Regnhøsting — før i tiden og nå

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I INDIA

I TUSENER av år er det samme vannet blitt resirkulert i det naturlige kretsløpet som dreier seg om fordampning fra jorden og havet, skydannelser og nedbør. Dette økonomiske systemet gir mer enn nok vann til alle på jorden. Hvorfor har menneskeheten da enorme vannproblemer? Hvilke mulige løsninger finnes? For å få svar på disse spørsmålene skal vi nå se på vannsituasjonen i India.

 India har en befolkning på over en milliard mennesker, og vannressursene er i ferd med å bli drastisk redusert. Hvor får India vann fra? Om våren får elvene lengst nord i landet tilsig av smeltende snø og is fra Himalaya-fjellene. Men størstedelen av det indiske subkontinent er avhengig av at det årlige monsunregnet gjennomvæter jordsmonnet og øker vannstanden i brønner og innsjøer og i de store elvene som renner på kryss og tvers av landet. Monsunen — som i India er ensbetydende med den sommerlige havvinden med regn — er ikke stabil. Den er blitt beskrevet som «et av de mest frustrerende uberegnelige fenomener», og «selv ved hjelp av alle de teknologiske nyvinningene, fra satellitter til kraftige superdatamaskiner», kan det være «overraskende vanskelig å forutsi» hvordan den vil arte seg.

Monsuntiden strekker seg vanligvis over tre—fire måneder, men det regner ikke uavbrutt i hele denne tiden; derimot er det ofte styrtregn i korte perioder. Som følge av dette stiger vannstanden i vassdragene, og elver går over sine bredder, slik at åkrer og boliger blir oversvømt. Fordi vår tids industrialisering og utvidelse av byene har medført mye skogrydding, er det ofte ikke nok trær som kan holde på det dyrebare vannet i sitt rotsystem, slik at det gradvis kan bli absorbert av jordsmonnet. Dermed skyller styrtregnet bort matjorden, og området blir erodert. Slam avleirer seg i sjøer og dammer og gjør dem grunnere, så de rommer mindre vann. En stor del av det dyrebare regnvannet går praktisk talt tapt.

Så er monsuntiden forbi. Resten av året skinner solen hver dag, og i noen måneder er det ekstremt varmt. Jordsmonnet tørker fort opp, og det blir hardt og slår sprekker. Strie elver blir til ubetydelige strømmer i brede, sandete elveleier. Fosser forsvinner. Man må bore dypere og dypere for å få opp vann fra vannførende lag under jordoverflaten, og grunnvannsspeilet synker. Når nedbørmengden er liten, blir det tørke, avlingene slår feil, kveget dør, og landsbyboerne flytter inn til storbyene, der vannproblemet så blir større enn det er fra før.

Men det har ikke alltid vært slik. Før i tiden lærte folk over hele India at det var best ikke å basere seg utelukkende på elvene og innsjøene, som kom til å tørke ut når det var slutt på monsunregnet. De utviklet kunsten å samle opp regnvannet når det falt, bruke det til å dekke umiddelbare behov og lagre det til den tiden da det hadde sluttet å regne. Dette er blitt kalt regnhøsting.

Behovet for regnhøsting i dag

Man skulle tro at nå som man har tatt i bruk moderne teknologi og har bygd enorme damanlegg og vanningskanaler — som det finnes mange av i India — ville det være liten om overhodet noen interesse for gamle systemer for oppsamling av regnvann. De fleste slike systemer sluttet jo folk å bruke da de kunne få vann fra en kran i huset sitt eller i landsbyen. Men det er grunn til bekymring. De siste 50 årenes storstilte prosjekter for forvaltning av vannressursene har ikke klart å holde tritt med befolkningens økende behov og med landets raske omstilling fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn. Man har ikke nok vann til å dekke nasjonens behov.

Nå føler både miljøvernforkjempere og engasjerte representanter for myndighetene det nødvendig å oppfordre folk til selv å samle  opp og lagre vann. Det oppfordres til regnhøsting både i hjemmene, på fabrikker og skoler og alle andre steder der det er mulig å lagre iallfall noe vann. Ja, i mange storbyer og delstater finnes det nå byggeforskrifter som krever at nye bygninger må ha utstyr for oppsamling av regnvann!

Millioner av liter med regnvann faller i områder hvor det ikke blir samlet opp og lagret, men rett og slett fordamper eller renner ut i havet. Ved regnhøsting — som foregår etter prinsippet om å samle opp vannet der det faller — blir vannet imidlertid lagret av enkeltpersoner. Og i motsetning til vann fra damanlegg og kanaler, som koster penger, og som det derfor kan være ekstra vanskelig for de fattige å skaffe seg, er regnvannet gratis!

Hva noen har tatt initiativet til

Mange i India engasjerer seg derfor i prosjekter som dreier seg om å utnytte vannressursene best mulig. Noen har oppnådd internasjonal anerkjennelse. Blant disse er Rajendra Singh, som fikk den prestisjefylte Magsaysay-prisen for samfunnsutvikling i 2001. Ved å arbeide gjennom en ikke-statlig organisasjon som han hadde opprettet, fikk han liv i elven Aravari, som nesten hadde tørket ut, og dette var til stor nytte for delstaten Rajasthan, som er hjemstaten til åtte prosent av Indias befolkning, men som bare har én prosent av landets vannressurser. I løpet av en 15-årsperiode plantet Singh og hans medarbeidere trær og bygde 3500 kummer av det tradisjonelle slaget som kalles johad, og som brukes til oppsamling av vann, og dette forbedret levekårene for folk i landsbyene. Andre som også gjør en innsats for å ta vare på vannressursene, er ukjent for offentligheten, men har tilfredsstillelsen av å vite at de utfører et samfunnsnyttig arbeid.

Industriledere ser regnhøsting som et nyttig supplement til vannforsyningen i storbyene. På en fabrikk i utkanten av Bangalore i Sør-India ble det satt opp et enkelt, rimelig system for samling av regnvann fra tak. Regnvannet, som tidligere strømmet ned på hovedveien og gikk tapt, blir nå ledet inn i en tank som rommer 42 000 liter. I monsuntiden er det hver dag 6000 liter oppsamlet vann som blir filtrert, slik at det kan brukes som oppvaskvann og til rengjøring av fabrikkens kantine. Ikke noe av det vannet som blir brukt til disse formålene, kommer fra byens vannforsyning.

«Dette er bare en dråpe i havet,» sier du kanskje. Men tenk deg at du har en bankkonto som det blir satt inn penger på hvert år. For å dekke dine daglige behov er du nødt til å ta ut penger fra kontoen, men med tiden tar du ut mer enn det som blir satt inn. En dag vil du ha overtrukket kontoen. Men hvis du noen måneder i året har en jobb der du får betalt mer enn nok til at du kan dekke dine daglige behov, har du mulighet til å spare noe. La oss nå bruke det samme prinsippet i forbindelse med oppsamling og lagring av vann. Hvis du multipliserer det du har lagret, med noen millioner, hva har du da? Gode vannressurser, høyere grunnvannsspeil, rikelig med vannførende lag og et vannreservoar du kan bruke når «betalingen» i form av regnvann som kan samles, opphører. Husk at tilgangen på vann er begrenset; man kan ikke foreta noe «overtrekk» når det ikke finnes vann.

Den varige løsningen

Innbyggerne på planeten jorden har i utgangspunktet svært gode livsbetingelser. Men i århundrenes løp har grådighet og kortsynthet ført til at levekårene er blitt katastrofalt forverret for millioner av mennesker. Til tross for den innsats som oppriktige enkeltpersoner har gjort, er det tydelig at mennesker ikke er i stand til å få bukt med miljøproblemene. Jordens Skaper har imidlertid lovt å «ødelegge dem som ødelegger jorden» og å gjenopprette balansen i vannets kretsløp, slik at disse profetiske ordene blir oppfylt: «I ødemarken har vann brutt fram, og elver på ørkensletten. Og den jord som var uttørket av hete, er blitt som en sivgrodd dam, og den tørstende jord som vannkilder.» Ja, til den tid vil regnvannet utvilsomt bli godt utnyttet og ha en velgjørende virkning på miljøet! — Åpenbaringen 11: 18; Jesaja 35: 6, 7.

 [Ramme/bilder på side 21]

Gamle metoder for regnhøsting tas i bruk igjen

VANN FRA TAK: Enkelt og billig. Lett skrånende tak lar vannet renne ned i takrenner, avløpsrør og spesielt framstilte beholdere. Filter av fluenetting, sand, grus og trekull renser vannet. Det blir ledet ned i samlebrønner eller i cisterner over bakkenivå. Cisternene blir forseglet for å stenge ute luft, sollys og organisk stoff. Behandling med alun reduserer slampartikler, og klorkalk dreper bakterier. Man kan vaske klær i vannet, og det kan brukes i hagen og i vannklosetter. Hvis det blir behandlet ytterligere, kan det brukes som drikkevann. Overskuddsvann kan samles i brønner eller ledes under bakken så grunnvannsspeilet stiger. Den mest alminnelige metoden i byer.

NAULA: En naula er en liten dam man har laget ved å bygge steinmurer tvers over et vannløp for å demme opp vannet. Skyggefulle trær som er plantet langs sidene av naulaene, reduserer fordampningen, og medisinplanter som kastes ned i de små reservoarene, renser vannet.

RAPAT, RESERVOAR DER VANNET FILTRERES: En rapat er et lite reservoar for regnvann som er bygd på sandjord eller klippejord. Noe av vannet blir brukt, men resten filtreres til vannførende lag og kan siden pumpes opp fra brønner.

BHANDARA: En bhandara er en underjordisk beholder som er bygd for å samle vann fra kilder og lede det til lagringstanker til bruk i storbyer.

QANAT: Qanater er vertikale sjakter for oppsamling av regnvann i kuperte områder. Via slike sjakter samles vannet i underjordiske renner, som ved hjelp av gravitasjonskraften leder det til samlebrønner langt borte.

SAMMENHENGENDE DAMMER: Dammer hvorfra vannet renner videre til en rekke andre, lavereliggende dammer.

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av S. Vishwanath, Rainwater Club, Bangalore, India

[Bilderettigheter på side 19]

UN/DPI Photo by Evan Schneider

[Bilderettigheter på side 20]

UN/DPI Photo by Evan Schneider