Sannhetens skjønnhet ledet meg til Skaperen

FORTALT AV TSUYOSHI FUJII

FOR noen år siden fikk jeg en sjelden mulighet. Som assistent for Senei Ikenobo, rektor ved Ikenobo-skolen for blomsterkunst, skulle jeg lage blomsterarrangementer i et elegant rom i keiserpalasset i Tokyo i Japan. Vi arbeidet under strengt vakthold. I den spente atmosfæren passet jeg på ikke å søle så mye som en dråpe vann. Det var et av høydepunktene i min karriere som blomsterdekoratør. La meg forklare hvordan det gikk til at jeg begynte med dette.

Jeg ble født i 1948 i byen Nishiwaki, som ligger nordvest for Kobe i Japan. Helt fra jeg var barn, har jeg alltid vært imponert over de fire årstidenes skiftende skjønnhet, som gjenspeiles i blomstene. Men tanken på en Skaper streifet meg aldri, for jeg vokste opp hos mormor, som var ivrig buddhist.

Mor underviste og underviser fortsatt i ikebana, japansk blomsterkunst, i hjembyen min. I Japan er ikebana, også kjent som kado (blomstenes vei), et høyt aktet fag. Selv om mor aldri direkte underviste meg i kunsten, hadde hun stor innflytelse på meg. Da jeg måtte bestemme meg for hva jeg ville gjøre i framtiden, ville jeg begynne med ikebana. Læreren min og mor anbefalte at jeg skulle skaffe meg en vanlig universitetsutdannelse, men uten å nøle valgte jeg å begynne på Ikenobo College. Ikenobo er den eldste formen for ikebana i Japan. Etter at jeg kom inn på skolen, begynte jeg på et grundig studium av kunsten å lage blomsterdekorasjoner.

Jeg begynner å studere ikebana

Ikebana, en tradisjonell japansk kunst, har livet som tema. La meg forklare. Blomster som settes sammen til en bukett i en blomsterbutikk, kan se pene ut, men hvordan er de sammenlignet med små planter som blomstrer ute på en eng, eller trær som blomstrer i fjellene? Hver årstid har sine planter. Ute i naturen gir disse plantene og trærne deg en helt annen følelse av liv, og er mer betagende. Ikebana er et middel til å uttrykke denne skjønnheten i naturen ved hjelp av blomster og planter og lage et motiv ut fra det som gjør sterkt inntrykk på deg.

La oss si at du for eksempel vil overbringe følelsen av høst. Det kan du gjøre ved å bruke den årstidens blomster, for eksempel søte, sammen med høstløv. Har du lyst til å legge til en antydning av forfriskende bris? Noen få stengler med elefantgress som svaier litt, vil gjøre nytten og gi dem som ser dekorasjonen, en følelse av høstbris. Jeg var sterkt tiltrukket av ikebana og fant stor glede i å uttrykke meg ved å kombinere blomster og planter.

En stor «familie»

Ikebanas historie som dekorativ kunst strekker seg 500 år tilbake i tiden. Skolene der en lærer ikebana, er dominert av det som kan kalles systemet med rektorstyre. Stillingen som rektor går i arv. Som arvtaker av kunstneriske tradisjoner har rektoren patriarkalsk myndighet over en stor «familie» av tilhengere. I tillegg  til tradisjonene skal han lære den neste generasjon nye kunstneriske former som han har fastlagt i harmoni med den tiden han lever i.

Etter at jeg hadde avlagt avsluttende eksamen ved Ikenobo College og fullført et toårig teknisk kurs med kado, begynte jeg å arbeide i Ikenobo Foundation i januar 1971. Jeg planla og organiserte denne institusjonens ikebana-utstillinger over hele Japan. Jeg reiste også rundt i landet sammen med rektoren som en av hans assistenter og var med på å lage kunstverkene hans.

Jeg husker fortsatt den aller første gangen jeg stod på scenen i Fukuoka idrettshall for å være rektorens assistent mens han demonstrerte blomsterarrangementer. Fordi jeg stod foran tusenvis av mennesker, ble jeg helt stiv av skrekk. Jeg bøyde stilker og kuttet grener; jeg gjorde alt det jeg ikke skulle ha gjort. Men rektoren spøkte vennlig med dette samtidig som han forklarte publikum hva han gjorde. Det hjalp meg til å slappe av.

Når det ble feiret nasjonale begivenheter med berømtheter fra utlandet, var jeg med rektoren for å arrangere blomster for anledningen. Som jeg nevnte innledningsvis, skulle jeg ved en slik anledning arrangere blomster i et elegant rom i keiserpalasset.

Senere, da Ikenobo Central Training School ble startet i den hensikt å omskolere instruktører i hele landet, ble jeg betrodd et arbeid i forbindelse med undervisningen, nemlig å lage læreplanen og ha tilsyn med produksjonen av lærebøker og filmer som skulle brukes i forelesningene for omkring 200 000 elever ved 300 avdelinger i hele Japan. Jeg reiste rundt i hele landet for å føre tilsyn med kurset. Ikenobo har også avdelinger utenlands, og jeg reiste til Taiwan flere ganger i året. Slik vant jeg rektorens tillit og hadde en ansvarsfull stilling.

Jeg likte arbeidet mitt, men jeg var ikke helt tilfreds med tilværelsen. Selv om jeg arbeidet med noe som var vakkert, var det ting som gjorde meg desillusjonert. Sjalusi og misunnelse blant elevene førte til baktalelse, og lokale instruktører bad meg ofte om råd. Men i en organisasjon der gamle tradisjoner og krefter dominerte, var det mye som var utenfor min kontroll. Fordi mange hadde ekte kjærlighet til ikebana og tok opplæringen alvorlig, forsøkte jeg oppriktig å gjøre mitt beste for at de kunne lære med glede.

Den første kontakten med sannhetens skjønnhet

Jeg mislikte religion fordi jeg mente det ville føre til at man ble mentalt blind. Dessuten hadde jeg sett så mye hykleri blant dem som snakket om fred og lykke. Men min kone, Keiko, hadde søkt etter sannheten helt fra hun var barn. Hun hadde vært interessert i forskjellige religioner og hadde lyttet til det de lærte, men ingen av dem dekket hennes åndelige behov.

Så da et av Jehovas vitner banket på hos oss, tok Keiko imot tilbudet om et bibelstudium. Hun fortalte meg alt hun lærte, og alt som gjorde inntrykk på henne. Det Keiko fortalte meg, hørtes fint ut, men jeg delte ikke hennes begeistring.

Keiko fortsatte med ekte overbevisning å fortelle meg om det hun lærte fra Bibelen. Hun puttet alltid et par bibelske blad i bagen min når jeg skulle ut og reise. Men jeg leste dem ikke. Jeg vernet om det jeg hadde bygd opp i årenes løp. Vi hadde akkurat kjøpt vårt eget hus, og på en eller annen måte hadde jeg fått den idé at hvis jeg godtok Bibelens lære, måtte jeg selge huset. I mellomtiden gjorde Keiko raske framskritt og begynte å handle i samsvar med det hun trodde på. Jeg følte meg utenfor og ensom. Selv om jeg visste at det hun fortalte meg, var riktig, begynte jeg å motarbeide henne.

Gjør motstand, men er interessert

Jeg pleide å komme hjem fra jobben sent om kvelden, men på de kveldene da Keiko var på Jehovas vitners møter, kom jeg med vilje enda senere hjem enn vanlig. Selv når jeg kom hjem klokken to eller tre om natten, ventet Keiko på meg for å fortelle meg hva som hadde skjedd  den dagen, og viste omtanke for meg. Men jeg likte ikke tanken på at familien min forlot huset noen timer for å gå på kristne møter. Jeg motarbeidet henne enda mer og begynte å snakke om skilsmisse. Men Keiko forble urokkelig.

Jeg syntes det var vanskelig å forstå Keikos oppførsel. Til tross for vårt anspente forhold og det at hun hadde astmaanfall, var hun så glad hele tiden. Det var Keikos rene hjerte og mildhet som til å begynne med gjorde at jeg ble tiltrukket av henne. Og det var akkurat derfor jeg var bekymret for at hun var blitt villedet da hun begynte å studere Bibelen.

Men Keiko anvendte det hun lærte, og forsøkte å være en god kone og mor. Selv om jeg var imot det, ble jeg med på kristne møter og stevner en gang i blant når hun bønnfalt meg om det, kanskje fordi jeg var stolt av henne.

Samtidig var jeg sjalu på Jehova. Da jeg så at Keiko forsøkte å forandre seg, lurte jeg på hvorfor Bibelens lære har så sterk virkning på folk. «Hvorfor er min kone villig til å gjennomgå alle slags vanskeligheter for Jehova?» tenkte jeg.

Snart prøvde noen kristne brødre fra Keikos menighet å besøke meg. Jeg hadde ikke lyst til å treffe dem, men jeg ønsket å vite hvorfor Keiko hadde slik fred i sinnet. Til slutt fikk nysgjerrigheten overtaket, og jeg tok imot tilbudet om et bibelstudium. Etter hvert som jeg ble bedre kjent med dem som besøkte meg, syntes jeg det var noe forfriskende ved dem. Gjennom det ukentlige studiet sivet Bibelens sannhet gradvis inn i hjertet mitt, og jeg fikk et utvidet syn på tingene.

Naturens og sannhetens skjønnhet

Når jeg forsøkte å gi uttrykk for naturens skjønnhet og kraft gjennom ikebana, var jeg ofte bekymret for hvordan jeg skulle klare å formidle naturens prakt. Men da jeg lærte at det er Jehova som har skapt naturens undere, forstod jeg det hele bedre. Hvordan kan en ynkelig mann konkurrere med Skaperens kunstneriske evner? Jehova er den Suverene Kunstner! Men ved å forsøke å kopiere ham begynte jeg å arrangere blomster på en mye bedre måte. Etter at jeg begynte å studere Bibelen, sa folk faktisk til meg at arbeidet mitt hadde forandret seg; det var mykere og mer livskraftig.

Bibelske sannheter hjalp meg til å forstå mange ting for første gang. Da jeg fikk vite at Satan Djevelen er denne verdens hersker og står bak menneskenes lidelser i dag, og at vårt hjerte er forrædersk på grunn av den synd vi har arvet fra Adam, forstod jeg endelig den virkelige meningen med det som skjer rundt oss. (Jeremia 17: 9; 1. Johannes 5: 19) Jeg lærte at Jehova er en fredelig Gud, at han er rik på kjærlighet, rettferdighet, makt og visdom (5. Mosebok 32: 4; Romerne 11: 33; 1. Johannes 4: 8; Åpenbaringen 11: 17), at han av kjærlighet sendte Jesus for å dø for oss (Johannes 3: 16; 2. Korinter 5: 14), og at den tid vil komme da det ikke skal være noen lidelse eller død (Åpenbaringen 21: 4). Skjønnheten i disse sannhetene fascinerte meg. I tillegg til dette lever Jehovas vitner etter Jesu lære om å ’elske sin neste som seg selv’. Da jeg personlig fikk se det, overbeviste det meg om at dette var den sanne religion. — Matteus 22: 39.

En hindring må overvinnes

Etter hvert som sannheten slo rot i hjertet mitt, stod jeg overfor en utfordring. Når rektoren ikke hadde hatt anledning til å overvære begravelser, hadde jeg ofte representert ham i de buddhistiske ritualene. Dette ble en prøve for meg da jeg tenkte på å innvie meg til Jehova. Jeg tok en personlig avgjørelse om at jeg ikke ville delta i buddhistiske ritualer. (1. Korinter 10: 21) På en respektfull måte forklarte jeg rektoren at jeg snart hadde tenkt å bli døpt, og at jeg hadde bestemt meg for ikke å delta i noen annen form for tilbedelse, selv om det hadde med arbeidet mitt å gjøre. Han sa at han ikke hadde noe imot at jeg ble en kristen, og at jeg kunne behandle religiøse saker på min egen måte. Dette svaret  kom som en gledelig overraskelse, for jeg trodde at jeg ville bli irettesatt og kom til å miste jobben.

Etter å ha overvunnet denne hindringen ble jeg døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova. Dette skjedde på et kristent stevne i juni 1983, et år etter at jeg begynte å studere Bibelen. Da jeg kom opp av dåpsbassenget, tok Keiko imot meg med et stort smil. Vi hadde begge tårer i øynene, og sammen takket vi Jehova for den gleden vi nå delte.

Jeg gir opp min verdslige karriere

Rektoren hadde vist stor forståelse for mine synspunkter som en innviet kristen. Jeg forsøkte å ta hånd om mitt arbeid enda mer samvittighetsfullt enn før og å bevare likevekten mellom mitt verdslige arbeid og mitt kristne liv. I sju år økte jeg min andel i den kristne tjeneste flere måneder i året.

Men jeg måtte tenke alvorlig over vår eneste sønns åndelighet og Keikos helse, som ble stadig dårligere. «Jeg burde bruke mer tid sammen med familien,» tenkte jeg. Jeg hadde også lyst til å sette Rikets interesser på førsteplassen i livet. Disse behovene og ønskene fikk meg til å be til Jehova om det å gi opp min karriere innen ikebana. Rektoren skjønte at jeg hadde bestemt meg, og i juli 1990 kunne jeg til slutt trekke meg tilbake uten problemer. Da var jeg 42 år.

Jeg hjelper andre til å se sannhetens skjønnhet

Like etter at jeg hadde sluttet i arbeidet, begynte jeg som heltidsforkynner for å hjelpe andre til å finne sannheten. Nå bruker jeg en dag i uken til å undervise i blomsterdekorasjon, men uten Ikenobo-stilens restriksjoner. Jeg har det privilegium å tjene som eldste i menigheten, og Keiko gleder seg over å være heltidsforkynner, og hun har færre astmaanfall enn før. Vår sønn, som nå er gift, er menighetstjener i en menighet i nærheten. Det er virkelig et dyrebart privilegium at vi kan tjene Jehova som familie!

Jeg ser fram til at jeg under Jesu Kristi rikes styre skal bruke plantene som jeg dyrker i min egen hage, til å skape vakre blomsterarrangementer. Det er mitt oppriktige ønske at jeg sammen med min kjære familie kan få prise Jehovas majestetiske navn for alltid, han som er Skaperen av all skjønnhet.

[Bilder på side 23]

Gjennom ikebana kan du uttrykke hvordan naturens skjønnhet virker på deg

[Bilde på side 23]

Sammen med min kone, vår sønn og hans familie