Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Vi fant noe som var bedre

Vi fant noe som var bedre

Vi fant noe som var bedre

FORTALT AV FRANCIS DEL ROSARIO DE PÁEZ

I 1988 opptrådte mine brødre og jeg sammen med andre musikkgrupper for tusener av tilskuere i Madison Square Garden i New York. Jeg var med i vår gruppe som danser, og vi ble mottatt med begeistring. Det var far som hadde gjort det mulig for oss å oppnå en slik suksess.

FAR var selv musiker, og han så at mine sju eldre brødre hadde talent for musikk. Dermed solgte han huset vårt og kjøpte instrumenter og det utstyret de ellers trengte for å kunne danne en musikkgruppe. Jeg ble født i 1966 og var liten da dette skjedde. Familien vår bodde den gangen i Higüey i Den dominikanske republikk.

Brødrene mine opptrådte for første gang som musikere i rådhuset i Higüey. Senere etablerte de seg i hovedstaden, Santo Domingo. De begynte å spille og synge en ny form for merengue og ble svært populære. * Gruppen ble kjent som Los Hermanos Rosario (Brødrene Rosario).

Jeg ville gjerne slå meg sammen med brødrene mine, for jeg hadde lenge drømt om å bli en berømt danser. I et selskap spurte min bror Pepe, som var gruppens leder, om jeg ville opptre. Han sa: «Francis er en av mine småsøstre, den yngste av dem, og hun kan virkelig danse.» Dansingen min gjorde inntrykk på dem som var til stede. Jeg benyttet anledningen til å si til Pepe at jeg gjerne ville danse foran gruppen. I en alder av 16 år begynte jeg så å danse overalt hvor Los Hermanos Rosario opptrådte.

Suksess på scenen

Det hadde tidligere forekommet at kvinnelige vokalister hadde opptrådt sammen med merengue-grupper, men aldri at en kvinne danset midt på scenen foran et ensemble som bestod av menn. Jeg koreograferte alle mine bevegelser og benyttet en ny dansestil som passet til våre merengue-arrangementer. Min danseteknikk ble etter hvert godt kjent og ble kalt a lo Francis Rosario. 

Vi hadde en merengue-sang som het «Cumandé». Et utsnitt av teksten lød slik: «Yahora todo el mundo como Francis Rosario» (Og nå gjør alle som Francis Rosario). Folk etterlignet så min måte å danse på. Noen ganger satt de bare på gulvet og fulgte meg med øynene i stedet for å danse selv. Etter hvert ble det til at et bilde av meg alene ble benyttet i forbindelse med annonseringen av alle våre opptredener. Alle visste at det betydde at Los Hermanos Rosario skulle ha konsert.

Etter at jeg begynte å opptre sammen med brødrene mine, ble gruppen utvidet med flere andre musikere, deriblant tre brødre med etternavnet Páez. En av dem, trompetisten Roberto, ble senere min mann. Brødrene Páez gjorde også lykke sammen med vår gruppe. Los Hermanos Rosario begynte å få mange tilbud om å opptre på fjernsyn i Santo Domingo og til å holde konserter i andre land.

I 1988 reiste vi på turné i USA og Canada. En av våre opptredener var den ovennevnte i Madison Square Garden. Mange av de mest populære merengue-gruppene deltok der, og vår gruppe fikk den beste mottagelsen. Etter denne forestillingen ble det til at konsertarrangørene alltid lot oss opptre sist på programmet. Mine danseprestasjoner fikk stadig større oppmerksomhet, og som en følge av dette vokste skaren av Los Hermanos Rosarios beundrere. Salget av platene våre gikk også strykende.

Vi drev en utstrakt reisevirksomhet og opptrådte i Colombia, Ecuador, Panama, Puerto Rico, Curaçao, Spania, Tyskland og andre land. Etter hvert ble vi en av de mest populære musikkgruppene i Latin-Amerika. Dansen, scenen, kostymene og sminkingen ble det viktigste i livet mitt.

Mens jeg var enslig, sa jeg gjerne at hvis en mann skulle bli interessert i meg, men ikke likte å danse, ville jeg heller oppgi ham enn dansen. Men min holdning til hva som betyr mest her i livet, skulle snart komme til å forandre seg.

En åndelig oppvåkning

Forandringen begynte da vi var på turné på Kanariøyene i 1991. Roberto og jeg var da nygifte. Hans bror Freddy, som også var med i gruppen, hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og hadde alltid deres publikasjoner med seg.

En dag fikk jeg se boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord på rommet til Freddy, og jeg begynte å kikke i den. Min interesse ble fanget av kapitlet «Finnes det et sted med evig pine?» Jeg ble opptatt av dette spørsmålet fordi mor hadde sagt at en som hadde gjort onde gjerninger, skulle pines i et brennende helvete. Jeg var derfor redd for å komme dit.

Noen uker senere, mens vi fremdeles befant oss på Kanariøyene, hadde jeg en spontanabort. Da de kjørte meg til sykehuset, bad jeg Roberto spørre Freddy om jeg kunne få låne den boken jeg hadde sett på rommet hans. Jeg ville gjerne lese den mens jeg kom til krefter igjen. Jeg satte stor pris på den boken. Den lærte meg blant annet at det ikke finnes noe brennende helvete, og at det aldri har ’oppkommet i Guds hjerte’ å torturere noen. (Jeremia 7: 31) Det gjorde inntrykk på meg å se at Bibelen lærer at de døde er fullstendig uten bevissthet. — Forkynneren 9: 5, 10.

Da vi kom tilbake til Den dominikanske republikk, ordnet Freddy med at et av Jehovas vitner kom og besøkte oss. Han gjorde oss kjent med håpet om evig liv på en paradisisk jord, et håp som er basert på Bibelen, og dette vakte også min manns interesse. (Salme 37: 29; Lukas 23: 43) Vi bad om et bibelstudium.

Nytt verdisyn og ny prioritering

Etter hvert som jeg fikk større bibelkunnskap, fikk jeg også et annet syn på dansen, som jeg satte så stor pris på. Bibelens prinsipper begynte å forme min tenkemåte. (Romerne 12: 2) Jeg sa til meg selv: «Hvordan kan jeg danse her på denne måten mens alle disse menneskene ser på meg? Det er ikke dette jeg ønsker.» Jeg bad til Gud: «Hjelp meg ut av denne situasjonen.» Jeg snakket med min mann om mine følelser, og han følte det på samme måte. Han sa: «Vær bare tålmodig. Du trekker deg fra gruppen først, og jeg følger etter senere.»

Jeg ble gravid igjen, og siden dette likevel la begrensninger på hvor mye jeg kunne danse, fikk jeg anledning til å overvære møtene i Rikets sal oftere. De styrket både meg og Roberto, som også var med, og fikk oss til å se hvor verdifullt det er å komme sammen med Jehovas folk. Vi forstod at vi trengte den undervisning og oppmuntring vi kunne få på de kristne møtene, hvis vi skulle fortsette å gå framover på den veien Bibelen anviser. (Hebreerne 10: 24, 25) Også når vi arbeidet utenfor Den dominikanske republikk, fant Roberto og jeg fram til en Rikets sal og overvar møtene.

Etter at jeg hadde født, gjenopptok jeg arbeidet, men mitt hjerte var ikke lenger med i det. Forandringen ble merkbar, og pressen begynte å kritisere meg. Jeg ble ofte spurt: «Hvorfor danser du ikke slik som før?» Jeg fortsatte å be til Jehova om at han måtte vise meg en måte å komme ut av det på uten å få problemer med brødrene mine. Jeg var blitt medeier i gruppen og ønsket å unngå en konfrontasjon med dem.

Da jeg ble gravid på nytt, sa jeg til Rafa, som ledet gruppen etter at vår bror Pepe døde, at jeg gjerne ville bruke mer tid sammen med barna mine og ikke ville komme tilbake til arbeidet. Han sa at jeg fikk gjøre det jeg mente var best. Ingen av brødrene mine satte seg noen gang imot at jeg studerte Bibelen. Det er jeg svært takknemlig for.

En ny tilværelse som en Jehovas tjener

I 1993, da jeg hadde tilhørt gruppen vår i ti år, avsluttet jeg min karriere som danser og innviet meg uten forbehold til Jehova. Jeg ble en forkynner av det gode budskap om Guds rike, og etter at Roberto også hadde forlatt gruppen, ble vi døpt i 1994. (Matteus 24: 14) Både Freddy og Julio, brødrene til Roberto, ble Jehovas vitner. Det gjorde også Manuel Pérez, et annet medlem av gruppen. Alle er nå trofaste tjenere for Jehova.

Det var mange som ikke kunne forstå hvorfor jeg trakk meg fra underholdningsbransjen, siden jeg hadde vært så glad i arbeidet mitt. Noen mente at jeg bare hadde tatt en liten pause. En kjent programleder i et fjernsynsselskap i landet vårt uttalte: «I likhet med alle de andre artistene vil hun komme over dette og vende tilbake til gruppen.» Men det har ikke skjedd. Jeg var fast bestemt på å vie meg til tjenesten for Jehova etter beste evne.

Vi har nå tre barn, Katty, Roberto og Obed. Vi forsøker å lære dem at det som betyr mest i livet, er åndelige og ikke materielle verdier. Vi har en god bakgrunn for å kunne advare dem mot verdens dårlige innflytelse og gi dem god veiledning i livet. Vårt ukentlige familiestudium av Bibelen har betydd mye for oss og hjelper oss til å holde sammen i en verden hvor det blir mer og mer alminnelig at familier blir splittet.

Vi har forsøkt å lære barna våre å se på Jehova som en virkelig person, som de kan sette sin lit til. (Ordspråkene 3: 5, 6; Hebreerne 11: 27) Vi har også vist dem hvor viktig det er å delta i kristne møter. Det er en stor gave å se barna utvikle seg i harmoni med Bibelens sannhet. I de to siste årene har jeg tjent som «hjelpepioner», en betegnelse Jehovas vitner bruker om dem som benytter 50 timer eller mer i måneden til å snakke med andre om sin bibelske tro. Min mann har i flere år tjent som eldste i den kristne menighet.

Jeg synes fremdeles merengue er en vakker dans. Men den typen merengue som er populær i dag, er dessverre for en stor del helt annerledes enn den som var vanlig tidligere. Før kunne den stort sett karakteriseres som sunn. Nå må vi være selektive for å finne akseptabel merengue-musikk.

Den langt større gleden ved å tjene Jehova

Verden kommer med så mange tilbud, men det er viktig å vurdere dem nøye. Dette gjelder også musikkindustrien, som kan virke attraktiv og harmløs på overflaten. Det er den likevel ikke. Mange som er knyttet til denne industrien, befatter seg med narkotika og umoral. En som opptrer i et show, kommer i kontakt med folk som bare lever i nuet og er samvittighetsløse. — 1. Korinter 15: 33.

Vi er blitt klar over at det beste noe menneske kan gjøre, er å tjene Jehova. Jeg husker en gang vi kom tilbake til hotellet etter en av våre største forestillinger. Jeg følte meg så tom. Jeg forstår nå at det var fordi vi ikke fikk tilfredsstilt vårt aller viktigste behov, vårt åndelige behov. — Matteus 5: 3.

Det som nå er vårt mål i livet, er å være til behag for vår Skaper, spesielt ved å forkynne det gode budskap om hans rike og undervise i hans Ord. (Matteus 24: 14; Apostlenes gjerninger 20: 35) Det at vi er opptatt i denne virksomheten, gir familien vår glede og tilfredshet. Vi er virkelig takknemlig for at vi kan tilhøre Guds folk og ha sanne venner — brødre og søstre i troen — som sammen med oss har håp om å få evig liv i Guds nye verden. — Markus 10: 29, 30; 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Økonomisk sett kastet det mye av seg å være i underholdningsbransjen. Men det at vi fikk lære å kjenne vår Gud, Jehova, har ført til at vi har funnet åndelige rikdommer som er langt mer verdt enn all tenkelig materiell velstand. Vi gleder oss virkelig over å kunne tjene en Gud som har en hensikt, en lykkelig Gud som oppfordrer oss til å sette vår lit til ham. (Salme 37: 3) Vi er fullstendig overbevist om at vi har funnet noe som er langt bedre enn berømmelse og materiell rikdom, og vi ber om at Jehova må hjelpe oss og vår familie til å gjøre hans vilje i all evighet.

[Fotnote]

^ avsn. 5 Merengue er dansemusikk i to fjerdedels takt. I den tradisjonelle formen pleide en liten gruppe musikere å spille merengue på trekkspill, guiro (et rytmeinstrument) og tambora (en tromme med to membraner som begge anslås). Etter hvert ble det dannet større grupper (også kalt orquestas i Den dominikanske republikk). Nå for tiden benytter mange merengue-grupper også keyboard, saxofoner, trompeter, congatrommer og andre instrumenter.

[Bilde på side 21]

Sammen med noen andre i vår gruppe tidlig i min karriere

[Bilde på side 21]

Under en opptreden i New York, omkring 1990

[Bilde på side 23]

Utenfor Rikets sal

[Bilde på side 23]

Innfelt: Familien samlet til bibelstudium