Solsikken — vakker og anvendelig

Av en Våkn opp!-skribent i Sveits

SOLRIKE dager får oss gjerne i godt humør. Da er det ikke rart at folk overalt blir i godt humør av den blomsten som er oppkalt etter solen — solsikken. Synet av den store, lysende blomsten i en hage får gjerne fram smilet hos de fleste. Tenk deg da en hel åker full av solsikker!

Vet du forresten hvordan denne «vennlige» blomsten er blitt så avholdt? Snur den seg virkelig etter solen? Og er den virkelig anvendelig?

På reise jorden rundt

Opprinnelig var solsikken utbredt i hele området mellom Mellom-Amerika og det som nå er det sørlige Canada. Indianerne der dyrket faktisk solsikker. Etter at spanske oppdagere tok med seg planten over Atlanterhavet i 1510 evt., ble den raskt utbredt i Vest-Europa. Til å begynne med var solsikken bare en prydplante i botaniske og private hager, men omtrent midt på 1700-tallet ble solsikkefrøene ettertraktet fordi de ble regnet som en delikatesse. Folk på den tiden brukte også blomstene og bladene for å lage te som angivelig virket febernedsettende.

I 1716 fikk en engelskmann lisens til å utvinne olje av solsikker til bruk i veve- og garveindustrien. Likevel var solsikkeolje så  godt som ukjent i resten av Europa helt fram til 1800-tallet. Den russiske tsaren Peter den store hadde riktignok med seg solsikkefrø fra Nederland til Russland i 1698, men kommersiell dyrking av solsikker kom ikke i gang i Russland før på 1830-tallet. Noen få år senere ble det produsert flere tusen tonn solsikkeolje i Voronezj-regionen i Russland. Dyrking av solsikker fikk raskt utbredelse i nabolandene Bulgaria, Romania, Ukraina, Ungarn, og det tidligere Jugoslavia.

De første nybyggerne i Amerika dyrket ikke solsikker, slik indianerne hadde gjort før dem, og solsikken ble ironisk nok gjeninnført i Nord-Amerika av russiske immigranter på slutten av 1800-tallet. I dag finnes det enorme solsikkeåkrer i en rekke land rundt om på jorden.

Den snur seg etter solen

Snur solsikken seg virkelig etter solen? Ja! Både bladene og blomstene er heliotropiske, det vil si at de bøyer seg mot sollyset. Planten lagrer auxin, et hormon som styrer veksten. Den store mengden auxin på den siden som vender bort fra solen, får stengelen til å vokse mot solen. Når solsikken slår ut i full blomst, er den ikke lenger heliotropisk, men vender som regel mot øst hele tiden.

Solsikkens latinske navn, Helianthus annuus, er avledet av de greske ordene for «sol» og «blomst», og av det latinske ordet for «årlig». Solsikken blir rundt to meter høy, men enkelte store eksemplarer kan bli mer enn fire meter høye. Den robuste stengelen og de kraftige, grønne bladene toppes av en stor, rund blomst, kurven, som har gullgule kronblad. Disse omkranser de rørformede skiveblomstene, som er mørkere og mindre. Når skiveblomstene blir bestøvet av insekter, utvikler de seg til spiselige solsikkefrø. Størrelsen på kurven kan variere fra 5 til 50 cm i diameter, og en solsikke kan produsere fra 100 til 8000 frø.

Det er mange forskjellige arter av Helianthus, og nye hybrider blir stadig utviklet. Vanligvis blir bare to arter dyrket i jordbruket. Den ene er Helianthus annuus, som dyrkes som prydplante og for produksjon av solsikkeolje. Den andre, Helianthus tuberosus, som på norsk kalles jordskokk, dyrkes for sine potetlignende rotknoller. Disse brukes som føde til buskap og til produksjon av sukker og alkohol.

Økonomisk verdi

I dag dyrkes de fleste solsikker for frøenes skyld. Av frøene kan man utvinne en fin olje med mange bruksområder. Den brukes til steking, i salatdressinger og i margarinproduksjon. Solsikkekjernene har høyt næringsinnhold; de inneholder mellom 18 og 22 prosent protein foruten andre næringsstoffer.

Noen spiser lett ristede og saltede solsikkekjerner som snacks. Det er vanlig å bruke solsikkekjerner i bakverk. Solsikkeolje brukes også i sjampo, leppepomade, håndkrem, hudkrem og produkter for spedbarnsstell. Oljen brukes til og med i produksjonen av motorolje til industrien. Solsikkefrø er også mat for fugler og små dyr.

En solsikkeåker er et paradis for honningbier — 10 mål kan produsere mellom 25 og 50 kilo honning. Når solsikkehøsten er over, er bare stenglene tilbake. De inneholder mellom 43 og 48 prosent cellulose, som er nyttig til framstilling av papir og andre produkter. Det som blir igjen av solsikkeplanten, kan benyttes til silofôr eller til gjødsel.

Solsikken har virkelig vist seg å være en nyttig gave til menneskene. Denne blomstens prakt har inspirert mange kunstnere — for eksempel har vi Vincent van Goghs kjente maleri «Solsikker». Uansett hvor solsikken vokser, ser den ut til å bringe solskinn inn i hus og hage. Vi blir kanskje inspirert til å tenke på dens mange bruksområder og evne til å spre glede når vi leser salmistens ord: «Mange ting har du gjort, Jehova, min Gud — dine underfulle gjerninger og dine tanker overfor oss . . . [de er] blitt flere enn jeg kan regne opp.» — Salme 40: 5.