En krig som forandret livet mitt

FORTALT AV MICHAEL MOLINA

’Republikken Vietnam hedret sersjant Molina med Vietnams tapperhetskors,’ meldte militæravisen «Tester», som kommer ut i Maryland i USA. ’Senere fikk Molina en gullstjerne for sitt mot og sin handlekraft under en annen trefning. Den 6. juni 1968 gjorde Molina seg fortjent til ytterligere en gullstjerne da han forhindret at en viktig utpost gikk tapt til Vietconggeriljaen.’

JEG var med på 284 kampoppdrag med helikopter og ble dekorert med 29 medaljer. Nå tjener jeg som en kristen forkynner i en annen slags krigføring i samsvar med Bibelens ord: «Vår krigførings våpen er jo ikke kjødelige.» (2. Korinter 10: 4) La meg fortelle hvordan jeg kom til å foreta en slik forandring i livet mitt.

Chicago ligger nord i Illinois i USA. Der blåser det som oftest en kraftig vind fra Michigansjøen. Den 1. februar 1947, da jeg ble født der, var vinden ikke bare kraftig, men også bitende kald. Det var to militærleger som hjalp meg til verden, siden far nettopp hadde tjenestegjort i den annen verdenskrig. Da jeg var ti år gammel, flyttet familien til Los Angeles i California, og der ble min eldre bror, min søster og jeg sendt til en katolsk skole.

I oppveksten spilte vi baseball og fotball i gater og på løkker, men jeg lekte også soldat med hjemmelagde rifler og maskingeværer av tre. Jeg gikk på high school i 1960-årene, en tid preget av mange radikale tanker og skiftende holdninger. Sosiale og politiske ledere ble snikmyrdet, deriblant USAs president i 1963. Det ble arrangert protestmarsjer, amerikanske flagg ble brent, og voldspregede demonstrasjoner forekom ofte. På skolen var både jeg og de fleste av klassekameratene mine urolige med tanke på innkallelsen til militærtjeneste.

Like etter at jeg var ferdig med high school i 1966, ble jeg innkalt til sesjon og funnet å være stridsdyktig. Jeg havnet ikke i hæren, men i marinen. Siden jeg var fascinert av helikoptre, meldte jeg meg frivillig til en nyopprettet skvadron med angrepshelikoptre som sorterte under marinen. I november 1967 befant jeg meg i Saigon, Vietnams hovedstad, etter at jeg hadde fått grunnleggende opplæring.

Mine første krigserfaringer

Jeg ble snart ført til en liten flystripe hvor det var fire Huey-helikoptre. Noen i vår  avdeling, som bestod av 30 marinegaster, sov på flyplassen, mens andre var innkvartert i en toetasjes bygning halvannen mil borte. Den første natten jeg var på dette stedet, våknet jeg brått av at bygningen ble gjennomhullet av prosjektiler. Jeg rullet meg ut av feltsengen og ble liggende på gulvet i noen sekunder. Da jeg hørte skyting over meg, tok jeg meg fram til trappen og gikk ut på taket, hvor en eller annen rakte meg et gevær. Vi kjempet resten av natten, barbente og i bare undertøyet.

Vi var omringet og fullstendig avskåret fra resten av styrkene, og etter tre dager med harde kamper slapp vi opp for mat og vann og nesten også for ammunisjon. Ansvarshavende offiser gav ordren: «Ved daggry løper vi mot flystripen.» Vi måtte gjennom en liten by som stod i brann. Vi kunne høre skyting, også fra maskingeværer, da vi tok oss fram gjennom byen. Det lå lik overalt.

Til slutt nådde vi fram til flystripen, hvor situasjonen ikke var stort bedre. Vi gravde skyttergroper omkring flystripen og forsøkte å holde stillingen. Vietcongsoldatene forserte flere ganger vår forsvarslinje og invaderte flystripen. De drepte mange, også vår befalhavende. Jeg oppholdt meg i min skyttergrop i flere uker, uten å skifte klær og uten å få meg en dusj. Så ble vi evakuert med helikopter til en annen utpost.

Etter disse første dagene med kamphandlinger bestemte jeg meg for å bli maskingeværskytter, en som skjøt ut fra den åpne døren i helikoptret. Jeg fikk noen dagers opplæring og ble med i en helikopterbesetning. Kamper hørte med til dagens orden. Noen ganger kunne jeg være med på tre—fire oppdrag samme dag.

Krigens virkning

Jeg ble rystet over all nedslaktingen. Samtidig tenkte jeg på hvordan folk hjemme protesterte mot krigen. Var det ikke så at vi kjempet for friheten? Satte vi ikke vårt eget liv på spill for at andre skulle få et bedre liv? Likevel spekulerte jeg på om det var noen rettferdighet i denne krigen. Hvem ville ha fordeler av den? Vietnameserne? De hadde hatt krig i mange år før vi kom. Nå var det bare enda mer død og lidelse.

Jeg var ung og forstod ikke den politiske bakgrunnen for krigen. Jeg hadde ikke tid til å tenke på det heller. Jeg visste bare at jeg hadde mine helikopteroppdrag og en jobb å gjøre, for det var dette jeg var opplært til. Marinegastene sa gjerne: «Vi ble opplært til å kjempe, ikke til å tenke.» Jeg lovte likevel meg selv at så sant jeg overlevde, skulle jeg foreta noen grundige undersøkelser og finne ut hvorfor vi egentlig var der.

Vietnamkrigen eksponerte meg også for noe annet jeg ikke var forberedt på å takle — narkotika. Som tenåring røykte jeg sigaretter, og  jeg drakk øl og whisky i helgene og gikk på fester. Men jeg hadde aldri brukt narkotika. I Vietnam ble det annerledes. Noen av kompisene mine sa: «Hvorfor ikke, Mike? I morgen kommer jo i alle fall noen til å skyte hodet av deg.» Det endte med at jeg gjorde som dem.

Under krigshandlinger er det selvfølgelig ikke bra å være påvirket av hallusinogene stoffer, og jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle ta slikt før jeg drog ut på tokt. Da jeg kom hjem, hadde jeg likevel fått en slik trang til stoff at jeg begynte å bruke det regelmessig.

Tilbake fra krigen

Da jeg kom hjem til California fra Vietnam i oktober 1970, hadde mitt syn på livet forandret seg helt. Jeg hadde gått inn i det militære for å hjelpe til med å fremme frihetens sak, men jeg følte meg utnyttet. Jeg kom tilbake full av bitterhet og hat. Jeg følte meg mislykket og var ikke lenger patriotisk.

Om dagen røykte jeg marihuana og tok også andre stoffer mens jeg jobbet med motorsykkelen min i garasjen til foreldrene mine. Jeg grublet over den situasjonen jeg befant meg i, og tenkte på det som hadde skjedd i Vietnam. Jeg ble mer og mer mismodig. Samvittigheten begynte å plage meg. Jeg ble enda mer interessert i å finne ut hva som var bakgrunnen for Vietnamkrigen.

Myndighetene sørget for at krigsveteraner kunne få økonomisk hjelp til videreutdannelse, og jeg begynte derfor på college og gikk senere over til å studere ved California State University i Los Angeles. Der fikk jeg venner som hadde demonstrert mot krigen i Vietnam, og venner som hadde deltatt i krigen. Vi hadde lange diskusjoner om krigen og verdensforholdene. Ingen av oss kunne peke på noen tilfredsstillende løsning på problemene. Vi var ganske forvirret alle sammen.

Forsøk på å hjelpe og få hjelp

Mange av oss hadde faktisk følelsesmessige og psykiske problemer. Jeg følte trang til å forsøke å gjøre noe som kunne være til hjelp, og tok derfor psykopatologi som hovedfag. Siden jeg hadde vært så sterkt involvert i krig og drap, bestemte jeg meg for å forsøke å oppveie dette ved å gjøre noe positivt. Jeg begynte derfor å arbeide på psykiatriske sykehus.

Over hele vårt universitetsområde var det lett å få tak i narkotiske stoffer, og jeg innså etter hvert at disse stoffene var roten til mange problemer. Jeg ville gjerne gjøre framskritt i mine studier og være til hjelp for dem på sykehuset som hadde psykiske problemer, og derfor sluttet jeg helt med å bruke narkotika og viet min tid og mine krefter til å studere og arbeide. Som psykoterapeut kunne jeg likevel bare se begrenset bedring hos mine pasienter.

I dyp fortvilelse over verdensforholdene og min egen forpinte samvittighet søkte jeg hjelp til å finne lindring. Jeg begynte å be og gå i kirken, men syntes jeg lærte lite av den katolske messen. Jeg begynte derfor å gå i kirken om kvelden. Jeg gikk inn, tente et lys og bad foran de religiøse bildene, for eksempel et som forestilte Jesus på korset, et som forestilte Maria med en dolk i hjertet, og noen som forestilte forskjellige såkalte helgener.

Jeg begynte å tenke: «For et kaldt og trist sted kirken er! Kan Guds ånd virkelig være her?» Jeg trengte å få svar på spørsmålene mine, og jeg trengte noe som kunne gi meg nytt mot. Jeg hadde sett nok av lidelser. En kveld gikk jeg ut av kirken og bort i en park for å be. Jeg så opp på stjernene og forsøkte i inderlig oppriktighet å kommunisere med min Skaper, antagelig for første gang i mitt liv.

Jeg blir kjent med Bibelens sannhet

En helg da jeg hadde fri fra det stressende arbeidet på sykehuset, besøkte jeg en gammel venn av meg, Gary. Dagen etter at jeg kom dit, satt vi i stuen hans og så på TV. Nyhetene dreide seg om forsøkene på å få stilt president Nixon for riksrett. Vi snakket om den korrupsjonen som forekom på alle livets områder, og jeg nevnte at jeg hadde følt at jeg var blitt ført bak lyset i forbindelse med krigen i Vietnam.

Alva, Garys kone, hørte hva vi snakket om, og kom inn fra kjøkkenet. Hun sa at de  forholdene vi drøftet, var en oppfyllelse av bibelske profetier. «Hva kan en presidents vanskeligheter ha å gjøre med bibelske profetier?» spurte jeg. Alva fortalte at Guds rike med Kristus Jesus som Konge snart skal tre i stedet for alle korrupte styreformer, og at folk skal leve evig i fred på en jord som skal bli forvandlet til et paradis. (Daniel 2: 44; Åpenbaringen 21: 3, 4) Alva nevnte også bønnen Fadervår, der vi ber om at Guds rike må komme, og at Guds vilje må skje på jorden som i himmelen. — Matteus 6: 9, 10.

Jeg forstod at vi trenger Guds veiledning for å kunne oppnå et bedre styre og sann fred på jorden. (Forkynneren 8: 9; Jeremia 10: 23) Når det gjelder muligheten til å leve evig, kunne jeg huske at jeg hadde lært at de atomene som kroppen vår består av, skiftes ut i løpet av forholdsvis kort tid. Selv om noe av det Alva sa, virket usannsynlig, var min nysgjerrighet blitt vakt. Jeg ønsket å gjøre noe godt til gjengjeld for de mange skadene jeg hadde påført andre, og bidra til å lindre andres lidelser. Alva anbefalte meg å komme til Rikets sal, hvor jeg kunne lære mer.

Bill Akina var en heltidsforkynner i menigheten. Han hadde vært i marinen under den annen verdenskrig og kunne forstå hvordan jeg hadde det. Framfor alt var han godt kjent i Bibelen, og han og hans kone besvarte de mange spørsmålene mine ved hjelp av den. Etter hvert som det gikk framover med mine studier med Bill, forstod jeg at den hjelpen jeg kunne gi pasientene på sykehuset, bare var av begrenset verdi, selv om jeg hadde de beste intensjoner. Hvis jeg derimot klarte å hjelpe folk til å få nøyaktig kunnskap om Bibelen, ville det bety evig liv for dem hvis de hadde tro og levde i samsvar med denne kunnskapen. — Johannes 17: 3.

Bill studerte Bibelen med meg ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. Jeg ble døpt som symbol på min innvielse til Gud i juli 1974. Seks måneder senere ble jeg heltidsforkynner, eller pioner, som det kalles blant Jehovas vitner. I mellomtiden hadde jeg sluttet å studere ved universitetet og å arbeide på sykehuset. Jeg skaffet meg de nødvendige inntekter ved å arbeide som vaktmester og renholder i banker om natten. (1. Tessaloniker 4: 11) Vennene mine og familien min trodde jeg hadde gått fra vettet.

Da jeg hadde vært pioner i California et års tid, begynte jeg å tenke over hvordan jeg kunne bli brukt mer fullstendig i tjenesten for Jehova. Jeg satte meg som mål å bli misjonær i et annet land. Da jeg hadde tjent som pioner i noen år, ble jeg opptatt ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead, som da befant seg i Brooklyn i New York. Jeg gikk i skolens 66. klasse og ble uteksaminert på Long Island i New York den 11. mars 1979.

Tjeneste på forskjellige steder

Jeg ble sendt til Guatemala i Mellom-Amerika, hvor jeg tjente som misjonær et års tid. Deretter ble jeg bedt om å arbeide på det lille trykkeriet ved Jehovas vitners avdelingskontor i hovedstaden, Guatemala by. I 1981 giftet jeg meg med Lupita, en av pionerene der i landet, og hun ble også invitert til å arbeide på avdelingskontoret. Senere, i 1996, ble trykkeriet i Guatemala nedlagt fordi vi da begynte å få alle våre publikasjoner fra avdelingskontoret i Mexico.

I 1984 fikk vi en liten datter, Stephanie, men jeg fikk likevel anledning til å fortsette å tjene ved avdelingskontoret. Det gjorde jeg også etter at vi hadde fått en sønn, Mitchell, i 1987. Vi bor en mils vei fra avdelingskontoret, og det  har ikke vært helt lett å pendle så langt hver dag. Men det har vært en glede å være opptatt i en slik tjeneste, og familien min har støttet meg fullt ut.

Lupita og Stephanie er nå pionerer, og Mitchell er en døpt forkynner. Han blir ferdig med sin utdannelse på en handelsskole i år og har satt seg som mål å begynne som heltidsforkynner. Jeg vet at det at vi får del i disse spesielle privilegiene, ikke skyldes vår egen dyktighet, men Jehovas ufortjente godhet. Han er en kjærlig Gud, og han kan bruke alle som har en villig ånd og lar seg lede av ham.

Noen ganger blir vi spurt om hvordan vi klarer å forsørge oss når hele familien er så engasjert i tjenesten. Vi utfører vanlig, lønnet arbeid i feriene våre, men bortsett fra det har vi alltid forsøkt å leve enkelt og stole på Jehova og hele tiden søke hans veiledning. — Matteus 6: 25—34; Ordspråkene 3: 5.

Det å bære våpen gav meg en følelse av å ha makt, så jeg innser at det er nødvendig at jeg hele tiden arbeider for å utvikle ydmykhet. Satans verden lærte meg å hate og drepe og være mistenksom og aggressiv og i forsvarsposisjon. Men Jehova har vist meg barmhjertighet og kjærlig godhet, og det er jeg takknemlig for. Nå er jeg fast besluttet på at jeg ikke mer skal lære å føre krig, men vise alle kjærlighet og omtanke. — Matteus 5: 43—45; Jesaja 2: 4.

Det har ikke vært lett å forandre seg, men jeg har lært å leve et mer fredsommelig liv. Med Guds hjelp har jeg også lært å takle de marerittene som skyldes det jeg opplevde i krigen. Jeg ser virkelig fram til den tiden da kriger og konflikter skal opphøre. (Salme 46: 9) I mellomtiden er jeg takknemlig for den anledningen jeg har til å delta i det livreddende arbeidet med å hjelpe folk til å lære om vår store Livgiver, Jehova Gud.

[Bilder på side 12]

Jeg var helikopterskytter

[Bilde på side 14]

Sammen med Bill Akina og hans kone, Eloise, i 1978

[Bilde på side 15]

På trykkeriet på avdelingskontoret i Guatemala i 1982

[Bilde på side 15]

Ute i forkynnelsesarbeidet med min kone

[Bilde på side 15]

Lupita, Mitchell, Stephanie og jeg i dag