Hvorfor samarbeid er viktig

«Det er ingen organisme som er helt avskåret fra omverdenen — alle har en forbindelse til andre organismer, direkte eller indirekte.» — «Symbiosis—An Introduction to Biological Associations.»

ALT liv er et sammenvevd system av organismer som virker på hverandre og er avhengige av hverandre. Vi mennesker er i høy grad en del av dette systemet. Vi trenger ikke gå lenger enn til vår egen kropp for å finne vitnesbyrd om det. I all stillhet er en hær av snille bakterier i gang i fordøyelseskanalen. De hjelper oss med å holde oss friske ved at de ødelegger skadelige inntrengere og hjelper til med fordøyelsen og produksjonen av viktige vitaminer. Til gjengjeld sørger vi, vertene, for at bakteriene får næring og gunstige omgivelser.

Lignende samspill forekommer også i dyreriket, særlig blant drøvtyggerne, som kuer, sauer og hjortedyr. I vomma, det første av flere rom i magen til disse dyrene, er det et helt økosystem som består av bakterier, sopper og protozoer. Ved hjelp av en gjæringsprosess bryter disse mikroorganismene ned cellulose, et fibrøst karbohydrat som finnes i planter, og omdanner det til forskjellige næringsstoffer. Også visse celluloseetende insekter, deriblant biller, børstehaler, kakerlakker, termitter og vepser, får hjelp med fordøyelsesprosessen av bakterier.

Et slikt nært samspill mellom ulike organismer kalles symbiose, som betyr «samliv». * «Slike forbindelser er avgjørende for utviklingen av enhver levende organisme,» sier Tom Wakeford i boken Liaisons of Life. La oss se nærmere på jordsmonnet, for mange av jordens levende organismer utgår fra det.

 Jordsmonnet — så å si en levende organisme!

Bibelen sier at jord har kraft. (1. Mosebok 4: 12) Friskt jordsmonn er rikt på liv. Det er et komplekst vekstmiljø der det vrimler av organismer. Ett kilo jord kan inneholde godt over 500 milliarder bakterier, 1 milliard sopp og nærmere 500 millioner flercellete dyr, fra insekter til marker. Mange av disse organismene samarbeider om å bryte ned organisk materiale — for eksempel vissent løv og dyreekskrementer — og skiller ut og omdanner nitrogen i former som plantene kan ta opp. De omdanner også karbon til karbondioksid og andre forbindelser som plantene trenger til fotosyntesen.

Belgplanter, for eksempel blålusern (alfalfa), kløver, erter og soyabønner, har en spesiell forkjærlighet for bakterier i og med at de lar dem trenge inn i røttene. Bakteriene skader ikke plantene, men stimulerer røttene til å danne små knoller, som bakteriene slår seg ned i. Der sveller de og blir opptil 40 ganger større og omdannes til bakteroider. Deres oppgave er å binde nitrogen og redusere det til forbindelser som belgplantene kan bruke. Til gjengjeld får bakteriene næring fra plantene.

Sopp spiller også en nøkkelrolle i forbindelse med planters vekst. Ja, praktisk talt alle trær og busker og også alt gress har en skjult forbindelse med sopp nede i bakken. Også disse organismene trenger inn i planterøttene, hvor de hjelper plantene med å ta opp vann og viktige mineraler, som jern, fosfor, kalium og sink. Til gjengjeld får soppen, som ikke kan produsere sin egen mat fordi de mangler klorofyll, karbohydrater fra plantene.

En plante som er svært avhengig av sopp, er orkideen. De støvlignende orkidéfrøene trenger hjelp for å spire, og i vill tilstand starter samlivet mellom orkideen og soppen på dette stadiet. Soppen hjelper også de voksne plantene ved å kompensere for plantenes heller beskjedne rotsystem. Wakeford sier at soppen «lager et stort og effektivt nett som samler opp næring og sikrer at orkideens næringsbehov blir fullstendig dekket. [Soppen] kan på sin side få små mengder med vitaminer og nitrogenforbindelser fra planten. Men orkideens gavmildhet har klare grenser. Hvis soppen skulle vise tegn til å ville bre seg fra sitt naturlige hjem inni røttene og ta seg oppover orkideens stengel, holder planten soppen i sjakk ved å bruke et naturlig soppdrepende middel».

Når det gjelder de blomstrende plantene, er imidlertid symbiotisk samliv nede i jorden bare litt av historien; de inngår også andre, mer synlige forbindelser.

Samspill og formering

Når en bie lander på en blomst, inngår den en symbiotisk forbindelse med vertsblomsten. Bien mottar nektar og pollen, mens blomsten får et lett dryss med pollen fra andre blomster av samme slag. Denne forbindelsen setter blomstrende planter i stand til å formere seg. Etter at blomstene er blitt bestøvet, slutter de å lage «mat». Hvordan vet insektet at «restauranten» er stengt? Blomstene «sier» det på forskjellige måter. De kan for eksempel slutte å dufte, miste kronbladene, snu seg eller skifte farge — kanskje fargen blir svakere. Dette skuffer kanskje oss, men det er til stor nytte for de flittige biene, som da kan konsentrere kreftene om planter som fortsatt «holder åpent».

I de senere årene har antall insektbestøvere, særlig bier, gått raskt tilbake i noen områder. Dette er en illevarslende utvikling, for nærmere 70 prosent av de blomstrende plantene er avhengig av å bli bestøvet av insekter. Videre kommer 30 prosent av den maten vi spiser, fra vekster som blir bestøvet av bier.

 Maur som steller planter og dyr

Det er også visse maur som nyter godt av et symbiotisk samliv med planter. I bytte mot mat og et sted å bygge reir kan disse insektene bestøve og spre frøene fra vertsplanten, forsyne den med næringsstoffer eller beskytte den mot planteetere, både insekter og pattedyr. En maurart som har oppholdssted i de hule tornene på akasietrær, ødelegger til og med truende klatreplanter, som den oppdager når den patruljerer området rundt treet. Akasietreet takker maurene for den førsteklasses «hageservicen» ved å gi dem porsjoner med søt nektar.

Andre maur foretrekker «husdyrhold». De steller bladlus som skiller ut søt honningdugg når maurene stryker dem forsiktig med følehornene sine. Boken Symbiosis skriver om bladlusene: «Maurene steller disse insektene som om de skulle være kuer. De melker dem for å få mat og beskytter dem mot rovdyr.» Melkebønder pleier å ta kuene inn i fjøset om natten, og på lignende måte bærer maurene ofte bladlusene i trygghet inn i maurreiret om kvelden og fører dem tilbake til «beitet», vanligvis til nyere og mer næringsrike blad, om morgenen. Og da er det ikke snakk om noen få bladlus. Maur kan  ha «flokker» på flere tusen bladlus i et eneste reir!

Det finnes også sommerfuglarter som blir stelt av maur. Stor blåvinge, for eksempel, inngår en symbiotisk forbindelse med eitermaur mens den fremdeles er på larvestadiet. Den kan i virkeligheten ikke fullføre sin livssyklus uten maurenes hjelp. Mens den er larve, belønner den vertene med en sukkerholdig væske som den skiller ut. Og når den senere kommer ut av puppehylstret som fullt utviklet sommerfugl, kan den trygt forlate maurreiret uten å bli skadet.

Et farlig liv

Kunne du tenke deg at en fugl skulle ta en levende slange opp i reiret? «Nei!» sier du. Men det er noen ugler som gjør nettopp det — lunduglen og totemuglen. Og slangene er texasblindslanger. I stedet for å skade ugleungene spiser slangen maur, fluer og andre insekter i tillegg til insektlarver og pupper. Ifølge en artikkel i bladet New Scientist er det slik at de ugleungene som vokser opp med en texasblindslange i familien, «vokser fortere og har mye større sjanser til å overleve» enn de som vokser opp uten å ha selskap av en levende støvsuger.

Vanntrielen er en fugl som ikke slår seg i lag med noe så smått som en slange; den foretrekker å bygge reir i nærheten av der hvor nilkrokodillen har reir! Nilkrokodillen er et krypdyr som jakter på visse fugler. Men i stedet for å ende sitt liv som et måltid utfører vanntrielen vakttjeneste. Skulle en fare true enten fuglens eller krokodillens reir, utstøter fuglen varselskrik. Hvis krokodillen er borte, får disse skrikene den til å skynde seg hjem.

Hakkes og nappes rene

Har du noen gang sett slike fugler som kuhegrer eller oksehakkere sitte på ryggen til antiloper, kuer, sjiraffer eller okser og hakke i huden deres? De er i virkeligheten ikke til  plage, men gjør faktisk verten en stor tjeneste ved å spise lus, midd og andre parasitter som dyret ikke klarer å fjerne på egen hånd. De spiser også betent vev og larver. Og i tillegg piper oksehakkerne og varsler verten om mulige farer.

Siden flodhesten tilbringer så mye tid i vann, blir den dessuten stelt av skjelldekte «venner». Mens flodhesten er nede i vannet, «støvsuger» karpefisker i slekten Labeo bort alger, død hud og parasitter — så å si alt som sitter fast på dyret. De pusser til og med flodhestens tenner og tannkjøtt! Andre fiskearter hjelper også til — noen renser sår, og andre stikker de lange snutene sine inn mellom tærne til flodhesten og på andre steder hvor det er vanskelig å komme til, og spiser det de finner der.

Men også fisk tiltrekker seg jo uønskede snyltere, som krepsdyr, bakterier, sopp og lus. For å få fjernet både snyltere og skadd eller infisert vev pleier sjøfisk å sette kursen mot nærmeste rensestasjon. Der går kutlinger, leppefisker og pussereker i strålende farger nøye over kundene sine og får et måltid som lønn for strevet. Store fisker kan ha et helt vaskemannskap til å betjene seg!

Fisker som ønsker å bli rengjort, signaliserer det på forskjellige måter. Noen inntar eiendommelige stillinger — for eksempel med halen opp og hodet ned. Eller kanskje de holder munnen og gjellene vidåpne, som om de sier: «Bare kom inn. Jeg biter ikke.» Rengjørerne står gjerne til tjeneste, ja til og med om kunden er en fryktinngytende rovfisk, for eksempel en murene eller en hai. Noen av kundene skifter farge mens de blir rengjort — kanskje for at parasittene skal bli mer synlige. I akvarier som ikke har pusserfisker, blir sjøfisk «fort angrepet av parasitter og blir syke,» heter det i boken Animal Partnerships. «Men så snart det blir plassert en pusserfisk i akvariet, setter den i gang med å rense fiskene, og som om de andre fiskene forstår hva som skjer, stiller de seg i kø for å bli rengjort.»

Jo mer vi lærer, jo større ærefrykt får vi for den harmoni og gjensidige avhengighet som kommer til syne i den levende verden som omgir oss. Lik musikere i et orkester har hver organisme en rolle i livets symfoni — som også vi mennesker er en del av. Dette er noe som gjør det mulig for alt liv å eksistere, og som gjør livet gledefylt. Det er i høy grad vitnesbyrd om intelligent design og om at det finnes en suveren Designer! — 1. Mosebok 1: 31; Åpenbaringen 4: 11.

Kilden til disharmoni

Det er virkelig trist at menneskene ofte unnlater å samarbeide med naturen. I motsetning til dyrene, som hovedsakelig styres av instinkter, påvirkes vi mennesker av mange forskjellige faktorer, alt fra kjærlighet og andre gode egenskaper til hat og grådig egoisme.

Siden menneskene ser ut til å bli stadig mer styrt av det sistnevnte, er det mange som frykter for jordens framtid. (2. Timoteus 3: 1—5) Men da tar de ikke Skaperen i betraktning. Når Guds hensikt med jorden blir gjennomført, er det ikke bare balansen i naturen som kommer til å bli gjenopprettet, men det kommer til å rå en enestående harmoni blant alle skapninger, deriblant menneskene.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 7]

En dobbeltorganisme

Skorpeaktige grå eller grønne flekker som du ofte ser på steiner og trestammer, er høyst sannsynlig lav. Ifølge noen kilder kan det finnes oppimot 20 000 arter! Lav kan se ut som en enkeltorganisme, men består i virkeligheten av en sopp og en alge.

Hvorfor lever disse to organismene i symbiose? Sopp kan ikke produsere maten sin selv. Ved hjelp av mikroskopiske tråder omslutter derfor en sopp en alge, som danner karbohydrater ved hjelp av fotosyntese. Noe av disse karbohydratene lekker ut gjennom algens vegger og absorberes av soppen. Til gjengjeld får algen fuktighet fra verten, som også beskytter den mot direkte sollys.

En forsker beskrev, med et snev av humor, lav som «sopp som har oppdaget jordbruk». Og dette er noe lav er god til, for ifølge boken Liaisons of Life dekker lav «ti ganger så mye av jordens overflate som de tropiske regnskogene». Lav forekommer fra Arktis til Antarktis og vokser til og med på ryggen til insekter!

[Ramme/bilder på side 8]

Koraller — et symbiotisk underverk

Korallrevene er bygd opp av polypper og alger. Det er alger som gir korallene de strålende fargene ved å stue seg sammen på hver eneste ledige plass i polyppenes celler. Ofte veier algene mer enn polyppene, opptil tre ganger så mye, og gjør dermed korallene mer til planter enn dyr! Algenes hovedfunksjon er å omdanne organiske forbindelser ved hjelp av fotosyntese, og de gir verten 98 prosent av produktene i «husleie». I tillegg til at polyppene trenger denne næringen for å overleve, trenger de den også for å bygge opp de revdannende kalkskjelettene.

Algene drar nytte av samlivet på minst to måter. For det første får de mat i form av avfallsprodukter fra polyppene — karbondioksid, nitrogenforbindelser og fosfater. For det andre gir det harde skjelettet dem beskyttelse. Algene trenger også sollys, og derfor dannes korallrevene i klart vann, der sollyset trenger igjennom.

Når koraller utsettes for stress, for eksempel økt vanntemperatur, støter polyppene ut algene og blir bleke. Følgen kan bli at korallene dør av sult. I de senere årene har forskere konstatert en alarmerende økning i tilfeller av korallbleking verden over.

[Ramme/bilder på sidene 8 og 9]

 Et samarbeid å ta lærdom av

To jetfly fløy like etter hverandre over himmelen. Men det var ikke et rutineoppdrag. Det var et vitenskapelig eksperiment basert på tidligere studier av pelikaner. Forskere hadde oppdaget at pelikaner som fløy i formasjon, fikk ekstra oppdrift fra de pelikanene som fløy foran dem, noe som førte til at hjerteslagene deres ble redusert med 15 prosent sammenlignet med når de fløy alene. Kunne fly ha nytte av de samme aerodynamiske prinsippene?

For å få svar på det utstyrte ingeniører et prøvefly med avansert elektronisk utstyr som satte piloten i stand til ikke å vike mer enn 30 centimeter fra en angitt posisjon bak det andre flyet, som lå cirka 90 meter foran. (Se bildet.) Hva ble resultatet? Flyet hadde 20 prosent mindre luftmotstand enn normalt og brukte opptil 18 prosent mindre drivstoff. Forskere tror at disse oppdagelsene kan ha betydning for både militær og sivil luftfart.

[Rettigheter]

Jetfly: NASA Dryden Flight Research Center; fugler: © Joyce Gross

[Bilder på side 5]

I kuas vom er det et helt økosystem som består av bakterier, sopper og protozoer (innfelt forstørret bilde)

[Rettigheter]

Innfelt bilde: Melvin Yokoyama og Mario Cobos, Michigan State University

[Bilde på side 7]

Bier setter blomstrende planter i stand til å formere seg

[Bilde på sidene 8 og 9]

Ku og kuhegre

[Bilde på side 10]

Pussereke på anemone

[Bilde på side 10]

Skjellfinnefisk og pusserfisk