Kull — svarte steiner fra et mørkt hull

Av en Våkn opp!-skribent i Australia

«SVART — du forstår ikke hva det ordet virkelig betyr, før du har vært nede i en gruve,» roper min venn Bernie til meg for å overdøve duren av maskiner. Mens jeg stirrer ned i det dype hullet foran meg, begynner jeg å lure på om jeg egentlig har lyst til å finne ut hva Bernie mener. Målet vårt er et kullag som ligger begravd en halv kilometer under føttene våre.

Vi passerer en lang rekke med bredskuldrete gruvearbeidere som kommer traskende på vei til dusjen etter endt arbeidsdag. Mennene snakker med utpreget australsk aksent. Når de smiler, ser øynene og tennene deres nesten selvlysende ut i forhold til resten av ansiktet, som er svart av kullstøv.

Vi går om bord i det lille toget som skal ta oss ned i gruven. Ettersom nedstigningen er så bratt, henger førersetet fra taket, omtrent som en huske, slik at føreren sitter rett hele tiden. På den ene siden av meg er det festet et gnistsikkert batteri som gir strøm til hjelmlykten min, samt et pusteapparat som i en nødssituasjon kan sørge for filtrert luft. Etter hvert som toget beveger seg langsomt nedover, svinner himmelen bak oss inn til en blå prikk omgitt av svart.

Mer kull med færre arbeidere

Den kullgruven jeg besøker, er én av mange i den sørøstlige delen av Australia. Guiden min, Bernie, er en av de 25 000 gruvearbeiderne i Australia som hvert år til sammen tar ut kull for åtte milliarder australske dollar (over 37 milliarder kroner). Verden over finnes det 10 millioner kullgruvearbeidere, som enten arbeider i mørke under jorden eller på overflaten i store dagbrudd. Men det blir stadig færre av dem. I Storbritannia falt antall fagorganiserte kullgruvearbeidere fra 1,2 millioner i 1978 til omkring 13 000 ved inngangen til år 2000. I USA har antall kullgruvearbeidere gått ned fra 705 000 i 1924 til færre enn 82 000 i dag. Kina har i løpet av den siste femårsperioden redusert antallet med 870 000.

Nedgangen i antall kullgruvearbeidere betyr imidlertid ikke at etterspørselen etter kull er blitt mindre. Man antar faktisk at industrilandenes etterspørsel kommer til å øke med elleve prosent innen år 2020, mens man forventer at Kina og India i løpet av den samme perioden vil bygge til sammen 750 nye kullfyrte kraftverk. Nedskjæringen i antall gruvearbeidere er stort sett et resultat av ny teknologi, som setter selskapene i stand til å bryte mer kull med en mindre arbeidsstyrke. Den gigantiske maskinen som Bernie snart skal vise meg, er ett eksempel på slik avansert teknologi.

 Nede i den mørke sjakten

«Nå har vi nådd bunnen av sjakten,» sier Bernie idet vi presser oss ut av toget. «Alle de horisontale gruvegangene går ut herfra.» Langs det lave taket henger det lysstoffrør. Med visse mellomrom står det små tømmerstokker fastkilt mellom gulv og tak. Disse gir forstøtning til tynne tverrbjelker. I taket er det skrudd fast tusenvis av bolter. Disse ekspansjonsboltene går to meter inn i taket og holder steinmassen over oss på plass, så den ikke skal rase sammen.

Jeg er overrasket over at veggene ikke er svarte, men hvite. «Veggene er sprøytet med kalkstøv,» forklarer Bernie. «Kalk reduserer den eksplosjonsfaren som metangass og kullstøv forårsaker. En tilfeldig gnist kan antenne metanet, som igjen kan virke som en detonator og utløse en kraftig eksplosjon i den kullstøvfylte luften. Hvert minutt blir omkring to tusen liter metan pumpet ut av denne gruven og brukt til å produsere elektrisk kraft til den.» For å unngå risikoen for at gnister skulle antenne eventuelle gasser, måtte jeg legge fra meg kameraet, båndopptakeren og til og med den batteridrevne klokken før vi drog ned i sjakten.

 Nede i åpningen til en av de mange gruvegangene som begynner i bunnen av sjakten, finner vi et lite, men kraftig dieselkjøretøy. Med det durer vi av gårde inn i én av gruvegangene. Lysene forsvinner raskt bak oss, og jeg oppdager at hjelmlykten min gir gjenskinn i taket bare noen centimeter over hodet mitt. Idet vi farer forbi en rekke sideganger, skimter jeg andre hjelmlykter som blinker som ildfluer i mørket. I en parallell gang til den vi befinner oss i, frakter et fem kilometer langt transportbånd lass med kull fra bruddstedet.

 Longwall-mineren

Da vi kommer fram til bruddstedet, kan jeg gjennom en sky av vanndamp og kullstøv se tre skikkelser som har masker på seg og er kledd i kjeledresser med hetter. Disse mennene arbeider som et team for å operere den 250 meter brede trommelkuttemaskinen, en såkalt longwall-miner. To roterende tromler, som hver er to meter i diameter, arbeider seg sakte fram og tilbake på tvers av bruddstedet, strossen, i maskinens fulle bredde. Disse tromlene er utstyrt med metallpigger som eter seg en halv meter inn i kullaget etter hvert som de beveger seg på tvers av det. Maskinen er utstyrt med et transportbånd som raskt fører kullet ned i en sidegang, hvor de store stykkene blir knust til jevn størrelse og dumpet over på hovedtransportbåndet.

For at ikke taket av fjell, hengen, skal rase sammen over hodet på dem som opererer maskinen, blir det holdt oppe av store stålplater som blir understøttet av en rekke tykke hydrauliske stempler. Etter at tromlene med metallpigger har skrelt av kull i hele maskinens bredde, flytter hele innretningen — tromlene, de hydrauliske stemplene og ståltaket — seg en halv meter forover. Når maskinen flyttes forover, betyr det at hengen bak maskinen ikke lenger er sikret. Etter en kort stund raser den sammen med dunder og brak. «Vi bryter omkring tusen tonn kull i timen på denne måten,» roper Bernie. «Så snart ett felt med kull er fjernet, blir maskinen demontert og flyttet til et nytt felt.»

Endelig dagslys!

Bernie og jeg setter oss inn i kjøretøyet igjen og kjører tilbake fem kilometer i humpete ganger før vi stopper ved en stor grotte. En sjakt på omkring ti meter i diameter forbinder denne grotten med overflaten. «Det er her kullet fra hovedtransportbåndet blir tømt,» roper Bernie til det øredøvende bråket fra kull som faller ned i en stor metallcontainer. «Den containeren du ser i ferd med å bli fylt, kalles en kullheis. Den tar 18 tonn med kull.» Mens Bernie snakker, heises den nylig fylte containeren til værs ved hjelp av en kabel. Bare noen sekunder senere senkes en ny container ned fra hullet i taket, og så begynner den å fylles med kull.

Nå som vi er ferdig med omvisningen, går vi igjen om bord i toget, som sakte tar oss opp til gruveåpningen og herlig solskinn — det var i hvert fall det jeg håpet på. Men vi har vært så lenge nede i gruven at solen er gått ned, og siden vi ikke kan se månen, er himmelen blitt svart. Selv om dette er en veldig mørk kveld, innser jeg nå hva Bernie mente da han sa til meg at ’man ikke forstår hva ordet svart virkelig betyr, før man har vært nede i en gruve’.

[Ramme på side 13]

Kullets framtid — et brennbart spørsmål

▪ Kull og forurensning: «I elleve av de store byene i Kina er røyk og småpartikler fra forbrenning av kull årsak til at det årlig er over 50 000 som dør en for tidlig død, og 400 000 som får kronisk bronkitt,» heter det i en rapport fra FNs miljøvernprogram. Worldwatch Institute gir forurensning fra kull skylden for mer enn en og en halv million dødsfall årlig verden over. Det finnes teknologi som gjør det mulig å fjerne mye av denne forurensningen, men slik teknologi blir ansett for å være for dyr å investere i for mange land som sårt trenger energi.

▪ Kull og klimaforandringer: Forbrenning av kull produserer allerede over to milliarder tonn karbondioksid årlig, og prognoser viser at kull kommer til å fortsette å være den nest største kilden til karbonutslipp og utgjøre omkring 34 prosent av alt utslippet i 2020. Mange mener at slike prognoser gir grunn til bekymring.

«Det er helt nødvendig å få fart på reduksjonen av forbrenningen av kull hvis man skal saktne klimaforandringene i det neste århundret,» sier Seth Dunn, som er forsker ved Worldwatch Institute.

[Ramme på side 14]

Avhengig av kull

▪ Over 70 prosent av det stålet som blir produsert verden over, blir til i kullfyrte smelteovner. Dessuten blir kjemikalier som er utvunnet av kull, brukt til framstilling av murstein, fliser, sement, plast, fargestoffer og eksplosiver.

▪ Den klart største forbrukeren av kull er imidlertid kraftindustrien. Australia får 84 prosent av sin elektriske energi fra kullfyrte kraftverk. I Kina, Sør-Afrika og Danmark kommer tre fjerdedeler av elektrisiteten fra kull. USA baserer halvparten av sin elektriske kraft på kull. Verden over kommer mer enn en tredjedel av den elektrisiteten som blir produsert, fra kull.

▪ I løpet av et år kan det gå med omkring et halvt tonn kull til å gi kraft til en elektrisk komfyr. I den samme perioden kan det gå med to tonn kull til en elektrisk varmtvannstank, og et elektrisk kjøleskap kan forbruke ytterligere et halvt tonn kull årlig.

▪ Forskere antar at det fortsatt finnes en billion tonn kull i jordens «kjeller» — nok til å dekke dagens forbruk i flere hundre år.

[Oversikt/bilder på sidene 12 og 13]

(Se den trykte publikasjonen)

Underjordisk kullgruve

Kullhaug

Atkomstsjakt

[Bilde]

Longwall-miner

[Bilde]

Dieselkjøretøy

Avtrekk for farlige gasser

Kullheis

Bunnen av sjakten

[Bilde]

En del av det fem kilometer lange transportbåndet

[Bilde på side 13]

Tømmerstokker og tverrbjelker sikrer eldre gruveganger