Da blod ble utgytt i Kristi navn

SPILL AV

Da blod ble utgytt i Kristi navn

Av en Våkn opp!-skribent i Mexico

«Under messen skrek prestene fra prekestolene: ’Sønner av den hellige Mors kirke, til kamp! Staten vil overta kirkene!’» — Pedro Rosales Vargas, øyenvitne.

HVA var det som fikk religiøse mennesker til å gripe til våpen for å forsvare sin tro? Hva kan skje når folk tyr til vold for å forsvare sin religion? Cristero-opprøret i Mexico kan gi oss svar på disse spørsmålene.

Oppslagsverket Enciclopedia Hispánica forklarer: «Cristeros er betegnelsen på meksikanske katolikker som gjorde opprør mot president Plutarco Elías Calles i 1926 som følge av de tiltak han traff mot kirken ved blant annet å stenge religiøse sentre og bygninger.» Myndighetene kalte opprørerne cristeros, på grunn av kampropet deres: «¡Viva Cristo Rey!» («Lenge leve Kristus, Kongen!») Men selve grunnlaget for konflikten ble lagt flere år før 1926.

Bakgrunnen for konflikten

De reformlovene som ble innført på 1850-tallet, ble ratifisert først i 1917. Blant annet var hensikten med disse lovene å «nasjonalisere fast eiendom som var i kirkens eie». (Historia de México) Lovene skulle begrense den katolske kirkes muligheter til å legge seg opp store verdier og jordeiendommer. Da de ble ratifisert, fulgte raskt sterke protester fra presteskapet. Myndighetene reagerte ved å arrestere mange prester.

Et av målene for den meksikanske revolusjon (1910—1920) var å sørge for at de fattige fikk jord. De nye lovene, som fikk samlebetegnelsen agrarreformen, innebar at de som hadde store jordeiendommer, ble fratatt jorden for at den skulle gis til de fattige. De fleste av prestene ønsket å hindre dette. De nye lovene fikk jo konsekvenser for innflytelsesrike geistlige som hadde store jordeiendommer. Kirken hevdet at den ikke var imot omfordeling av jorden, men den foreslo en annen løsning enn den myndighetene hadde framsatt.

Noen var av den oppfatning at kirken bare ønsket å sikre interessene til dem som eide mye jord, deriblant rike geistlige. På den annen side var det noen prester, agraristas, som ønsket at de fattige skulle få sin andel av jorden. Den konflikten som oppstod innen kirken, gjorde bare avstanden mellom kirke og stat enda større.

Tidlig i 1925 begynte Mexicos nyinnsatte president, Plutarco Elías Calles, nådeløst å håndheve de lovene som begrenset kirkens eiendomsrett. Blant annet utviste han mange utenlandske katolske prester fra Mexico. I tillegg ble erkebiskopen av Mexico arrestert fordi han hadde kunngjort at presteskapet ville kjempe for å avskaffe de kirkefiendtlige artiklene i grunnloven. Noen av de bygningene som kirken eide, ble også konfiskert. Mange var av den oppfatning at hensikten med disse tiltakene var å hindre at store pengesummer skulle ende opp i Roma.

I juli 1926 beordret de meksikanske biskopene selv at alle kirkens gudstjenester skulle opphøre. Regjeringen oppfattet dette som et politisk mottrekk for å få folket til å vende seg mot myndighetene. Uansett hvordan det forholdt seg, førte avskaffelsen av gudstjenestene til at det tragiske cristero-opprøret brøt ut.

Krigen bryter ut

På prestenes oppfordring kjempet tusenvis av katolikker for å forsvare sin religion. Banneret deres hadde et bilde av Jomfruen av Guadalupe. Selv om noen cristeroser regnet med at hierarkiet ville forsvare kirken, lot de fleste biskoper og prester være å involvere seg, av frykt for represalier fra myndighetene. Mange geistlige søkte i stedet tilflukt i hjemmene til rike familier og holdt seg unna kampene, mens alminnelige folk deltok i det voldelige, religiøse opprøret.

Noen prester var likevel aktivt med på å støtte den ene eller den andre siden i konflikten. Ifølge verket La Cristiada (bind 1, La guerra de los cristeros) var det rundt 100 katolske prester som tok parti mot cristerosene, mens 40 støttet den væpnede konflikten. Fem prester deltok aktivt i selve kamphandlingene.

Opprøret fikk katastrofale følger. Mange steder fulgte ekstrem fattigdom. Utallige historier forteller om hvordan unge menn ble bortført av cristerosene for å slåss. Flere familier fikk stadige besøk av både cristeroser og regjeringsstyrker som krevde å få mat. Og begge parter i konflikten var delaktige i voldtekter og drap.

Både cristerosene og regjeringsstyrkene gjorde seg skyldige i overgrep, blant annet ved å drepe mange som ikke hadde noe med konflikten å gjøre. De kalde fakta viser at minst 70 000 mennesker ble drept i løpet av den tre år lange konflikten.

Krigen innstilles

Fiendtlighetene opphørte formelt etter at den katolske kirke og regjeringen kom fram til en avtale i juni 1929, og i august opphørte endelig kampene. Men cristerosene hadde ikke fått være med på forhandlingene, og de kunne ikke forstå hvordan kirken kunne underkaste seg det som mange oppfattet som en fiende av den himmelske autoritet. Selv om de var skuffet, fulgte de presteskapets ordre om å overgi seg og reise hjem. Regjeringen lovte på sin side å vise større toleranse og å tillate at messen fikk fortsette. Men de lovene som la restriksjoner på religionssamfunnene, forble uforandret.

Cristero-opprøret er til tider blitt oppfattet som at noen innen den katolske kirke forsøkte å gjenerobre den makt som kirken hadde før reformlovene trådte i kraft. Disse lovene var rettskraftige i Mexico helt fram til 1992, da det ble vedtatt en lov om trossamfunn. Fortsatt møter forskjellige trossamfunn utbredt mistro i Mexico. Prester får ikke delta i politikk, og selv om religiøse organisasjoner nå har rett til å ha fast eiendom, eier staten fortsatt all kirkelig eiendom som ble nasjonalisert før 1992. Til tross for den nye loven er det mange prester i Mexico som likevel engasjerer seg i politiske anliggender.

Hva oppnådde man?

Førte det til noen varige goder at cristerosene grep til våpen for å forsvare sin tro? María Valadez, som opplevde opprøret, sier: «Jeg tror all nedslaktingen var forgjeves. Det hele var dumt.» Pedro Rosales Vargas, som er sitert tidligere, sier om de tragiske følgene av krigen: «Folk drepte sine medmennesker, til og med dem som hadde samme religion som dem selv. Det var slik jeg ble farløs — de myrdet faren min.»

Også andre steder har religiøse oppfatninger ført til konflikter, blant annet i Nord-Irland og i det tidligere Jugoslavia. Slike tragedier kan bare unngås dersom folk praktiserer den rene religion som Jesus forkynte. Jesus gav sine etterfølgere befaling om å holde seg atskilt fra politikk, om ’ikke å være en del av verden’. (Johannes 17: 16; 18: 36) Han sa til apostelen Peter, som tydde til makt for å prøve å hindre at Jesus ble arrestert: «Stikk ditt sverd på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» — Matteus 26: 52.

Hvordan reagerer de kristne på undertrykkelse?

Betyr dette at de kristne ikke skal foreta seg noe dersom deres religionsfrihet blir truet? Nei. Da de kristne i det første århundre ble forfulgt, forsvarte de seg ved flere anledninger gjennom det eksisterende rettsapparatet. De førte sin sak fram for domstolene. Selv om de noen ganger ble fengslet, avsverget de ikke sin tro og gikk heller ikke på akkord med sin politiske nøytralitet. — Apostlenes gjerninger 5: 27—42.

De første kristne grep aldri til våpen for å hevde sin rett til å utøve sin religion. De sanne kristne vil aldri drepe noen som har en annen religion, langt mindre noen som har samme tro som dem. De følger i stedet sin Mesters lære: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — Johannes 13: 35.

[Bilde på side 12]

En katolsk prest flankert av to cristeroer

[Rettigheter]

[Bilde på side 13]

President Plutarco E. Calles

[Rettigheter]

[Bilde på side 13]

Noen av lederne av cristero-opprøret

[Rettigheter]

VÅKN OPP!