Fast bestemt på å nå mitt mål

FORTALT AV MARTHA CHÁVEZ SERNA

En dag da jeg var 16 år, mistet jeg bevisstheten mens jeg gjorde husarbeid. Da jeg kom til bevissthet igjen, lå jeg i sengen. Jeg var forvirret, hadde en intens hodepine og kunne verken se eller høre i flere minutter. Jeg ble redd. Hva var det som hadde skjedd med meg?

FORELDRENE mine, som var bekymret, tok meg med til en lege som foreskrev vitaminer. Hun sa at anfallet kom av søvnmangel. Et par måneder senere fikk jeg enda et anfall og så et til. Vi oppsøkte en annen lege, som mente at jeg hadde problemer med nervene, og gav meg beroligende midler.

Men anfallene kom stadig oftere. Jeg mistet gjentatte ganger bevisstheten og falt og skadet meg. Noen ganger bet jeg meg i tungen eller i innsiden av kinnet. Når jeg kom til bevissthet igjen, hadde jeg fryktelig vondt i hodet og var veldig kvalm. Jeg hadde vondt i hele kroppen og var stadig ikke i stand til å huske hva som hadde skjedd før anfallet. For å komme meg trengte jeg som oftest å ligge en dag eller to i sengen. Allikevel trodde jeg at dette problemet var noe midlertidig — at jeg snart ville bli frisk igjen.

Innvirkning på mine mål

Da jeg var barn, begynte familien min å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. De som underviste oss, var to spesialpionerer, heltidsforkynnere, som brukte mange timer hver måned på å lære andre Bibelens sannhet. Jeg kunne se at disse pionerenes tjeneste gav dem glede. Når jeg snakket med læreren min og skolekameratene mine om Bibelens løfter, begynte også jeg å føle denne gleden.

Kort tid etter ble mange i familien min Jehovas vitner. Jeg likte så godt å forkynne det gode budskap! Da jeg var sju år, hadde jeg satt meg som mål å bli spesialpioner. Da jeg var 16 år, tok jeg et stort skritt mot dette målet, for da ble jeg døpt. Så begynte anfallene.

Pionertjeneste

Til tross for mine fysiske problemer mente jeg fortsatt at jeg kunne bli heltidsforkynner. Men fordi jeg hadde opptil to anfall i uken, var det noen i menigheten som ikke syntes at jeg burde påta meg et så stort ansvar. Jeg ble trist og motløs. Senere fikk menigheten besøk av et ektepar som tjente ved Jehovas vitners avdelingskontor i Mexico. De fikk vite om mitt ønske om å bli pioner og gav meg mye oppmuntring. De overbeviste meg om at sykdommen min ikke trengte å hindre meg i å være pioner.

Så den 1. september 1988 ble jeg utnevnt til alminnelig pioner i hjembyen min, San Andrés Chiautla i Mexico. Jeg brukte mange timer hver måned på å forkynne det gode budskap. Når jeg ikke kunne gå ut i forkynnelsen på grunn av et anfall, skrev jeg brev om bibelske emner til folk i området og gav dem dermed en skriftlig oppmuntring til å studere Bibelen.

 Jeg får vite hva som feiler meg

På denne tiden tok foreldrene mine meg med til en nevrolog, noe som var fryktelig dyrt. Denne legen fant ut at jeg har epilepsi. Takket være den behandlingen jeg deretter fikk, hadde jeg kontroll over sykdommen i omkring fire år. I løpet av den tiden gjennomgikk jeg pionertjenesteskolen og fikk styrket mitt ønske om å tjene der det er større behov for forkynnere.

Foreldrene mine visste hvor sterkt jeg ønsket å utvide min tjeneste. Siden sykdommen min var mer eller mindre under kontroll, fikk jeg lov til å reise til Zitácuaro i delstaten Michoacán, cirka 20 mil hjemmefra. Der samarbeidet jeg med andre pionerer, noe som fikk meg til å verdsette heltidstjenesten enda mer.

Men etter to år i Zitácuaro kom anfallene tilbake. Frustrert og trist reiste jeg hjem til foreldrene mine. Jeg trengte medisinsk behandling og gikk til en nevrolog som konstaterte at den medisinen jeg brukte, skadet leveren min. Siden vi ikke lenger hadde råd til å betale for konsultasjonene hos spesialisten, begynte jeg å se etter en annen form for behandling. Jeg ble stadig dårligere og måtte slutte som pioner. Hvert anfall var et tilbakeslag. Men når jeg leste Salmene og vendte meg til Jehova i bønn, følte jeg at han gav meg trøst og styrke. — Salme 94: 17—19.

Jeg når mitt mål

I min verste periode hadde jeg to anfall om dagen. Så kom jeg til et vendepunkt. En lege gav meg en annen behandling for epilepsi, og jeg begynte å føle meg bedre i lengre perioder om gangen. Den 1. september 1995 begynte jeg derfor igjen i pionertjenesten. Helsen min fortsatte å være stabil, så etter to år uten et eneste epileptisk anfall søkte jeg om å få tjene som spesialpioner. Det ville bety at jeg måtte bruke enda mer tid i forkynnelsen og tjene der det var behov for meg. Forestill deg hvordan jeg følte det da jeg ble utnevnt til spesialpioner! Jeg hadde nådd det målet jeg satte meg som barn.

Den 1. april 2001 begynte jeg som spesialpioner i et nybyggerområde i fjellene i delstaten Hidalgo. Nå tjener jeg i en liten by i delstaten Guanajuato. Jeg må være veldig nøye med å ta medisinen min og få nok hvile. Jeg er forsiktig med hva jeg spiser og drikker, spesielt når det gjelder fett, koffein og hermetikk. Jeg forsøker også å unngå å bli sint eller å bekymre meg for mye. Men denne strenge rutinen er bra for meg. I løpet av den tiden jeg har vært spesialpioner, har jeg bare hatt ett anfall.

Siden jeg er enslig og ikke har noen familieforpliktelser, er jeg glad for å kunne fortsette som spesialpioner. Jeg synes det er oppmuntrende å vite at ’Jehova ikke er urettferdig, så han skulle glemme vårt arbeid og den kjærlighet vi viser mot hans navn’. Han er virkelig kjærlig, for han krever ikke mer av oss enn det vi kan gi ham! Å godta denne sannheten har hjulpet meg til å ha en likevektig tankegang. Hvis dårlig helse tvinger meg til å slutte som pioner igjen, vet jeg at Jehova fortsatt vil finne behag i min helhjertete tjeneste. — Hebreerne 6: 10; Kolosserne 3: 23.

Å fortelle andre om min tro hver dag er noe som uten tvil styrker meg. Det fører også til at det som opptar tankene mine mest, er de velsignelsene Gud har lovt vi kan vente oss i framtiden. Bibelens løfte er at det i den nye verden ikke skal være noen sykdom, «heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet». — Åpenbaringen 21: 3, 4; Jesaja 33: 24; 2. Peter 3: 13.

[Bilder på side 26]

Omkring 7 år (over); omkring 16, like etter at jeg ble døpt

[Bilde på side 27]

Jeg forkynner sammen med en venn