Et nytt hjem for en skadet spurv

«HAR vi ikke nok å drive med fra før?» Det var det første jeg tenkte da min kone kom hjem med en liten gråspurv som hadde falt ut av redet sitt. Da jeg så nærmere på den skjelvende fuglen, ble jeg mer velvillig stemt. Men jeg var ikke sikker på om denne skjøre skapningen kom til å overleve. *

Den første dagen måtte vi lokke gjesten vår til å spise litt kokt og moset mat. Men allerede neste dag skrek den lille spurven etter mat. Den pep faktisk så høyt at det kunne høres ute i trappeoppgangen, gjennom de dobbelte dørene til leiligheten vår!

Fjærdrakten fortalte oss at spurven var en hunn. Etter hvert fikk den kreftene tilbake og klarte å fly. Men da vi prøvde å få den til å fly ut i det fri igjen, ville den ikke gjøre det. «Kanskje den rett og slett ikke er modig nok til å forlate leiligheten,» tenkte vi. Så vi kjøpte et fuglebur og adopterte den lille spurven som kjæledyr. Vi kalte den «Spatzi», et kjælenavn som er avledet av det tyske ordet for spurv.

En dag kokte vi ris, som ser ut til å være en av Spatzis favorittretter. Siden risen fremdeles var temmelig varm, satte min kone den til avkjøling og strødde noen frø foran Spatzi i stedet. Hvordan reagerte den lille fuglen? Den bøyde hodet og brukte nebbet til å puffe frøene utfor bordkanten. Overrasket så min kone og jeg på hverandre og lo. Raskt plasserte vi en liten porsjon avkjølt ris foran Spatzi, som virket fornøyd med servicen.

Erfaringene med denne sjarmerende lille fuglen får oss til å tenke på det Jesus sa til sine disipler: «Selges ikke to spurver for en mynt av liten verdi? Men ikke én av dem vil falle til jorden uten deres Fars viten.» Så tilføyde han: «Frykt derfor ikke: Dere er mer verd enn mange spurver.» — Matteus 10: 29—31.

Det er virkelig til stor trøst å vite at Jehova ser våre trengsler og merker seg vår utholdenhet. (Jesaja 63: 9; Hebreerne 6: 10) Ja, den omsorg vi nærer for en liten fugl, er bare en svak gjenspeiling av den kjærlighet Jehova Gud har til dem som tjener ham. — Innsendt.

[Fotnote]