Kuhegren — venn med mennesker og dyr

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SPANIA

DET må ha vært en av de fredeligste koloniseringer noensinne. Ikke ett skudd ble avfyrt, ikke en bloddråpe spilt. De innfødte ble ikke utnyttet, og ikke noe land ble frarøvet sine rikdommer. Likevel inntok kolonistene det ene landet etter det andre.

Denne invasjonen fant sted i løpet av 1900-tallet. Men denne nye erobringen foregikk nesten umerkelig, for kolonistene var fugler. Disse oppfinnsomme fuglene, som nå har inntatt fem kontinenter, er kuhegrer — eller Bubulcus ibis, for å bruke deres latinske navn.

En kolonisering uten sidestykke

I flere hundre år var kuhegrens utbredelsesområde hovedsakelig begrenset til den tropiske sonen i Afrika, men for omtrent hundre år siden slo den seg ned i Sør-Afrika. Noen kilder opplyser at det var så store mengder kuhegrer som trakk over Atlanterhavet på 1930-tallet at de kunne etablere en koloni i Sør-Amerika. Midt på 1900-tallet kom de til Florida, og ti år senere hadde de spredt seg over et område som strakte seg fra Canada i nord til Argentina i sør. Roger Tory Peterson, som har skrevet flere bøker om fugler, skrev i 1954: «Hvis kuhegren . . . kom til den nye verden ved hjelp av sine egne to vinger og vinden, er den historiens eneste fugl fra den gamle verden som har slått seg ned på det amerikanske fastland uten menneskelig hjelp.»

Ornitologene mener nå at disse fuglene virkelig klarte dette helt på egen hånd, noe som er helt enestående. Man har kommet fram til at en kuhegre ved hjelp av passatvindene kan krysse havet mellom Vest-Afrika og Sør-Amerika på omtrent 40 timer. Og Atlanterhavet var ikke den eneste hindringen de forserte. Andre kuhegrer fløy østover helt til de nådde New Zealand. I den samme perioden ble de alminnelig utbredt i store deler av Eurasia, og nå finnes de mange steder fra Pyrenéhalvøya i vest til Japan i øst.

Kuhegren slår seg ned i land der klimaet tillater det. Hvis vintrene er strenge der den er, trekker den til varmere strøk etter at ungene er flygedyktige. Kuhegrens imponerende reiser fortsetter, og den dukker jevnlig opp på isolerte øyer i Stillehavet og til og med i Antarktis.

Hemmeligheten bak koloniseringen

En nøkkelfaktor ved kuhegrens ekspansjon har vært dens gode tilpasningsevne og dens forhold til mennesker, spesielt til kvegbønder. Selv om de fleste hegrer lever av fisk og andre skapninger i havet, foretrekker kuhegrene insekter. Som navnet tilsier, slår de seg sammen med kveg, men de kan også følge elefanter, kenguruer, traktorer og til og med skogbranner — hva som helst som forstyrrer de insektene som kuhegrene lever av.

Selvfølgelig kan kuhegrene finne mat uten hjelp fra andre, men kveg er de ideelle medhjelpere for disse flygende jegerne. Kveg som tråkker rundt på en eng, skremmer opp gresshopper, fluer og biller. De årvåkne hegrene som går ved siden av kveget, kan snappe  de insektene som flyr forbi. Så kveget hjelper hegrene både med å finne og å fange byttet sitt, gjerne to—tre insekter i minuttet. Noen ornitologer anslår at ved å følge etter kveg på denne måten bruker hegren 30 prosent mindre energi enn den ellers ville gjort, mens den fanger 50 prosent mer bytte.

Det at kuhegren fant en nyttig jaktpartner, var ikke den eneste grunnen til at den lyktes i å kolonisere verden. Kuhegrene er svært utholdende. Sammenlignet med en ands eller en dues flukt kan en kuhegres flukt virke nokså klossete. Men kuhegrer kan krysse Sahara, og som tidligere nevnt har de fløyet de 4000 kilometerne mellom Vest-Afrika og Sør-Amerika.

Kuhegrer ser ut til å være svært reiselystne, noe som også har bidratt til deres utbredelse. Hvilken annen insektetende fugl ville tatt turen helt ned til det øde og forlatte Antarktis — tilsynelatende av ren og skjær nysgjerrighet?

Da kuhegrene trakk til nye områder, fant de gode tilholdssteder omtrent overalt. På alle kontinenter de kom til, hadde bønder gjort om store landområder til kvegfarmer og overrislede jorder som bugnet av insekter. Kuhegrene slo seg ned og trivdes.

Til hjelp for mennesker og dyr

Med sin hvite fjærdrakt, sin omgjengelige natur og sin forkjærlighet for å omgås kveg er disse hegrene lette å få øye på. Snøhvite kuhegrer som flyr hit og dit over jordene, er ikke bare med på å forskjønne omgivelsene; de gjør også en uvurderlig innsats ved å bekjempe skadedyr. I Tanzania observerte man en gang rundt 40 000 kuhegrer som mesket seg med en gresshoppesverm. Noen bønder anser kuhegren for å være så nyttig at de har skaffet kuhegrer på gården. På den måten kan de beskytte avlingene mot skadelige insekter. En enkelt fugl kan spise mer enn 600 gresshopper hver dag.

Kveg kan også ha nytte av en flokk kuhegrer, for fuglene spiser fluer og andre insekter som stadig plager dem. Det ser ut til at kveget vet at hegrene er deres venner, og de tolererer glatt at de freidige fuglene tar seg en gratistur på ryggen deres.

Jo flere vi er sammen . . .

Kuhegrer liker selskap, enten de hekker, sover eller spiser. Når de hekker, deler de gladelig et stort tre med andre slags hegrer eller med storker. Det at fuglene flokker seg sammen på denne måten, ser ut til å avskrekke rovdyr; denne gruppetilværelsen er til nytte for alle. Hekkeplassene er alltid hektiske og bråkete. Kuhegrer har ingen betenkeligheter med å stjele kvister fra reir i nærheten, så det blir mye krangling. Noen er flittig opptatt med å lete etter kvister som har falt ned på bakken under treet. Storker og større hegrer bygger større reir på større grener og ignorerer gjerne alt maset og kjaset som foregår rundt dem.

I kuhegrenes spesielle paringsritual strekker fuglene seg og lager en spesiell lyd ved å smekke nebbet igjen, og hannene bruser med den gule fjærdrakten som de briljerer med i paringstiden. Når den ene av fuglene ligger og ruger og den andre kommer til reiret, hilser partneren den velkommen ved stolt å bruse med fjærene på ryggen. Det er faktisk ikke så vanskelig å iaktta dette, for disse fuglene er ganske tolerante overfor mennesker.

Enten du er på safari i Afrika, på reise i et område med mye kvegdrift i Nord-Amerika eller ser på rismarker i Orienten, kan det godt hende at du får øye på disse vakre fuglene. Kanskje løper de rundt bena på en elefant, kanskje rir de stolt på ryggen til en okse, eller kanskje flyr de bare tilbake til overnattingsplassene i solnedgangen. Uansett hvor du får se dem, vil du sikkert være enig i at de er et sjarmerende innslag i faunaen, samtidig som de er nyttige for både mennesker og dyr. Deres imponerende kolonisering har virkelig vist seg å være en av verdens fredeligste noensinne.

[Bilder på side 14 og 15]

 Kuhegrer har kolonisert fem kontinenter, og de trives like godt i selskap med elefanter som med kveg

Guyana

Australia

Kenya

USA

Spania

[Rettigheter]

© Joe McDonald