Hvem er «den eneste sanne Gud»?

JESUS bad ofte til Gud, som han kalte Far, og han lærte også andre å gjøre det. (Matteus 6: 9—11; Lukas 11: 1, 2) Da han bad sammen med apostlene bare noen timer før sin død, anmodet han: «Far, timen er kommet; herliggjør din sønn, for at din sønn kan herliggjøre deg. Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham som du har utsendt, Jesus Kristus.» — Johannes 17: 1, 3.

Legg merke til at Jesus ber til den han kaller «den eneste sanne Gud». Han viser til Guds opphøyde stilling når han videre sier: «Og nå, herliggjør du meg, Far, ved din side med den herlighet jeg hadde ved din side før verden var til.» (Johannes 17: 5) Når Jesus bad til Gud om å få være ved hans side, hvordan kunne han da samtidig være «den eneste sanne Gud?» La oss undersøke dette nærmere.

Jesu stilling i himmelen

Noen timer etter denne bønnen ble Jesus henrettet. Men han var ikke død lenge — bare fra fredag ettermiddag til søndag morgen. (Matteus 27: 57 til 28: 6) «Denne Jesus har Gud oppreist, noe vi alle er vitner om,» sa apostelen Peter. (Apostlenes gjerninger 2: 31, 32) Kunne Jesus ha oppreist seg selv? Nei, Bibelen viser at «de døde vet slett ingen ting». (Forkynneren 9: 5) «Den eneste sanne Gud», Jesu himmelske Far, oppreiste sin Sønn. — Apostlenes gjerninger 2: 32; 10: 40.

Kort tid senere ble Jesu disippel Stefanus drept av religiøse forfølgere. Da de skulle til å steine ham, fikk han et syn. Han sa: «Se, jeg ser himlene åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» (Apostlenes gjerninger 7: 56) Stefanus så altså at Jesus, «Menneskesønnen», hadde en rolle i himmelen som bestod i at han gav Gud støtte — han stod «ved Guds høyre hånd» — i tråd med at han hadde vært ’ved Guds side’ før han kom til jorden. — Johannes 17: 5.

Senere, etter at Stefanus var blitt henrettet, viste Jesus seg på mirakuløst vis for Saulus, som er bedre kjent under sitt romerske navn, Paulus. (Apostlenes gjerninger 9: 3—6) Da Paulus var i Aten, snakket han om «den Gud som dannet verden og alt som er i den». Han sa at denne Gud, «den eneste sanne Gud», skal «dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt, og han har gitt en garanti til alle mennesker i og med at han har oppreist ham fra de døde». (Apostlenes gjerninger 17: 24, 31) Apostelen Paulus beskrev her Jesus som «en mann» — ja som mindre enn Gud — en mann som Gud hadde oppreist til liv i himmelen.

Også apostelen Johannes beskrev Jesus som underordnet Gud. Johannes sa at han hadde skrevet sitt evangelium for at leserne skulle tro  at «Jesus er Kristus, Guds Sønn», ikke at han er Gud. (Johannes 20: 31) Johannes fikk dessuten et syn av himmelske ting der han så «Lammet», og i sitt evangelium viste han at dette var Jesus. (Johannes 1: 29) Lammet står sammen med 144 000 andre, som Johannes sier «er blitt kjøpt [eller oppreist] fra jorden». Johannes forteller at de 144 000 har Lammets «navn og dets Fars navn skrevet på sine panner». — Åpenbaringen 14: 1, 3.

Kan «Lammet» være den samme som sin Far? Selvfølgelig ikke. Bibelen skildrer dem som to atskilte personer. De har til og med forskjellig navn.

Lammets navn og Faderens navn

Som vi har vært inne på, har Guds Sønn, Lammet, fått navnet Jesus. (Lukas 1: 30—32) Hva med hans Fars navn? Det forekommer tusenvis av ganger i Bibelen. For eksempel sier Salme 83: 18: «Du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» I mange bibeloversettelser er Guds navn, Jehova, dessverre blitt byttet ut med uttrykkene «Herren» og «Gud», noen ganger skrevet med store bokstaver. De store bokstavene skal angivelig skille Jehova ut fra andre som kalles guder eller herrer. * Men det finnes også mange bibeloversettelser som har gjeninnsatt Guds navn på dets rettmessige plass.

Den engelskspråklige American Standard Version (1901) er et interessant eksempel på en bibeloversettelse som har gjeninnsatt Guds navn, Jehova, på dets rettmessige plass. I oversettelsens forord sies det: «Den amerikanske revisjonskomiteen kom etter omhyggelig overveielse til den enstemmige overbevisning at en jødisk overtro, som betraktet det guddommelige navn som altfor hellig til å bli uttalt, ikke lenger burde få påvirke engelske eller andre oversettelser av Det gamle testamente, noe den heldigvis ikke gjør i de tallrike oversettelsene som er laget av misjonærer i vår tid.» *

Treenighetslæren — hvor kommer den fra?

Hva så med treenighetslæren, som går ut på at Jehova og Jesus er én og samme Gud? Et religiøst tidsskrift definerte treenigheten slik: «Det er én Gud og Fader, én Herre Jesus Kristus og én Hellig Ånd, tre ’personer’ . . . som er én og den samme i sitt innerste vesen . . . ; tre personer som er like mye Gud, som har de samme naturlige egenskaper, men som likevel er klart atskilt og kan kjennes igjen på sine personlige karaktertrekk.» * — The Living Pulpit for april/juni 1999.

Hvor kommer den innviklede treenighetslæren fra? Et annet religiøst tidsskrift siterte en prest som innrømmet at treenighetslæren er «kirkens lære mer enn Jesu lære». (Christian Century, nummeret for 20.—27. mai 1998) Treenighetslæren skriver seg altså ikke fra Jesus. Men stemmer den likevel overens med det han forkynte?

Faderen står over Sønnen

Jesus lærte sine disipler å be: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig.» Bibelen viser at vår himmelske Far, som har navnet Jehova, står over sin Sønn. Jehova er for eksempel «fra evighet til evighet». Men Bibelen sier at Jesus er «all skapningens førstefødte». Jesus framholdt selv at Jehova er større enn ham, for han sa: «Faderen . . . er større enn jeg.» (Matteus 6: 9, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 [NO]; Salme 90: 1, 2, NO; Kolosserne 1: 15, Erik Gunnes’ oversettelse; Johannes 14: 28, NO) Likevel sier treenighetslæren at Faderen og Sønnen er «like mye Gud».

At Faderen står over Sønnen, og at Faderen er en annen person enn Sønnen, framgår også av Jesu bønner, for eksempel den han bad før sin henrettelse: «Far, hvis du vil, så ta dette beger [det vil si en vanærende død] fra meg. Likevel, la ikke min vilje skje, men din.» (Lukas 22: 42) Hvis Gud og Jesus var «én og den samme i sitt  innerste vesen», slik treenighetslæren framholder, hvordan kunne da Jesus ha en annen vilje, eller et annet ønske, enn sin Far? — Hebreerne 5: 7, 8; 9: 24.

Vi kan også spørre: Hvis Jehova og Jesus var én og samme person, hvordan kunne da den ene av dem vite om ting som den andre ikke kjente til? Jesus sa for eksempel om tidspunktet for dommen over verden: «Om den dagen eller timen vet ingen, verken englene i himmelen eller Sønnen, men bare Faderen.» — Markus 13: 32.

Treenighetslæren og kirken

Treenighetslæren skriver seg ikke fra Jesus eller fra de første kristne. Som tidligere nevnt er dette «kirkens lære». Et av de ovennevnte religiøse tidsskriftene skrev i sitt spesialnummer om treenigheten: «Noen ganger ser det ut til at alle regner treenighetslæren som allment anerkjent kristen teologi.» Tidsskriftet tilføyde imidlertid at denne læren ikke er «en bibelsk forestilling». — The Living Pulpit for april/juni 1999.

Et katolsk oppslagsverk som gir en utførlig redegjørelse for treenighetslæren, innrømmer: «Når alt kommer til alt, er treenighetsdogmet blitt laget i slutten av det fjerde århundre. . . . Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før ved slutten av det fjerde århundre.» — New Catholic Encyclopedia, 1967.

Martin Werner, som er professor ved Bern universitet i Sveits, sa: «Når Jesu forhold til Gud, Faderen, blir berørt i Det nye testamente, oppfattes og framstilles det kategorisk som et underordnet forhold, enten det dreier seg om hans tilværelse som menneske eller om hans stilling som Messias.» Det er tydelig at det Jesus og de første kristne trodde på, skiller seg klart ut fra kirkesamfunnenes treenighetslære. Hvor har så denne læren kommet fra?

Opprinnelsen til treenighetslæren

Bibelen forteller om mange guder og gudinner som ble tilbedt, deriblant Asjtoret, Milkom, Kemosj og Molek. (1. Kongebok 11: 1, 2, 5, 7) Selv mange i det gamle Israel trodde en gang at Ba’al var den sanne Gud. Jehovas profet Elia bad dem derfor treffe et valg: «Hvis Jehova er den sanne Gud, så følg ham; men hvis det er Ba’al, så følg ham.» — 1. Kongebok 18: 21.

Før Jesus ble født, var det også vanlig å tilbe hedenske guder i triader, det vil si grupper på tre. «Fra Egypt kom tankene om en guddommelig treenighet,» sa historikeren Will Durant. I et oppslagsverk om religion og morallære skrev James Hastings: «I indisk religion møter vi for eksempel den trinitariske gruppe som består av Brahma, Shiva og Vishnu, og i egyptisk religion den trinitariske gruppe som består av Osiris, Isis og Horus.» — Encyclopædia of Religion and Ethics.

Det finnes altså mange guder. Trodde de første kristne på dette? Og så de på Jesus som Den Allmektige Gud?

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

EGYPT

Triade bestående av Horus, Osiris og Isis, andre årtusen fvt.

[Bilde på side 7]

PALMYRA, SYRIA

Triade bestående av måneguden, himlenes herre og solguden, ca. første århundre evt.

[Bilde på side 7]

INDIA

Treenig hinduisk guddom, ca. sjuende århundre evt.

[Bilde på side 7]

NORGE

Treenighet (Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd), ca. 13. århundre evt.

[Bilderettigheter på side 7]

De to øverste bildene: Musée du Louvre, Paris