Hva Bibelen sier

Er det riktig å bruke ikoner i tilbedelsen?

DEN 15. august hvert år finner det sted en stor religiøs feiring på den greske øya Tinos. Mange tusen valfarter dit for å ære Maria, Jesu mor, og hennes ikon, som man tror har mirakuløse egenskaper. * Et gresk-ortodoks oppslagsverk sier: «Med stor tro og hengivenhet ærer vi den aller helligste Theotokos, vår Herres mor, og vi ber om hennes beskyttelse og hennes snarlige vern og hjelp. Vi søker tilflukt hos de undergjørende Helgener — hellige menn og kvinner — med tanke på våre åndelige og legemlige behov . . . I dyp gudfryktighet kysser vi og ærer vi deres hellige relikvier og ikoner.»

Mange andre som bekjenner seg til kristendommen, tilhører samfunn som utfører lignende handlinger i sin gudsdyrkelse. Men støtter Bibelens lære bruken av bilder i tilbedelsen?

De første kristne

Tenk over det som skjedde omkring år 50 evt., da apostelen Paulus besøkte Aten, en by hvor det ble lagt stor vekt på bruken av bilder i tilbedelsen. Han sa til atenerne: «[Gud] bor ikke i templer som er gjort med hender; han tjenes heller ikke av menneskers hender, som om han trengte noe . . . Altså . . . bør vi ikke forestille oss at Det Guddommelige Vesen er lik gull eller sølv eller stein, lik noe som er formet ved menneskelig kunst og oppfinnsomhet.» — Apostlenes gjerninger 17: 24, 25, 29.

 Bruken av slike bilder i tilbedelsen er i virkeligheten avgudsdyrkelse, noe det advares kraftig mot i De kristne greske skrifter, også kalt Det nye testamente. Apostelen Johannes kom med følgende påminnelse til de kristne: «Vokt dere for avguder.» (1. Johannes 5: 21) Paulus skrev til korinterne: «Hvilken overensstemmelse er det mellom Guds tempel og avguder?» (2. Korinter 6: 16) Mange av de første kristne hadde tidligere brukt religiøse bilder i tilbedelsen. Paulus minnet de kristne i Tessalonika om dette da han skrev: «Dere vendte dere til Gud fra deres avguder for å tjene som slaver for en levende og sann Gud.» (1. Tessaloniker 1: 9) De ville uten tvil ha betraktet bruken av ikoner i tilbedelsen som avgudsdyrkelse.

Bruken av ikoner antas av «kristne»

I oppslagsverket Encyclopædia Britannica står det: «I den kristne kirkes første tre århundrer . . . fantes det ingen kristen kunst, og kirken i sin alminnelighet motsatte seg sterkt at slik kunst ble introdusert. Clemens av Alexandria kritiserte for eksempel religiøs (hedensk) kunst fordi den oppmuntret folk til å dyrke det skapte framfor Skaperen.»

Hvordan hadde det seg da at bruken av ikoner og andre religiøse bilder ble så utbredt? Encyclopædia Britannica sier videre: «Omkring midten av det tredje århundre begynte en gryende billedkunst å bli introdusert og akseptert i den kristne kirke, men ikke uten sterk motstand i noen menigheter. Det var først da den kristne kirke ble romersk statsreligion under keiser Konstantin tidlig i det fjerde århundre, at bilder ble brukt i kirkene, og bilder begynte da å bli akseptert i den populære kristne religionsutøvelse.»

En vanlig praksis blant strømmen av hedninger som nå begynte å erklære seg som kristne, var å tilbe bilder av keiseren. John Taylor forteller i sin bok Icon Painting: «I overensstemmelse med keiserkulten tilbad folk bilder av keiseren som var malt på lerret og treplater, og derfra var det ikke langt til det å vise ikoner ære.» På den måten ble den hedenske billeddyrkelsen erstattet av det å ære bilder av Jesus, Maria, engler og helgener. Disse bildene, som til å begynne med ble brukt i kirkene, fant etter hvert veien inn i hjemmene til millioner av mennesker, hvor de også ble vist ære.

Tilbedelse «med ånd og sannhet»

Jesus sa til sine tilhørere at de som tjener Gud, må tilbe «med ånd og sannhet». (Johannes 4: 24) Så når en oppriktig person søker å få vite sannheten om bruken av ikoner i tilbedelsen, må han vende seg til Guds Ord for å få opplysning om emnet.

Bibelen inneholder for eksempel følgende uttalelse av Jesus: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» (Johannes 14: 6) Paulus sa at «det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, et menneske, Kristus Jesus», og at «Kristus . . . går i forbønn for oss». (1. Timoteus 2: 5; Romerne 8: 34) Dette gir økt mening når vi leser at Kristus kan «fullt ut frelse dem som nærmer seg Gud gjennom ham, ettersom han alltid lever, så han kan gå i forbønn for dem». (Hebreerne 7: 25) Det er i Jesu Kristi navn vi bør vende oss til Gud. Ingen annen person, og absolutt ikke et livløst ikon, kan ta Jesu plass. En slik kunnskap fra Guds Ord kan hjelpe enhver som søker sannheten, til å tilbe «Faderen med ånd og sannhet» og få oppleve de velsignelser denne opphøyde form for tilbedelse gir. Jesus sa: «Faderen ser etter slike som sine tilbedere.» — Johannes 4: 23.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 20]

Boris Subacic/AFP/Getty Images