Kom og hils på «Den gamle damen i Threadneedle Street»

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I STORBRITANNIA

MASSIVE vegger uten vinduer omslutter hennes imponerende residens. Prektige dørvoktere i rosa sjaketter, røde vester og svarte flosshatter står ved inngangene. Kameraer overvåker diskré alle de besøkende. Hvem er «Den gamle damen i Threadneedle Street», og hvorfor trenger hun slik beskyttelse?

«Den gamle damen» er en av de viktigste økonomiske institusjonene i verden — Bank of England, Storbritannias sentralbank. Men hvordan kunne en bank få et slikt uvanlig navn? Threadneedle Street er en gate i London. Den ligger i et område der laugene en gang florerte, og gatens navn (som betyr «Synålgaten») skriver seg sannsynligvis fra de tre nålene på våpenskjoldet til Needlemakers’ Company, et selskap som har tilknytning til framstillingen av synåler. I en tale til Parlamentet omkring hundre år etter at banken ble opprettet, omtalte politikeren og skuespillforfatteren Richard Sheridan banken som «en eldre dame i byen som har et godt rykte og lang erfaring». Karikaturtegneren James Gillray var rask til å benytte ideen om en bank som kunne sammenlignes med en gammel dame, og fra da av ble banken populært omtalt som «Den gamle damen i Threadneedle Street».

Behovet for en nasjonalbank

På 1600-tallet var det gullsmeder som kontrollerte det meste av Londons bankvirksomhet. Denne ordningen fungerte ganske bra helt til kongene i Stuart-slekten begynte å låne penger uten å betale tilbake. Framstående gullsmedbankierer gikk til slutt konkurs, og myndighetene hadde desperat behov for penger til krigen mot Frankrike.

Da Vilhelm III og Maria II kom på tronen i 1689, kom det inntrengende oppfordringer til å opprette en nasjonalbank som kunne tjene som statens bankforbindelse og skaffe til veie penger. Av de forskjellige forslagene som ble lagt fram, aksepterte til slutt Parlamentet, trass i sterk motstand, den skotske kjøpmannen William Patersons forslag. Londons innbyggere ble bedt om å låne staten penger som forhåpentligvis ville komme til å utgjøre 1,2 millioner pund til sammen. Til gjengjeld ville staten betale långiverne åtte prosent rente og gjøre dem til medeiere av The Governor and Company of the Bank of England. Innen to uker var pengene kommet inn, og i 1694 startet Bank of England sin virksomhet.

Førti år senere flyttet banken til lokaler i Threadneedle Street. Den bygningen som brukes i dag, er fra 1930-tallet. Den har sju etasjer og store hvelv dypt nede i bakken og dekker et helt kvartal på tolv mål.

 Medgang og motgang

I begynnelsen utstedte banken håndskrevne kvitteringer på bankens papir til kunder som satte inn sine pund, shilling og pence i banken. Disse kvitteringene, eller pengesedlene, kunne veksles inn igjen i gull eller mynter av hvem som helst som leverte dem inn til utbetaling. Selvfølgelig risikerte banken å gå konkurs hvis alle ville ha pengene sine samtidig. Et par ganger var det nære på. I 1797, for eksempel, hadde kriger mot Frankrike igjen nesten ruinert hele landet. Da investorene i panikk tok sparepengene sine ut av banken, gikk den tom for kontanter og måtte derfor utstede pengesedler på små beløp som ble utlevert i stedet for gull. Denne ordningen fortsatte de neste 24 årene. Det var i denne «restriksjonsperioden» at banken fikk kallenavnet «Den gamle damen i Threadneedle Street». Disse pengesedlene som raskt ble laget, var svært fristende å forfalske, men straffen var streng i de dager. Mer enn 300 personer ble hengt for falskneri.

Banken overlevde så vidt et annet alvorlig problem, om enn av et annet slag. I 1780 forsøkte urostiftere i London å storme bygningen. Fra da av patruljerte en avdeling soldater området hver natt fram til 1973, for å sørge for at nasjonens gull var trygt forvart.

I løpet av 1800-tallet ble det britiske pund og pengesedler fra Bank of England den mest pålitelige valuta i verden. Men i og med den første verdenskrig forandret situasjonen seg. De store kostnadene krigen medførte, var til stor skade for landet. Det var så mange investorer som desperat forsøkte å få vekslet pengesedlene sine til gull, at det snart ble slutt på gullmyntene. Disse ble erstattet av pengesedler på små beløp. Gullmynter som betalingsmiddel i hverdagen var borte for alltid. I 1931 sluttet Storbritannia helt med gullstandarden, noe som betydde at verdien på pund sterling ikke lenger var knyttet til en bestemt mengde gull.

I hele bankens historie hadde den vært et privateid selskap, men i 1946 ble den overtatt av staten.

«Den gamle damen» er fortsatt i aktivitet

Bank of England fungerer som statens bankforbindelse, gir regjeringen råd om finanspolitikk og forsøker å holde valutaen så stabil som mulig ved å fastsette et passende rentenivå. Bankens andre kunder er forretningsbanker og sentralbanker i andre land. Inne i dens underjordiske hvelv blir det tatt vare på landets gullreserver. Utenfor London, på et annet trygt sted, fører banken tilsyn med trykkingen av nye pengesedler.

London, som ligger like ved sentret for verdens tidssoner, sover aldri. Inne i byen spiller banken en nøkkelrolle. Det som skjer innenfor disse vindusløse veggene, gir gjenlyd i resten av finansverdenen. Ja, «Den gamle damen i Threadneedle Street» er aktiv som aldri før og holder et fast grep om nasjonens lommebok.

[Bilde på side 24]

Bankens første dokument, 1694

[Bilde på side 24]

Håndskreven fempundseddel, 1793

[Bilde på side 24]

I Threadneedle Street, 1794

[Bilde på side 24]

Ettpunds gullmynt, 1911

[Bilde på side 24]

En del av James Gillrays første karikaturtegning, 1797

[Bilde på side 25]

Tishillingseddel, 1928

[Bilde på side 25]

Den nåværende bygningen, siden 1939