Fra luksus til nødvendighet — såpens historie

DET er få ting som brukes så ofte og er så nyttig som såpe. Fra vi blir født, og til vi blir gamle, er såpe en del av hverdagen vår. Siden første gang såpe ble laget, en gang i en fjern fortid, har den gradvis gått over fra å være en luksusartikkel til å bli en nødvendighet.

På 1800-tallet skrev en kjemiker at hvor mye såpe en nasjon brukte, var en nøyaktig målestokk for nasjonens velstand og kultur. Nå blir det å bruke såpe betraktet som vesentlig for å kunne ha god hygiene og holde seg frisk. Hvordan ble denne viktige varen en del av hverdagen vår?

Oldtiden

Vi vet lite om hvorvidt såpe ble brukt til personlig hygiene før vår tidsregning. Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 gjengir riktignok Jeremia 2: 22 slik: «Om du . . . ødsler med såpe.» Men vi har grunn til å tro at det ikke siktes til det vi i dag kaller såpe — verken i fast form, som pulver eller i en annen form. En annen oversettelse av profeten Jeremias ord lyder i stedet: «Om du skulle . . . ta deg store mengder lut» — og lut er et basisk rensemiddel som er svært annerledes enn dagens såper.

Grekerne og senere også romerne pleide å bruke parfymerte oljer når de vasket seg. Det er mulig de lærte kunsten å lage såpe av kelterne. I sitt verk Historia Naturalis (Naturlære) bruker den romerske forfatteren Plinius den eldre, som levde i det første århundre evt., det galliske ordet saipo.

Det finnes få hentydninger til bruk av såpe de etterfølgende århundrene, selv om Italia, Spania og Frankrike utviklet seg til sentre for såpeproduksjon i middelalderen. Men til tross for at det ble gjort forsøk på å produsere såpe i større skala, ser det ut til at såpe ble svært lite brukt i Europa. Ja, så sent som i 1672, da en tysk adelskvinne fikk tilsendt italiensk såpe i gave fra en beundrer, hadde beundreren funnet det passende å legge ved en detaljert beskrivelse av hvordan dette mystiske produktet skulle brukes!

Tidlig såpeproduksjon

En av de første detaljerte oppskriftene på såpe dukker opp i en skriftsamling fra 1100-tallet som inneholder yrkeshemmeligheter for håndverkere. Den kjemiske prosessen for framstilling av såpe er i prinsippet ikke blitt forandret i årenes løp. Oljer og annet fett av forskjellig slag ble kokt med en etsende, basisk løsning, og resultatet ble en primitiv såpe. Denne prosessen kalles i dag forsåpning.

Forståelig nok avhang såpens kvalitet og egenskaper av de råstoffene som ble benyttet. I begynnelsen ble det brukt treaske og fett fra dyr når det skulle lages såpe. Av disse ingrediensene laget nybyggerne i Nord-Amerika en brun, gelélignende myk såpe, som de brukte  til daglig. På den tiden var talg, fett fra storfe og sau, hovedbestanddelen i både såpe og lys, så det var mange handelsmenn som laget og solgte begge deler. Ved å tilsette salt mot slutten av såpekokingen kunne de lage faste såpestykker, som var lette å frakte med seg. De parfymerte såpen med lavendel, berglyng eller karve.

I Sør-Europa var det vanlig å lage såpe av olivenolje. Men i kjøligere strøk fortsatte såpekokerne å bruke talg. Noen tydde også til fiskeolje. Slike såper kunne brukes til klesvask, men det var ikke særlig forlokkende å bruke dem i badekaret! Men fett og olje er bare en del av såpens historie.

Fra håndverk til industri

Det alkaliet man trengte for å lage såpe, ble i mange århundrer laget av aske fra visse trær og planter og fra tang og tare. I Spania brente de planter i meldefamilien og fikk en basisk aske som ble kalt barilla. Ved å blande barilla med stedets egen olivenolje laget de den hvite kvalitetssåpen Castilla-såpe.

På 1700-tallet var det en økende internasjonal etterspørsel etter pottaske, et alkali som ble brukt til produksjon av både såpe, glass og krutt. * Omkring 1790 oppfant den franske legen og kjemikeren Nicolas Leblanc en prosess for å framstille et alkali av vanlig salt. Senere lyktes kjemikere i å framstille kaustisk soda av saltløsning. Slike framskritt banet veien for industrialisering av såpeproduksjonen.

Såpen får godt ry

På slutten av 1800-tallet ble det iverksatt mange reformer som la stor vekt på å lære folk om helse og hygiene. Men fortsatt var såpene stort sett udelikate, brune klumper som inneholdt spor av frie alkalier, som virket irriterende på huden. Såpe ble fortsatt laget for hånd og ble ganske enkelt kokt i kjeler og sendt ut på markedet i store, anonyme stykker, som kjøpmennene delte opp og solgte etter vekt.

Noen såper skummet godt, men utskilte dråper med olje, som gjorde hendene fettete, og etter hvert ble oljen også harsk. For å skjule den motbydelige lukten begynte produsentene, som var blitt mer var for kundenes ønsker, å bruke tilsetningsstoffer i såpen, for eksempel sitronelleolje, som har en behagelig, sitruslignende lukt.

Flere forbedringer stod for døren. Det ble etter hvert alminnelig med såper laget av planteoljer, som hadde bedre egenskaper enn fett fra dyr. Og på grunn av revolusjonerende forandringer innen varetransporten fikk såpeprodusentene lettere tilgang på førsteklasses ingredienser. Fra fruktkjøttet av oljepalmen, som har sitt naturlige voksested i Vest-Afrika,  utvinnes en lys, smøraktig masse, som ble en hovedingrediens i såpe og kosmetikk. Fra stillehavsøyene kom det kopra, tørkede kokosnøttkjerner, som kokosoljen utvinnes av. Med slike eksotiske ingredienser fra fjerne steder begynte såpe å få et bedre ord på seg.

Produsentene, som visste at alle har et naturlig ønske om å være rene, ville overbevise forbrukerne om at de måtte bruke såpe. Dette bidrog til utviklingen av reklamebransjen. Snart knyttet annonsører produktene sine og virkningen av dem til slike ting som honning, solskinn og snø. Andre brukte kjente kunstverk i annonsene for å gi dem — og såpe — et sofistikert og kulturelt preg. I 1894 dukker det til og med opp slagord for såpe på baksiden av frimerker på New Zealand. Ved århundrets slutt ble det solgt såpe over hele verden. Nå hadde såpe fått godt ry.

Moderne produksjon

I tidlig industriell produksjon kokte man ingrediensene i store, åpne kjeler. En erfaren såpekoker kontrollerte prosessen mens han rørte i såpemassen for hånd. Avhengig av hvordan massen skled av det varme røreredskapet, kunne han bedømme om han skulle blande i mer av noen av ingrediensene eller gå videre i prosessen.

Dagens såpeproduksjon består i hovedsak av tre trinn. Det første kalles forsåpning. I dette trinnet reagerer olje eller andre fettstoffer med et alkali, og det dannes en oppløsning som består av såpe og glyserol og inneholder om lag 30 prosent vann. Noen såpeprodusenter styrer fremdeles denne prosessen manuelt i store kjeler, men de fleste bruker datastyrte systemer. I det neste trinnet, tørkingen, omdannes såpemassen ved hjelp av varme og vakuum- og spraytørking til små korn med et vanninnhold på ikke mer enn omkring 12 prosent. I det tredje og siste trinnet blandes kornene med parfymer, fargestoffer og andre tilsetningsstoffer, som gir såpen særpreg og god lukt. Såpen formes til stenger og presses til slutt i en såpepresse der såpestykkene får sin karakteristiske form. Nå for tiden ønsker forbrukerne at såper skal dufte som frukt og urter, slik at det å bruke såpe blir «naturlig» og mer forfriskende.

Selv om man i dag har kommet langt i framstillingen av syntetiske vaskemidler, har de tradisjonelle såpene beholdt sin popularitet. Det er få som ville si seg uenig i at såpe er viktig for hygienen og for at man skal holde seg frisk. Det er likevel et paradoks at det i vår tidsalder, som er så sterkt preget av moralsk og åndelig urenhet, er lettere enn noen gang å holde seg fysisk ren. Et rent ytre er imidlertid mest verdifullt når det gjenspeiler et rent indre.

[Fotnote]

[Bilde på side 12]

Såpekoking blant nybyggere i Nord-Amerika

[Bilde på side 13]

Tradisjonell såpeproduksjon der såpen kokes i store kjeler

[Bilde på side 13]

«Såpebobler», av sir John E. Millais, ble brukt i såpereklame

[Bilderettigheter på side 13]

Øverst: Victoria & Albert Museum, London/Art Resource, NY; nederst: © Jeff Greenberg/Index Stock Imagery