Jantar Mantar — et observatorium uten teleskoper

Av en Våkn opp!-skribent i India

BESØKENDE til Jantar Mantar i New Delhi i India gjør nok store øyne når de ser byggverkene der, og undrer seg: «Kan dette være et observatorium?» For dem som hadde ventet å se moderne bygninger som rommer en rekke høyteknologiske astronomiske instrumenter, er det lite ved disse merkelige murkonstruksjonene i en stor park som får dem til å tenke på et observatorium. Men det var det Jantar Mantar var da det ble oppført i begynnelsen av 1700-tallet. Det er ganske bemerkelsesverdig at dette observatoriet, selv uten teleskoper og andre instrumenter som var under utvikling i Europa på den tiden, kunne gi detaljert og forholdsvis nøyaktig informasjon om himmellegemene.

Jantar Mantar er navnet på tre av de fem observatoriene som ble bygd av maharaja sawai Jai Singh II, en rajput (et medlem av føydaladelen i det nordvestlige India). «Jantar» kommer fra sanskritordet «yantra»,  som betyr «instrument», og «Mantar» kommer fra sanskritordet «mantra», som betyr «formel». En praksis i dagligtale som går ut på å føye til et rimord for å understreke, har resultert i navnet Jantar Mantar.

En plakett som ble festet til et av instrumentene i Jantar Mantar i New Delhi i 1910, oppgir 1710 som det året observatoriet der ble bygd. Men senere forskning tyder på at det var i 1724 det ble fullført. Som vi skal se, er det de biografiske opplysningene om Jai Singh som gir grunnlag for den konklusjonen. Men først skal vi se litt nærmere på de instrumentene som hører til dette observatoriet, som antas å være det eldste i sitt slag i verden.

Murkonstruksjoner som instrumenter

Observatoriet har fire forskjellige instrumenter som er laget av mur og stein. Det mest spesielle av dem er Samrat yantra — Det fremste instrumentet — som er et solur. Det var det viktigste instrumentet Jai Singh konstruerte. Det er en svær trekant i mur og stein med en høyde på 21,3 meter, en basis på 34,6 meter og en bredde på 3,2 meter. Trekantens 39 meter lange hypotenus er parallell med jordaksen og peker mot Nordpolen. På begge sider av trekanten (gnomonen) er det en kvadrant med gradinndelinger til å angi timer, minutter og sekunder. Det hadde eksistert enkle solur i mange hundre år, men Jai Singh gjorde denne grunnleggende tidsmåleren til et presisjonsinstrument for måling av deklinasjon og andre astronomiske koordinater.

De tre andre konstruksjonene ved observatoriet er Ram yantra, Jayaprakash yantra og Mishra yantra. De ble konstruert på en dyktig måte for å måle solens og stjernenes deklinasjon, høyde og asimut. Ved hjelp av Mishra yantra kunne man til og med se når klokken var tolv midt på dagen i forskjellige byer verden over.

Alle de instrumentene som er nevnt her, bortsett fra Mishra yantra, ble oppfunnet av Jai Singh. De var mye mer komplekse og funksjonelle enn noen av de andre som fantes i India på den tiden, og førte til utviklingen av nøyaktige kalendere og astronomiske tabeller. Utformingen var elegant og tiltalende for øyet og gav verdifull informasjon helt til teleskopet og andre oppfinnelser gjorde dem avleggs. Men hvorfor foretok denne begavede og lærde mannen sin astronomiske forskning uten å bruke noen av de instrumentene som fantes i Europa, deriblant et optisk teleskop? Svaret på det finner vi hvis vi tar et historisk tilbakeblikk på forholdene den gangen og også ser litt på maharajaens bakgrunn.

«Oppslukt av matematiske studier»

Jai Singh ble født i 1688 i den indiske delstaten Rajasthan (Rajputana). Hans far, en maharaja i Amber, hovedstaden til rajputslekten Kachavaha, var underlagt mogulene i Delhi. Den unge fyrsten ble undervist  i slike språk som hindi, sanskrit, persisk og arabisk. Han fikk også undervisning i matematikk, astronomi og krigføring. Men det var ett fag som lå hans hjerte nærmest. I en tekst fra hans tid heter det: «Sawai Jai Singh var — helt fra han begynte å bruke sin tenkeevne, og i løpet av den tiden den utviklet seg mot modenhet — helt viet til studiet av matematisk vitenskap (astronomi).»

I 1700, da Jai Singh var elleve år, besteg han tronen i Amber etter sin fars død. Snart ble den unge herskeren tilkalt av mogulfyrsten til hans hoff i Sør-India, der han traff Jagannātha, en mann som hadde gode kunnskaper i matematikk og astronomi. Denne mannen ble senere Jai Singhs fremste assistent. Den unge maharajaens politiske omstendigheter var skiftende fram til 1719, da Muḥammad Shāh begynte å herske. Jai Singh ble da tilkalt til hovedstaden, Delhi, for å ha et møte med den nye stormogulen. På dette møtet, som ble holdt i november 1720, foreslo Jai Singh etter alt å dømme at man skulle bygge et observatorium, noe som sannsynligvis ble en realitet i 1724.

Hva var det som motiverte maharajaen til å bygge et observatorium? Jai Singh var klar over at de kalendrene og astronomiske kartene man hadde i India, var sørgelig unøyaktige, og at det ble gjort små framskritt innen astronomi. Han bestemte seg derfor for å lage nye kart, som ville svare til de bevegelsene som man kunne se at himmellegemene faktisk gjorde. Han hadde også et ønske om å lage astronomiske instrumenter som var tilgjengelige for alle som var opptatt av å foreta astronomiske observasjoner. Jai Singh skaffet seg derfor en svær boksamling fra Frankrike, Storbritannia, Portugal og Tyskland. Ved hoffet ønsket han velkommen lærde fra både hinduiske, islamske og europeiske skoler der de hadde studert astronomi. Han var dessuten den første som sendte en gruppe av gårde fra Østen til Europa for å samle informasjon om astronomi, og han gav dem i oppdrag å ta med seg bøker og instrumenter tilbake.

Øst og vest kunne ikke møtes

Hvorfor bygde Jai Singh disse konstruksjonene, når teleskopet, mikrometeret og noniusen var i bruk i Europa? Og hvorfor ser det ut til at han ikke kjente til de heliosentriske oppdagelsene til Copernicus og Galilei?

Noe av forklaringen er den dårlige kommunikasjonen mellom øst og vest. Men det religiøse klimaet på den tiden hadde også mye å si. Lærde som tilhørte den øverste kasten (bramaner), ville ikke reise til Europa, for hvis de krysset havet, risikerte de å miste sin kaste. De fleste av de europeiske assistentene som hjalp Jai Singh med å samle informasjon, var jesuittiske lærde. Ifølge V.N. Sharma, som skrev en biografi om Jai Singh, hadde jesuitter og også katolske lekfolk fått forbud mot å godta det synet som Galilei og andre vitenskapsfolk hadde når det gjaldt det at jorden gikk rundt solen. For kirken var dette kjetteri og ateisme, og de som holdt fram noe annet, var truet av inkvisisjonen. Det er derfor ikke overraskende at Jai Singhs utsendinger til Europa ikke skaffet seg noen av Copernicus’ eller Galileis verker eller de nye instrumentene som ble brukt for å forsvare de heliosentriske teoriene.

Av interesse for mennesker til alle tider

Jai Singh levde i en tid med religiøs intoleranse. Til tross for det mesterlige arbeidet han gjorde for å øke kunnskapen om himmelrommet, var det liten framgang på dette området i India i mange tiår framover. Jantar Mantar-observatoriet er likevel et vitnesbyrd om de anstrengelsene som ble gjort av en mann som tørstet etter kunnskap.

Mange hundre år før Jai Singh fikk interesse for himmellegemenes bevegelser, hadde andre tenkende mennesker kikket opp mot himmelen og prøvd å forstå universets undere. Og mennesker vil helt sikkert fortsette å ’løfte sine øyne mot det høye’ for å øke sin kunnskap om Guds henders verk. — Jesaja 40: 26; Salme 19: 1.

[Bilde på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

Samrat yantra var et presist solur. Skyggen fra den store trekanten ble kastet på de buede kvadrantene (se den hvite sirkelen), der det var avmerket gradinndelinger

[Bilde på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

Jayaprakash yantra består av to halvkuleformede fordypninger (her ser vi den ene) med inngraverte koordinater. Mellom punkter på kanten var det strukket to metallstrenger som krysset hverandre

Fra innsiden av Ram yantra kunne man bestemme en stjernes posisjon ved hjelp av forskjellige markeringer eller en vinduskant

[Bilde på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

Mishra yantra viste når klokken var tolv i forskjellige byer

[Skjematisk framstilling på side 19]

(Se den trykte publikasjonen)

Observasjon med utgangspunkt i horisonten, den tidligste form for astronomi, kunne foretas svært nøyaktig med Jai Singhs instrumenter

For å finne en stjerne må du vite dens høyde (hvor høyt den står på himmelen) og dens asimut (hvor langt den er fra sant nord, målt i grader med urviseren)

Ved hjelp av Samrat yantra kunne to personer lokalisere en stjerne og skrive opp dens posisjon

[Rettigheter]

Nederst: Kopiert fra boken SAWAI JAI SINGH AND HIS ASTRONOMY, utgitt av Motilal Banarsidass Publishers (P) Ltd., Jawahar Nagar Delhi, India

[Kart på side 19]

(Se den trykte publikasjonen)

INDIA

New Delhi

Mathura

Varanasi

Jaipur

Ujjain

Jai Singh bygde fem observatorier i India, og ett av dem var det som er i New Delhi

[Bilderettigheter på side 18]

Portrett: Med tillatelse av Roop Kishore Goyal