «den vakre» republikkens fall kjemper Venezia fremdeles for å overleve, men nå er kampen av et annet slag. I 1951 var det 175 000 innbyggere i byen, men i 2003 bodde det ikke flere enn 64 000 i denne historiske byen. Noen av årsakene til denne fraflyttingen er stigende eiendomspriser, mangel på arbeid og få moderne bekvemmeligheter. Man må løse slike kompliserte sosiale og økonomiske problemer som hvordan — og om — byen som nå er i ferd med å gå i oppløsning, skal fornyes.

I 1920-årene ble det bygd et nytt industriområde på fastlandet i håp om at det kunne få fart i den lokale økonomien. Det ble også gravd ut en dyp kanal gjennom lagunen, slik at oljetankskip kunne komme fram til raffineriene. Industrien tilbyr arbeidsplasser, men den er også blitt kritisert for at den forurenser og forårsaker det ødeleggende høyvannet som kalles acqua alta, som fører til stadig hyppigere oversvømmelser i den historiske byen.

Det er ikke noe nytt at miljøet i lagunen og vannets bevegelser og krefter utgjør en sårbar, naturlig mekanisme som er avgjørende for byens fortsatte eksistens. Så tidlig som i 1324 satte venetianerne i gang et kolossalt ingeniørarbeid for å lede bort elver som truet med å fylle lagunen med slam. På 1700-tallet bygde innbyggerne diker mot havet for å hindre at Adriaterhavet flommet inn og ødela lagunen.

Nå ser situasjonen mer kritisk ut enn noen gang tidligere. Man håper nå at man for godt er kvitt problemet med at byen synker som følge av oppumpingen av grunnvann til bruk i industrien, men havnivået verden over fortsetter å stige. Laguneområdet er dessuten blitt mindre fordi øyene er blitt utvidet, og balansen er blitt tuklet med. Høyvann har lenge vært et problem, men aldri slik som nå. På begynnelsen av 1900-tallet ble Markusplassen oversvømt mellom fem og sju ganger i året. Hundre år senere ble den oversvømt 80 ganger på bare ett år.

Venezias historiske og kunstneriske kulturarv er helt unik, og byen har derfor fått internasjonal oppmerksomhet på grunn av de problemene den møter. Det er blitt vedtatt spesielle lover i den hensikt å beskytte byen mot høyvann og å respektere miljøet, uten å ødelegge havnevirksomheten eller hverdagen for befolkningen. Hva som er den beste måten å gjøre det på, er fortsatt et ubesvart spørsmål.

Det arbeides for å heve kanalbredder, å gjøre brolagte områder ugjennomtrengelige for utsiving av vann fra grunnen, og å hindre at kloakken renner tilbake når det ødeleggende høyvannet kommer. Det mest kontroversielle tiltaket er den planlagte byggingen av et system med flyttbare barrierer i åpningene til lagunen. Disse vil reise seg når høyvannet truer.

Redningsaksjonen er krevende. Den ’praktfulle byen ute i havet’ har en fascinerende fortid, men som forskjellige skribenter har kommentert, er det fare for at utenforstående snart bare betrakter den som «et museum . . . , på bekostning av lokalbefolkningen». Venezia har lenge måttet kjempe med vanskelige naturforhold. Men nå er situasjonen slik at «fysisk beskyttelse alene vil være forgjeves hvis byen ikke også blir styrket sosialt og økonomisk og blir befolket og full av liv og aktivitet».

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

Venezia

[Bilder på side 16]

Rialto-broen over Canal Grande

[Bilde på sidene 16 og 17]

San Giorgio Maggiore

[Bilde på side 17]

Santa Maria della Salute

[Bilde på side 18]

Restauranter ved Canal Grande

[Bilde på side 19]

Oversvømmelse på Markusplassen

[Rettigheter]

Lepetit Christophe/GAMMA

[Bilderettigheter på side 16]

VÅKN OPP!