Se opp for «hvite drager»!

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SVEITS

Hva er det som flyr uten vinger, slår uten hender og ser uten øyne? — En gåte om hvite drager som er blitt fortalt siden middelalderen.

SNØSKRED, treffende kalt hvite drager, kan på bare et øyeblikk sluke en som ferdes i fjellet, eller til og med begrave en hel landsby. Av den grunn er snøskred blitt kalt den hvite døden. Hva vet du om dette fryktinngytende fenomenet? De som bor i et område med snødekte fjell, har nok en viss kjennskap til det. Men de som bor i tropiske områder eller i lavlandet, trenger ikke være bekymret, siden snøskred aldri vil utgjøre en trussel for dem, hvis de da ikke legger ut på en reise og våger seg inn på den hvite dragens territorium.

Snøskred oppstår oppe i høyfjellsområder der det ofte faller mye snø. Et snøskred starter plutselig ved at store mengder snø, is, jord, stein og annet materiale, som trestammer, raskt raser nedover en fjellside eller utfor en bratt skrent, og det ødelegger ofte alt på sin vei. Det er ikke bare selve snøskredets vekt og kraft som fører til stor skade, men også det lufttrykket som skapes foran snøskredet, for det kan velte tette treklynger og ødelegge broer, veier eller jernbanelinjer.

Et naturfenomen

Denne massen av tordnende tonn med hvit kraft består for det meste av bittesmå snøfnugg. Hvordan kan noe så vakkert som snø som faller, bli til noe så farlig som et buldrende snøskred? Svaret ligger i snøens egenskaper. Snønedbør kommer i forskjellige former: krystaller, hagl og kornsnø. Snøkrystallene er alltid sekskantete med en uendelig variasjon av mønstre. Hver og én av dem er et under i seg selv. Etter at krystallene har falt på bakken, kan de forandre utseende. Forskjeller i lufttemperatur og presset fra snø som hoper seg opp, fører til at de blir mindre når snøen setter seg. I løpet av et døgn kan 30 centimeter nysnø pakke seg sammen til bare 10 centimeter.

Avhengig av snøfnuggenes fasong varierer det hvor stabilt snødekket er. Sekskantete krystaller henger sammen i hverandre, men partikler med kulefasong vil rulle over hverandre og skape ustabile lag. Disse ustabile lagene kan enkelt gli over et fastere lag som ligger under. Hva slags snø det er, hvor mye snø som har falt, hvor bratt terrenget er, temperaturforskjeller og hvor sterk vinden er, er alt sammen med på å avgjøre om det vil bli et snøskred. Et snøskred kan også uforvarende bli utløst av kroppsvekten til et menneske eller et dyr som krysser et bratt, snødekt område. Skredene skilles vanligvis i to hovedtyper: løssnøskred og flakskred.

Løssnøskred utløst av vind oppstår når nysnø som består av en blanding av korn og krystaller — den løse puddersnøen som skiløpere liker — blir blåst opp i luften av et sterkt vindkast. Fordi snøen er så lett, blir den først løftet opp, og kan deretter suse nedover dalen i mer enn 300 kilometer i timen. I et slikt tilfelle bygger det seg opp et så kraftig lufttrykk  foran snømassene at det luftbårne snøskredet kan løfte av tak og til og med rasere hus i løpet av bare noen sekunder.

Den farligste formen for snøskred er flakskred. Disse skredene forårsakes av at gammel snø har pakket seg sammen over tid og har fått stor fasthet. Når snødekket oppå sprekker, kan store snøflak gli nedover en fjellskråning i en fart av 50—80 kilometer i timen. Slike harde opphopninger kan også henge utover kanten av en fjellskrent. Disse utgjør en stor fare for skiløpere, for vekten av bare én skiløper er nok til å brekke av en blokk og utløse et snøskred som kan begrave ham på noen sekunder.

Om våren øker faren for skred. Regn eller sterkt solskinn gjør snøen bløt, noe som ofte fører til en type skred som kalles sørpeskred. De beveger seg saktere, men den våte snøen i en hel skråning kan begynne å gli. Mens snømassene glir nedover, tar de med seg steinblokker, trær og jord, som hoper seg opp der skredet stopper.

Et fenomen som ligner på snøskred, er isskred, noe som finner sted når en isbre brekker og store isblokker velter nedover. Isbreer er større is- og snømasser som ligger i forsenkninger eller skyggefulle fjellskråninger, og som ikke smelter. Fordi isbreene beveger seg svært langsomt nedover, er deres bevegelser forutsigbare, og derfor forårsaker de sjelden stor skade eller store ødeleggelser.

Hvor er det snøskred?

Det er ikke snøskred i alle de områdene der det finnes snø og is. For at det skal oppstå snøskred, kreves det også fjell med en viss høyde. Statistikken viser at det verden over er cirka én million snøskred hvert år. Noen faresoner finnes i Andesfjellene i Sør-Amerika, Rocky Mountains i Nord-Amerika, Himalaya i Asia  og selvfølgelig i Alpene i Europa, som strekker seg fra Frankrike og nordøstover gjennom Sveits, Tyskland og Østerrike. Det er gjennomsnittlig 200 menneskeliv som går tapt hvert år som følge av snøskred. Av disse er det i gjennomsnitt 26 som dør i Sveits. *

To ekstremt ødeleggende snøskred inntraff i Andesfjellene i Peru. I 1962 løsnet en isblokk som var omkring 800 meter lang, fra den cirka 50 meter tykke isbreen på det 6768 meter høye fjellet Huascarán. Isblokken, som veide fire millioner tonn, var fire ganger så stor som Empire State Building i New York! Denne massen beveget seg 18 kilometer på 15 minutter. Sju landsbyer ble begravd av snø, og mellom 3000 og 4000 menneskeliv gikk tapt under massene, som var omkring 13 meter dype og dekket et område som var bortimot to kilometer bredt. I 1970 hendte det igjen noe lignende i det fjellet. Men denne gangen var det et jordskjelv som ristet løs isbreen på en nordlig topp. Selve fjellet kollapset. Flere tusen tonn med snø, stein og is beveget seg i en fart av 300 kilometer i timen gjennom en trang kløft og feide med seg steinblokker og hus på sin vei. Det ble anslått at 25 000 mennesker døde. Hva kan gjøres for å beskytte dem som bor i fjellområder, mot slike tragiske hendelser?

Kan man forhindre snøskred?

Noen snøskred kan forhindres, andre ikke. Snøskred forårsaket av været kan ikke forhindres; de er like normale som regnvann som renner ned fra taket. De er en naturlig konsekvens av årstidenes syklus. Men myndighetene i utsatte områder har av erfaring lært å forby bygging av hus i farlige soner og å beskytte trafikkårer ved å bygge tunneler eller skredoverbygg. Men snøskred utløst av uforsiktige mennesker, for eksempel dumdristige skiløpere som ignorerer advarsler og forbud, kunne vært forhindret.

I Sveits har tidligere erfaringer fått myndighetene til å ta forskjellige forholdsregler. I 1931 ble det opprettet en sveitsisk forskningskomité, og i 1936 satte det første teamet med modige forskere i gang med vitenskapelige studier i en høyde av 2690 meter i området ved Weissfluhjoch, ovenfor byen Davos. Senere, i 1942, ble det sveitsiske føderale institutt for snø- og snøskredforskning opprettet. Flere moderne observatorier ble etablert på forskjellige steder i fjellene. Disse tiltakene gjør det mulig å varsle skiftende værforhold, og det blir regelmessig sendt ut advarsler om snøskredfare i utsatte bakker.

Men det kan likevel inntreffe uforutsette værforandringer, og risikoen kan ikke fjernes helt. Derfor må alle som bor i en faresone, eller som er på ferie eller en helgetur i fjellområder om vinteren, være klar over sitt ansvar for å unngå å utløse et snøskred. Prøver som er gjort i Frankrike, tyder interessant nok på at de lydbølgene flyene skaper, ikke utløser snøskred, og heller ikke menneskers stemmer, slik man tidligere trodde.

Forskjellige sikringstiltak

Da menneskene begynte å bosette seg i fjellområder, innså de tidlig faren for snøskred. For å hindre snøen i å begrave husene deres plantet de tette skoger som ble fredet, i skråningene over bosetningene. I mange tilfeller var denne beskyttelsen effektiv og er grunnen til at slike skoger fortsatt blir bevart av de lokale myndighetene. De er den beste naturlige beskyttelse mot snøskred. Men erfaringen  har vist at skogen må være tett — det må være flere hundre trær for hvert tiende mål — og den må ha en blanding av unge og eldre trær av forskjellige sorter.

I nyere tid har ingeniører laget støtteforbygninger av metall som er forankret i betong. Disse settes opp ovenfor den øverste delen av den skjermende skogen for å hindre snøskred i å løsne. De kan lages opptil fire meter høye, men det ville være for kostbart å plassere slike i alle skråninger. For å beskytte bygninger mot å bli feid av grunnmuren lages det også sikringsvoller av stein og jord ved bunnen av bakkene. Disse vollene kan avlede et snøskred og hindre det i å feie innover bebyggelse i dalene. Andre typer voller er V-formede vegger av jord som er to meter tykke og fem meter høye. Spissen på V-en peker oppoverbakke, slik at den kan dele et snøskred i to og tvinge snøen til å bøye av til hver side. Bena på V-en er mellom 90 og 120 meter lange og kan beskytte hele byer. Men når viktige hovedveier eller jernbanelinjer i dalene er utsatt, er den beste beskyttelsen — og også den dyreste — tunneler eller skredoverbygg laget av tre, stål og betong.

En annen måte å forhindre snøskred på er å sprenge store snømasser. Den kanadiske hæren, for eksempel, patruljerer mellom byer hver vinter og skyter sprengstoff inn i snøen. På den måten vokter de hovedveien Trans-Canada Highway og sprenger store snømasser før de blir til snøskred som dekker veien. Denne metoden blir i en viss utstrekning brukt i Sveits også, der man i et forsøk på å forhindre farlige snøskred enten skyter med sprengstoff eller slipper sprengstoff fra helikoptre i ustabile bakker for å utløse snøskred i kontrollerte former.

Redningsarbeid

Pass på at du ikke ferdes på steder der det er skredfare. Ignorer aldri oppslag med advarsler! Husk at selv den mest erfarne skiløper kan bli begravd i snø. Hvis du blir tatt av snøskred, må du ikke få panikk! Beveg deg som om du svømmer, sier ekspertene. Dette vil hjelpe deg til å holde deg nær overflaten av snøen. Eller strekk en arm så høyt som mulig over hodet. Det kan gjøre din redningsmann oppmerksom på hvor du er. Dekk til munnen og nesen med den andre hånden. Statistikken viser at bare halvparten av snøskredofre overlever etter å ha vært fanget under snøen i mer enn 30 minutter. Noen skiløpere har på seg batteridrevne sendere. Uansett er det alltid nødvendig med rask innsats for å redde snøskredofre.

I flere hundre år ble den berømte sanktbernhardshunden oppdrettet av augustinermunker i de sveitsiske alper. Disse hundene hadde nok styrke og utholdenhet til å gå i dyp snø og til å tåle iskald vind og kaldt vær. De hadde god orienteringsevne og var svært vare for lyd og bevegelse som mennesker ikke kunne oppdage. De reddet derfor flere hundre liv, selv om de ikke hadde en liten tønne med brandy i halsbåndet når de var ute på redningsarbeid, slik mange bilder har framstilt dem! I dag er de fleste lavinehunder schæfere, men noen andre raser blir også lært opp til dette arbeidet. I tillegg er elektroniske hjelpemidler virkningsfulle, og redningsarbeidernes omhyggelige søk kan berge liv. Men de lykkes ikke i samme grad som spesialtrente hunder.

Som vi har sett, er «det som flyr uten vinger, slår uten hender og ser uten øyne», et fenomen som demonstrerer hvilke mektige krefter som er i aktivitet i naturen. Hvite drager krever vår respekt.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 19]

Hvis du blir tatt av et snøskred, kan du prøve å bevege deg som om du svømmer

[Bilde på side 18]

Sanktbernhardshunder er ofte blitt avbildet med en liten tønne med brandy, selv om de i virkeligheten ikke hadde det når de var ute på redningsarbeid

[Bilderettigheter på side 17]

AP Photo/Matt Hage