Når alle får et godt sted å bo

LIKE utenfor Nairobi i Kenya ligger det vakre inngjerdede området Gigiri, som blant annet huser hovedkvarteret for FNs bosettingsprogram. Dette området på 560 mål er et symbol på det internasjonale engasjementet for å løse den globale boligkrisen. Når man spaserer langs Gigiri natursti, som ligger inne på området, ser man tydelig hva det er mulig å utrette ved forente anstrengelser og tilstrekkelige midler. Her er en tidligere avfallsplass blitt forvandlet til et fullt anvendelig og vakkert rekreasjonsområde for FN-organisasjonens stab og gjester.

Men bare noen kilometer unna ligger det et forholdsvis nytt og stadig voksende  slumområde. Det utgjør en dyster påminnelse om hvor alvorlig dagens boligkrise egentlig er. De skrøpelige husene, som er laget av jord, leire, stokker og blikkplater, har en flate på omkring 16 kvadratmeter. Passasjene mellom dem stinker av skittent avløpsvann. Beboerne betaler opptil fem ganger så mye for vann som en gjennomsnittsamerikaner gjør. De fleste av de omkring 40 000 innbyggerne er i 20- og 30-årene. De er ikke late eller giddeløse. De kom hit på jakt etter arbeid i det nærliggende Nairobi.

I skarp kontrast til dette møtes verdens ledere her i rene og vakre omgivelser for å drøfte framtiden til de fattige mennene, kvinnene og barna i nabolaget. Den frustrerende sannhet er, ifølge FNs generalsekretær, at «verden har nok ressurser, ekspertise og makt» til å forbedre slumbeboernes liv radikalt. Hva er det så som skal til? Kofi Annan konkluderer: «Det er mitt håp at . . . alle involverte parter [kan] få bukt med den likegyldighet og den manglende politiske vilje som har vært til hinder for framgang.»

Men hvor realistisk er dette håpet? Hvordan skal man få alle politikere på det internasjonale, regionale og lokale plan til å skyve sine særinteresser til side og arbeide for en felles løsning? Det finnes En som har de ressurser og den ekspertise og makt som skal til for å gjøre slutt på dagens krise. Og enda viktigere: Han har også den medfølelse og besluttsomhet som skal til for å gå til handling i nær framtid. Ja, han har opprettet en regjering som allerede har bekjentgjort et detaljert program for hvordan det globale boligproblemet skal bli løst én gang for alle.

Et nytt boligprogram

Jehova Gud, vår Skaper, beskriver i Bibelen hva han har til hensikt å gjøre. Han lover: «Jeg skaper nye himler og en ny jord.» (Jesaja 65: 17) Dette vil medføre en drastisk forandring. De nye regjerende «himler» skal utrette det som de nåværende menneskelige regjeringer ikke makter. Guds rike, eller regjering, vil sørge for god helse, sikkerhet og selvrespekt for alle som utgjør det nye jordiske, menneskelige samfunn. Tidligere hadde Jesaja fått vite at de framtidige medlemmene av dette nye jordiske samfunn skulle bli samlet inn i løpet av «dagenes siste del». (Jesaja 2: 1—4) Det betyr at disse forandringene ligger like foran oss. — Matteus 24: 3—14; 2. Timoteus 3: 1—5.

Det er verdt å merke seg det som står nedskrevet i andre vers i Jesaja, kapittel 65, for der nevner Gud spesielt at han skal sørge for en permanent bolig for alle som lever på den tiden. «De skal visselig bygge hus og bo i dem,» sier han. «De kommer ikke til å bygge og en annen til å bo.» (Jesaja 65: 21, 22) Tenk deg hvordan det blir når alle har en egnet bolig og bor i rene omgivelser og under trygge forhold i et paradis! Hvem lengter ikke etter å få oppleve det? Men hvordan kan du ha tillit til det Gud har lovt?

Et løfte du kan stole på

Da Gud skapte Adam og Eva, overlot han dem ikke til seg selv i et øde område. Han lot dem i stedet bo i Edens hage, en vakker park med ren luft og rikelig med vann og mat. (1. Mosebok 2: 8—15) De fikk beskjed om å ’fylle jorden’, ikke å overbefolke den. (1. Mosebok 1: 28) Fra begynnelsen av hadde Gud til hensikt å la alle få glede seg over orden, harmoni og en overflod av gode ting.

Senere, på Noahs tid, ble det menneskelige samfunn gjennomsyret av vold og umoral, slik at «jorden [etter hvert ble] ødelagt for den sanne Guds øyne». (1. Mosebok 6:  11, 12) Lukket Gud bare øynene for situasjonen? Nei. Han gikk besluttsomt til handling. Han renset jorden ved hjelp av en global vannflom, både for sitt eget navns skyld og til gagn for den rettferdige Noah og hans etterkommere. Da Noah og hans familie kom ut av arken og inn i sitt nye hjem, fikk også de beskjed om at de skulle spre seg utover ’og bli mange og fylle jorden’. — 1. Mosebok 9: 1.

Enda senere gav Gud israelittene den arv han hadde lovt deres forfader Abraham — det lovte land. Dette landet ble beskrevet som ’et land som var godt og vidstrakt, som fløt med melk og honning’. (2. Mosebok 3: 8) På grunn av sin ulydighet måtte israelittene vandre omkring i ødemarken uten et permanent hjem i 40 år. Men i samsvar med sitt løfte gav Gud dem til slutt et land som de kunne slå seg ned i. Den bibelske beretning sier: «Jehova gav dem ro rundt omkring . . . Ikke ett løfte slo feil av hele det gode løfte Jehova hadde gitt Israels hus; alt gikk i oppfyllelse.» — Josva 21: 43—45.

Endelig et godt hjem!

Det er altså tydelig at Jehovas ord i Jesaja, kapittel 65, ikke er tomme løfter. Som Skaperen av alle ting har Jehova så avgjort makt til å gjøre det som skal til for å rense jorden og gjennomføre sin opprinnelige hensikt med den. (Jesaja 40: 26, 28; 55: 10, 11) Bibelen forsikrer oss dessuten om at han ønsker å gjøre det. (Salme 72: 12, 13) I fortiden sørget han for at rettferdige mennesker hadde egnede boliger, og han kommer snart til å sørge for det samme igjen.

Da hans Sønn, Jesus Kristus, kom til jorden, lærte Jesus sine etterfølgere å be om at ’Guds vilje skulle skje, som i himmelen, så også på jorden’. (Matteus 6: 10) Han viste at jorden skulle bli et paradis. (Lukas 23: 43) Tenk over hva det vil innebære. Det blir slutt på at folk bor i slumområder og provisoriske boliger, det blir slutt på at folk blir kastet ut av hjemmene sine, og det blir slutt på at folk sover på gaten. Så glederikt det blir å leve da! Under Guds rikes styre vil alle få et permanent hjem — et sted der det er godt å bo.

 [Ramme/bilde på side 10]

BOLIGER I DET GAMLE ISRAEL

I likhet med kanaaneerne før dem foretrakk israelittene tydeligvis steinhus, ettersom disse bygningene var mer stabile og gav bedre beskyttelse mot ubudne gjester. (Jesaja 9: 10; Amos 5: 11) I lavlandet oppførte man imidlertid bolighusene av soltørket eller ovnsbrent leirstein. De fleste takene var flate, og noen ganger innrettet man et kammer oppå dem. Ofte var det en ovn på gårdsplassen og i noen tilfeller også en brønn eller en cisterne. — 2. Samuelsbok 17: 18.

Moseloven inneholdt flere retningslinjer angående hus. Sikkerheten var naturlig nok av største betydning. Man skulle omgi et flatt tak med et rekkverk for å forebygge ulykker. Det tiende bud advarte israelittene mot å begjære sin nestes hus. Enhver som ble nødt til å selge huset sitt, hadde gjenkjøpsrett, i hvert fall en tid. — 2. Mosebok 20: 17; 3. Mosebok 25: 29—33; 5. Mosebok 22: 8.

Et hus i Israel var også et viktig sted for åndelig opplæring. Fedre fikk uttrykkelig påbud om å undervise sønnene sine når de satt i huset, og ingenting som hadde med avgudsdyrkelse å gjøre, måtte bringes inn i huset. — 5. Mosebok 6: 6, 7; 7: 26.

[Bilde]

I det gamle Israel ble boligene brukt til åndelige aktiviteter, for eksempel feiringen av løvhyttehøytiden

[Ramme/bilde på side 12]

DE FØRSTE HUSENE

Bibelen sier ikke noe om at det første menneske, Adam, bodde i et hus. Men 1. Mosebok 4: 17 sier at Kain «gikk . . . i gang med å bygge en by og gav byen navn etter navnet på sin sønn Hanok». Denne byen var sannsynligvis ikke noe mer enn en befestet husklynge etter vår tids målestokk. Hva slags hus som ble bygd, sier ikke beretningen noe om. Det er mulig at alle innbyggerne var Kains nærmeste familiemedlemmer.

Telt var en vanlig form for bolig i tidlige tider. En annen av Kains etterkommere, Jabal, blir kalt «stamfar til dem som bor i telt og har buskap». (1. Mosebok 4: 20) Telt var opplagt lettere å sette opp og ta med seg omkring.

Med tiden utviklet mange sivilisasjoner byer med stadig mer forseggjorte boliger. I byen Ur, for eksempel, der patriarken Abram (Abraham) en gang bodde, viser ruiner at noen innbyggere bodde komfortabelt i hus som var blitt pusset og kalket, og som hadde 13—14 rom. Slike hus kan godt ha vært et ønskverdig statussymbol den gangen.

 [Bilde på sidene 8 og 9]

Gud lover at de rettferdige skal få trygge boforhold