’Nesten konstruert’?

Har du noen gang sett på nattehimmelen gjennom et teleskop? Mange som har det, kan fortelle at de fortsatt husker den første gangen de så planeten Saturn. Det er et helt forbløffende syn. Mot en mørk bakgrunn oversådd med utallige funklende stjerner henger en lysende kule omkranset av flate, elegante ringer!

Hva er disse ringene? I 1610, da astronomen Galileo for første gang så på Saturn gjennom sitt håndlagde teleskop, var bildene så uskarpe at det så ut som om Saturn var en planet med ører — et himmellegeme i midten flankert av to mindre. I årenes løp ble teleskopene bedre, og astronomene så ringene tydeligere, men de diskuterte fortsatt hva ringene bestod av. Mange hevdet at ringene var stive, solide skiver. Det var først i 1895 at astronomene hadde overbevisende vitnesbyrd om at ringene bestod av mange stein- og ispartikler.

Boken The Far Planets bemerker: «Saturns ringer, et sett tynne bånd dannet av utallige ispartikler, regnes blant de største undere i solsystemet. Dette lysende ringsystemet er enormt; det strekker seg 400 000 kilometer fra den indre randen, rett ovenfor planetens atmosfære, til den ytre randen, som er nesten for utydelig til at den kan ses. Ringsystemet er også forbausende tynt, mindre enn 30 meter i gjennomsnitt.» I juni 2004, da romsonden Cassini-Huygens nådde Saturn og sendte informasjon og bilder tilbake til jorden, begynte forskerne å lære enda mer om disse hundrevis av ringenes kompleksitet.

En artikkel i bladet Smithsonian sa for ikke så lenge siden: «Saturn ser nesten ut som om den er konstruert — et objekt som er like perfekt som matematikk.» Vi kan være enig i forfatterens oppfatning, men vi forundrer oss over hvorfor han sier «nesten». Dette vakre himmellegemet er faktisk bare ett av utallige himmellegemer som passer til den beskrivelsen som salmisten nedskrev under inspirasjon for flere tusen år siden: «Himlene forkynner Guds herlighet, og om hans henders verk forteller det utstrakte rom.» — Salme 19: 1.

[Bilderettigheter på side 31]

Bakgrunn: NASA, ESA and E. Karkoschka (University of Arizona); innfelt: NASA and The Hubble Heritage Team (STScl/AURA)