Finnes det breer ved ekvator?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I KENYA

JOHANN LUDWIG KRAPF, en 39 år gammel tysk misjonær, påstod at han hadde fått et glimt av en hvit fjelltopp i Ekvatorial-Afrika den 3. desember 1849. Hans rapport ble behandlet med forakt av geografer i Europa. De sa at det bare var kalkstein han hadde sett. Krapf, som hadde vært over 140 kilometer unna fjellet, innrømmet at han bare hadde sett toppen i noen minutter fordi den var blitt skjult av en sky.

Krapf var ikke overrasket over de europeiske geografenes skepsis. Året før hadde de også stilt seg tvilende til en melding om at noen hadde sett Afrikas høyeste fjell omkring 300 kilometer lenger sør. Men det gikk ikke lang tid før det ble bekreftet at dette fjellet, det 5895 meter høye Kilimanjaro, fantes. Det Krapf hadde påstått, ble på den annen side ikke bekreftet før 34 år senere — to år etter hans død!

I 1883 stadfestet den skotske forskeren Joseph Thomson at det  fjellet med breer like sør for ekvator som Krapf hadde sett, fantes. Det var det 5199 meter høye Mount Kenya. Det er det nest høyeste fjellet i Afrika. Noen mener at Mount Kenya, som nå er en utslokt vulkan, en gang kan ha vært over 6000 meter høyt. Man tror at mange år med erosjon har fjernet støvet og asken og åpenbart de to takkete fjelltoppene, Batian og Nelion, som er over 5100 meter høye, og en tredje fjelltopp, Lenana, som er 4985 meter høy.

Æret av lokalbefolkningen

Lenge før europeerne kom til Afrika, bodde det folk i de lavere skråningene rundt Mount Kenya som viste fjellet spesiell ære. Noen trodde at han som skapte universet, bodde på fjellets høyeste topp, og at det var der han skapte menneskene. De trodde også at det var han som sørget for regnet som vannet de fruktbare markene nedenfor. De frambar dyreofre for å blidgjøre ham — og de som har holdt fast ved denne oppfatningen, gjør det fortsatt.

Ettersom snøen og isen ligger inntil fjellets mørke tinder, kalte de første innbyggerne det det flekkete fjellet og det hvite fjellet. Batian, Nelion og Lenana er oppkalt etter tre store høvdinger blant lokalbefolkningens forfedre. De mange jadegrønne fjellvannene som ligger i nærheten av fjelltoppene, bidrar også til å forskjønne området.

Et rikt plante- og dyreliv

Fjellet er et imponerende skue for alle naturelskere. I årenes løp har smeltende breer forvandlet lavaørkenen til jordbunn som gir gode vekstforhold for forskjellige planter. De lavere skråningene er dekket av tett skog. Der vokser det blant annet seder, yellowwood og kamfer, som gir trevirke som er høyt skattet av møbelprodusenter. Et annet vanlig  tre her er en høy bambusart som danner «skoger» av gress som kan bli over seks meter høyt og holde bunnvegetasjonen tilbake.

Området har et rikt dyreliv. Blant de største pattedyrene finnes det både løver, leoparder, sebraer, kafferbøfler, skriftantiloper og hjorteantiloper. Elefanter og svarte neshorn holder også til på dette fjellet. Blant de mindre dyrene som finnes her, er kolbmarekatter, svarthvite kolobusaper, tregrevlinger og mange forskjellige typer gnagere.

Det finnes også mange og forskjelligartede fugler i området. Noen av dem, for eksempel hvitryggribb, svartglente, kronørn, toppørn, fjellvåk og sjakalvåk, lever av gnagere og slanger. Rød hartlaubturako, ametyststær, sølvskinn-neshornfugl og svarthodepirol utgjør en fin kontrast til de frodige, grønne skogene. De mange forskjellige solfuglene er med sine iøynefallende fjærdrakter faste innslag i fjellskogen.

I en høyde av over 3000 meter åpner skogen seg, og det åpenbarer seg vidstrakte lyngheier som strekker seg oppover så langt øyet rekker. Her vokser det flere planter med interessante trekk. Man kan for eksempel se tuegress, som dekker bakken som et teppe, en spesiell type svineblom som blomstrer bare én gang hvert 20. år, og lobeliaer som blir over seks meter høye. Alle disse plantene, foruten kjemperøsslyng, gir hele dette enorme området et alpint preg.

Det er bare noen få dyr som holder til i det høyereliggende, ulendte terrenget, og de færreste av dem gjør det året rundt. Det er faktisk bare johnstonklippegrevlingene som oppholder seg der hele året. De er blitt observert i nesten 4300 meters høyde og lever i større høyder enn noen av de andre dyrene i fjellet. Kroppen deres er godt egnet til et liv i høyden — på steder mellom klippene, som navnet deres også tilsier. Disse godlynte pattedyrene er hovedsakelig planteetere. De er på størrelse med harer og er kjent for å stjele mat fra slitne og intetanende fotturister!

Rundt de storslagne fjelltoppene

De lavereliggende delene av fjellet står i skarp kontrast til de maleriske spisse fjelltoppene. De høyeste toppene, Batian (5199 meter) og Nelion (11 meter lavere), har form som to store horn. De består av store, svarte, vulkanske steinblokker, og det ser ut som om de svever høyt over skyene. Nedenfor trosser elleve breer en stekende ekvatorsol, som utvilsomt har vært årsak til at minst sju andre breer over tid har forsvunnet. Den største breen er nå bare halvparten så stor som den var for hundre år siden. Man kan se noen av breene helt fra Kenyas hovedstad, Nairobi, 130 kilometer unna.

Mount Kenya har trukket til seg entusiastiske turgåere og fjellklatrere fra hele verden. Halford Mackinder skal ha vært den første europeeren som nådde toppen av Batian, noe han gjorde den 13. september 1899. Det skulle gå 30 år før det ble meldt om en annen som hadde gjort det samme. Mange av dem som har våget å ta sjansen på å nå toppen, har måttet bøte med livet. I 1987 var tallet på døde kommet opp i over 60.

Fjellklatrere har mistet livet som følge av forskjellige former for høydesyke. Man mener faktisk at halvparten av alle tilfeller av høyde-lungeødem i verden har inntruffet etter klatring i dette fjellet. I boken On God’s Mountain—The Story of Mount Kenya sies det: «De som ikke blir rammet av denne syken [høydesyke], kan likevel oppleve vandringen og klatringen som ekstremt anstrengende; for hvert skritt de sleper seg fram, føler de seg helt utmattet. Ser du deg til siden, er det flere hundre fot rett ned. Du har dundrende hodepine. Du er kvalm. Du har gnagsår på føttene. Øynene dine renner.»

Selv om fjelltoppene på Mount Kenya er merket av vær og vind, og selv om fjellets breer skrumper inn, er denne majestetiske festningens overveldende skjønnhet uforandret. Ja, Mount Kenya lovpriser virkelig Skaperen, Jehova Gud, med sitt forrevne, men vakre utseende. — Salme 148: 9, 13.

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

Ekvator

Mount Kenya

[Bilde på side 16]

Et av de mange fjellvannene

[Bilde på side 17]

De tre høyeste fjelltoppene på Mount Kenya

 [Bilde på side 18]

Rødbrystet solfugl er et vanlig syn

[Bilde på side 18]

Johnstonklippegrevlingene holder til i nesten 4300 meters høyde

[Bilde på side 18]

De høye fjelltoppene trekker til seg turgåere og fjellklatrere fra hele verden

[Bilde på side 18]

Yellowwood er et av de treslagene som dekker de lavere skråningene

[Bilderettigheter på side 16]

Side 16: Bilder gjengitt med tillatelse av Camerapix Ltd.

[Bilderettigheter på side 17]

Bilde gjengitt med tillatelse av Camerapix Ltd.

[Bilderettigheter på side 18]

Alle innfelte bilder unntatt turgåeren: Gjengitt med tillatelse av Camerapix Ltd.; bakgrunn: Duncan Willetts, Camerapix