Jeg har tjent Gud i vanskelige tider

FORTALT AV IVAN MIKITKOV

«Hvis du blir værende her i byen vår, vil du bli sendt tilbake til fangeleiren,» sa en agent fra Komiteen for statens sikkerhet (KGB) truende til meg. Jeg var akkurat blitt løslatt etter å ha sonet en dom på tolv år. Far og mor var alvorlig syke, og de trengte meg. Hva skulle jeg gjøre?

JEG ble født i 1928 i landsbyen T̩aul i Moldova. * Da jeg var ett år, besøkte min far, Alexander, byen Ias̩i i Romania. Der traff han noen bibelstudenter, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Da han kom tilbake til T̩aul, fortalte han det han hadde lært av bibelstudentene, til familien og naboene. Snart ble det opprettet en liten gruppe bibelstudenter i T̩aul.

Som den yngste av fire barn — alle gutter — var jeg helt fra min tidligste barndom av omgitt av åndeligsinnete personer som var gode eksempler for meg. Etter hvert ble det helt klart for meg at man ville møte motstand når man tjente Jehova — det ville ikke være enkelt. Jeg husker godt at politiet gjentatte ganger gjennomsøkte huset vårt fordi de forsøkte å finne den bibelske litteraturen vi hadde gjemt. Men jeg ble ikke skremt av det. Gjennom vårt studium av Bibelen lærte jeg at Guds egen Sønn, Jesus Kristus, og også hans disipler, var blitt forfulgt. På møtene våre ble vi ofte minnet om at Jesu etterfølgere måtte regne med å bli forfulgt. — Johannes 15: 20.

Styrket til å møte forfølgelse

I 1934, da jeg var bare seks år, ble det lest opp et brev i menigheten vår i T̩aul som fortalte om hvilke lidelser våre trosfeller i Nazi-Tyskland gjennomgikk. Vi ble oppfordret til å be for dem. Selv om jeg bare var et barn, har jeg aldri glemt det brevet.

Fire år senere stod jeg overfor min første personlige prøve på min ulastelighet. I religionstimene på skolen forlangte den ortodokse presten gjentatte ganger at jeg skulle ha et kors om halsen. Da jeg nektet, bad han alle de andre barna i klassen om å vise sine kors som et tegn på at de var gode kirkemedlemmer. Mens han pekte på meg, spurte han klassen: «Vil dere ha en som han i klassen deres? Alle som ikke vil det, kan rekke opp hånden.»

Fordi elevene var redd for presten, rakte alle opp hånden. «Der ser du,» sa han, idet han snudde seg mot meg, «det er ingen som vil ha noe med deg å gjøre. Forlat denne bygningen straks.» Noen få dager senere kom rektor hjem til oss. Etter at han hadde snakket med foreldrene mine, spurte han meg om jeg hadde lyst til å fortsette på skolen. Jeg sa at det hadde jeg. «Så lenge jeg er rektor,»  svarte han, «skal du gå på skolen, og presten skal ikke få hindre deg.» Han holdt ord, og så lenge han var rektor, plaget ikke presten meg mer.

Forfølgelsen tiltar

I 1940 ble det området vi bodde i, Bessarabia, en del av Sovjetunionen. Den 13. og 14. juni 1941 ble alle de som var framstående, enten politisk eller sosialt, deportert til Sibir. Jehovas vitner ble ikke berørt av denne deportasjonen. Men fra da av var vi mer forsiktige når vi holdt møter og forkynte.

I slutten av juni 1941 iverksatte Nazi-Tyskland et omfattende overraskelsesangrep på Sovjetunionen, som til da hadde vært dets allierte. Kort tid etterpå gjenerobret rumenske styrker Bessarabia. Det førte til at vi igjen kom under rumensk styre.

I flere av våre nabolandsbyer ble vitner arrestert fordi de nektet å gå inn i det rumenske militæret, og de fleste ble dømt til 20 års straffarbeid. Far ble innkalt til politistasjonen og ble brutalt slått fordi han var et vitne. Og jeg ble med makt tatt med fra skolen til gudstjenester i kirken.

Den annen verdenskrigs strømninger endret seg. I mars 1944 gjenerobret sovjeterne raskt det nordlige Bessarabia. Innen august hadde de tatt hele landet. Jeg var bare midt i tenårene den gangen.

Snart ble alle friske menn i landsbyen vår utskrevet til den sovjetiske hær. Men vitnene nektet å gå på akkord med sin nøytralitet. De ble derfor dømt til ti års tvangsarbeid. I mai 1945 endte den annen verdenskrig i Europa da Tyskland kapitulerte. Men mange vitner i Moldova var i arbeidsleirer helt til 1949.

Prøvelser etter krigen

Etter at krigen endte i 1945, var det en forferdelig tørke i Moldova. Til tross for tørken fortsatte den sovjetiske stat å kreve en stor andel av jordbrukernes avkastning som skatt. Dette førte til en grusom hungersnød. Fram til 1947 hadde jeg sett mange døde ligge på gatene i T̩aul. Min bror Yefim døde, og i flere uker var jeg så svak av sult at jeg nesten ikke kunne røre meg. Men hungersnøden gikk over, og de av oss vitner som hadde overlevd, fortsatte i forkynnelsesarbeidet. Mens jeg forkynte i landsbyen vår, forkynte min bror Vasile, som var sju år eldre enn meg, i landsbyer i nærheten.

Etter hvert som vitnene ble mer aktive i forkynnelsen, begynte myndighetene å se nærmere på oss. Vår forkynnelse og det at vi nektet å engasjere oss i politikk eller utføre militærtjeneste, fikk de sovjetiske myndigheter til å begynne å ransake hjemmene våre for å finne bibelsk litteratur og arrestere oss. I 1949 ble noen vitner fra en nabomenighet forvist til Sibir. Vi som var tilbake, begynte igjen å anstrenge oss for å være mer diskré når vi forkynte.

I mellomtiden hadde jeg fått et alvorlig helseproblem som stadig ble verre. Legene sa til slutt at jeg hadde tuberkulose i benene, og i 1950 ble det høyre benet mitt gipset.

Deportert til Sibir

Den 1. april 1951, mens jeg fortsatt hadde benet i gips, ble jeg og familien min arrestert, og sammen med andre vitner ble vi deportert til Sibir. * Vi hadde nesten ikke fått tid til å pakke, så vi hadde bare fått litt mat med oss. Den ble fort spist opp.

Til slutt, etter cirka to uker på toget, kom vi fram til Asino i Tomsk fylke. Der ble vi drevet av toget som om vi skulle ha vært kveg. Selv om det var bitende kaldt, var det skjønt å få trekke frisk luft. I mai, da isen på elven begynte å forsvinne, ble vi fraktet ti mil med båt til Torba, på den sibirske taigaen, det subarktiske barskogbeltet. Her, i en leir for tømmerhogst, begynte vi på det straffarbeidet vi var dømt til — som vi ble fortalt ville vare for alltid.

 Selv om det å hogge tømmer i en arbeidsleir ikke var det samme som å sitte i fengsel, var vi under konstant oppsikt. Om natten sov familien vår i en jernbanevogn. Den sommeren bygde vi oss boliger — enkle rom som var delvis under bakken — for å ha et sted å søke ly i løpet av vinteren.

På grunn av gipsen på benet slapp jeg å arbeide i skogen og ble satt til å lage spiker. Dette arbeidet gav meg mulighet til i all hemmelighet å være med på å kopiere numre av Vakttårnet og andre bibelske publikasjoner. På en eller annen måte ble disse regelmessig smuglet inn i vårt område fra Vest-Europa, flere tusen kilometer unna.

Arrestert og fengslet

I 1953 ble gipsen tatt av. Men i mellomtiden var min åndelige virksomhet, innbefattet kopiering av bibelsk litteratur, blitt oppdaget av KGB, til tross for at jeg hadde vært forsiktig. Sammen med andre vitner ble jeg til slutt dømt til tolv år i fangeleir. Men under rettssaken fikk vi alle avlagt et fint vitnesbyrd om vår Gud, Jehova, og hans kjærlige hensikt med menneskene.

Vi ble sendt til forskjellige leirer i nærheten av Irkutsk, flere hundre kilometer lenger øst. Disse leirene var blitt opprettet som straffeanstalter for dem man mente var fiender av sovjetstaten. Fra 8. april 1954 til begynnelsen av 1960 var jeg i tolv slike arbeidsleirer. Etterpå ble jeg flyttet mer enn 300 mil vestover til det store Mordovia leirkompleks, omkring 40 mil sørøst for Moskva. Der var jeg så heldig at jeg fikk være sammen med trofaste vitner fra mange deler av Sovjetunionen.

Sovjeterne forstod at når vitnene fritt fikk være sammen med andre fanger som ikke var vitner, ble noen av disse fangene også vitner. Så i Mordovia leirkompleks, som bestod av mange arbeidsleirer som strakte seg omkring tre mil utover, ble det gjort forsøk på å isolere oss mest mulig fra de andre fangene. Over 400 vitner ble samlet i vår leir. Noen kilometer unna var det minst hundre kristne søstre i en annen leir i komplekset.

I leiren vår var jeg svært aktiv med hensyn til å organisere kristne møter og å lage kopier av bibelsk litteratur som var blitt smuglet inn i leiren. Dette ble tydeligvis kjent for ledelsen i leiren. Etter kort tid, i august 1961, ble jeg dømt til ett år i det beryktede Vladimir fengsel fra tsartiden, som lå omkring 20 mil nordøst for Moskva. Den amerikanske piloten Francis Gary Powers, som var blitt skutt ned den 1. mai 1960 mens han fløy et spionfly over Russland, var også fange der til februar 1962.

Mens jeg var i Vladimir fengsel, fikk jeg bare akkurat nok mat til å holde meg i live. Jeg taklet sulten bra, siden jeg hadde opplevd dette da jeg var ung, men den ekstreme kulden vinteren 1961/62 var vanskelig å holde ut. Varmeanlegget gikk i stykker, og temperaturen i cellen min falt til under frysepunktet. En lege så hvilken elendig tilstand jeg var i, og ordnet det slik at jeg ble flyttet til en annen celle de ukene den verste kulden varte.

 Hjulpet til å møte utfordringene

Etter at en har vært innesperret i månedsvis, kan negative tanker gjøre en motløs, og det er det fengselsmyndighetene håper skal skje. Men jeg bad hele tiden og ble styrket av Jehovas ånd og av skriftsteder som jeg husket.

Spesielt i den tiden da jeg var i Vladimir fengsel, kjente jeg meg igjen i apostelen Paulus’ ord om å være «presset på alle måter, men ikke så trengt at vi ikke kan røre oss», og «rådville, men ikke helt uten utvei». (2. Korinter 4: 8—10) Etter ett år ble jeg sendt tilbake til Mordovia leirkompleks. Jeg var i disse leirene til jeg hadde sonet ferdig dommen min på tolv år, den 8. april 1966. Da jeg ble løslatt, fikk jeg dette skussmålet: «Umulig å forbedre.» For meg var det et offisielt bevis for at jeg hadde vært trofast mot Jehova.

Det er mange som har spurt meg om hvordan vi kunne få tak i og kopiere bibelsk litteratur i sovjetiske leirer og fengsler, til tross for de anstrengelsene som ble gjort for å hindre oss. Det er en hemmelighet som bare noen få har fått vite. En latvisk, politisk fange som var fire år i kvinneleiren Potma, bemerket det. «På en eller annen måte fortsatte vitnene å få store mengder litteratur,» skrev hun etter at hun var blitt løslatt i 1966. «Det var som om engler fløy over området om natten og kastet den ned,» konkluderte hun. Ja, det var bare med Guds hjelp at vår virksomhet ble gjennomført!

En periode med relativ frihet

Etter at jeg var blitt løslatt, ble jeg bedt om å hjelpe våre moldovske brødre. Etter anmodning fra dem som tok ledelsen i forkynnelsesarbeidet, flyttet jeg til Vest-Ukraina, i nærheten av Moldova. Men som tidligere fange under oppsikt av KGB ble det jeg kunne gjøre, svært begrenset. Etter to år og med trussel om at jeg kom til å havne i fangeleir igjen, flyttet jeg til sovjetrepublikken Kasakhstan, der myndighetene sjelden sjekket folks papirer. I 1969 ble foreldrene mine alvorlig syke, og jeg flyttet tilbake til Ukraina for å ta meg av dem. Der, i byen Artyomosk, nord for den store byen Donetsk, var det en KGB-agent som truet med å sende meg tilbake til fangeleiren, slik jeg fortalte i begynnelsen av denne artikkelen.

Det viste seg at agenten bare forsøkte å skremme meg. Det var ikke nok beviser til å reise tiltale. Siden jeg var fast bestemt på å fortsette i den kristne tjeneste, ville KGB puste meg i nakken uansett hvor jeg drog, så jeg fortsatte å ta meg av foreldrene mine. Både far og mor døde trofaste mot Jehova. Far døde i november 1969, mens mor levde helt til februar 1976.

Jeg var 40 år da jeg flyttet tilbake til Ukraina. Mens jeg tok meg av foreldrene mine der, gikk jeg i samme menighet som en ung kvinne som het Maria. Hun var bare åtte år da hun og foreldrene hennes, i likhet med min familie, ble forvist fra Moldova til Sibir i begynnelsen av april 1951. Maria sa at hun likte å høre meg synge. Det var en begynnelse, og trass i at vi begge var travelt opptatt i forkynnelsen, klarte vi å få tid til å dyrke vennskapet vårt. I 1970 hadde jeg klart å overtale henne til å gifte seg med meg.

Datteren vår, Lidia, ble snart født. Så, i 1983, da Lidia var ti år, var det et tidligere vitne som forrådte meg til KGB. Da hadde jeg i nesten ti år tjent som reisende tilsynsmann i Øst-Ukraina. Motstandere av vårt kristne arbeid klarte å få tak i folk som kom med falske vitneutsagn under rettssaken, og jeg ble dømt til fem års fengsel.

I fengselet ble jeg holdt isolert fra andre vitner. Til tross for flere år med isolasjon fra mine trosfeller var det ikke noe som kunne hindre meg i å ha kontakt med Jehova, og han støttet meg alltid. I tillegg fant jeg anledninger til å forkynne for andre fanger. Til slutt, etter å ha sonet fire år av dommen, ble jeg løslatt og gjenforent med min kone og min datter, som begge hadde fortsatt å være trofaste mot Jehova.

 Tilbake i Moldova

Vi bodde enda et år i Ukraina før vi flyttet tilbake til Moldova for godt. Der var det behov for modne, erfarne brødre som kunne hjelpe til. De sovjetiske myndighetene hadde da begynt å tillate at man reiste mer fritt fra sted til sted. Vi kom til Bălţi i 1988, der Maria hadde bodd før hun ble deportert 37 år tidligere. I 1988 var det omkring 375 vitner i denne byen, som er den nest største i Moldova. Nå er det godt over 1500! Selv om vi bodde i Moldova, tjente jeg fortsatt som reisende tilsynsmann i Ukraina.

På det tidspunkt da organisasjonen vår ble juridisk anerkjent i Sovjetunionen, i mars 1991, var det mange tusen som var blitt desillusjonert på grunn av kommunismens fall. Mange var forvirret og hadde ikke noe ordentlig håp for framtiden. Da Moldova ble en uavhengig republikk, fikk vi et virkelig fruktbart distrikt blant våre naboer — selv blant noen av våre tidligere forfølgere! Etter at vi ble deportert i 1951, var det relativt få vitner tilbake i Moldova, men nå er det godt over 18 000 i dette lille landet, som har cirka 4 200 000 innbyggere. De vonde tingene vi tidligere har opplevd, er virkelig blitt visket ut av alle de flotte opplevelsene vi har hatt!

I midten av 1990-årene måtte jeg slutte som reisende tilsynsmann på grunn av dårlig helse. Til tider føler jeg meg motløs på grunn av helsen min. Men jeg har lært at Jehova vet hva vi trenger for å fatte nytt mot. Han gir oss den oppmuntringen vi har behov for, til rette tid. Hvis jeg hadde hatt muligheten til å leve livet mitt om igjen, ville jeg da ha valgt en annen kurs? Nei. Jeg skulle heller ønske at jeg hadde vært modigere i forkynnelsen, og at jeg hadde vært mer aktiv og energisk.

Jeg føler at Jehova har velsignet meg, og at alle hans tjenere er et velsignet folk, uavhengig av ytre omstendigheter. Vi har et klart håp, en levende tro og en forsikring om at alle snart vil ha fullkommen helse i Jehovas nye verden.

[Fotnoter]

[Bilde på sidene 20 og 21]

Vårt hjem i indre eksil i Torba i Sibir i 1953. Far og mor (til venstre) og min bror Vasile og hans sønn (til høyre)

[Bilde på side 21]

I en fangeleir i 1955

[Bilde på side 23]

Kristne søstre i Sibir da Maria (nederst til venstre) var omkring 20 år

[Bilde på side 23]

Med datteren vår, Lidia

[Bilde på side 23]

Da vi giftet oss, i 1970

[Bilde på side 23]

Maria og meg i dag