Vi erfarte at Gud gav oss hjelp og styrke

FORTALT AV ESTHER GAITÁN

«Vi har kidnappet moren din. Ikke prøv å ringe politiet. Bare vent til vi ringer i morgen tidlig.»

DEN yngre søsteren min fikk denne telefonbeskjeden angående moren vår, Esther, en tirsdag i fjor. Mannen min, Alfredo, og jeg var nettopp kommet hjem fra et møte i Jehovas vitners Rikets sal da jeg fikk høre om den. Da vi kom til mine foreldres hjem i Mexico by, var slektningene våre allerede kommet dit. Den yngre søsteren min og broren min var utrøstelige, og mors søstre var oppløst i tårer.

Far og den eldre broren vår var på forretningsreise, og etter å ha snakket med dem i telefonen var vi alle enige om at det var best å informere politiet. Vi bad Gud om hjelp hele denne fryktelige natten og følte virkelig at han gav oss «kraft som er over det normale». — 2. Korinter 4: 7.

Neste morgen var det jeg som tok telefonen da en av kidnapperne ringte. Jeg var fryktelig nervøs, men klarte å snakke rolig. Kidnapperen ville snakke med far, men jeg fortalte at han var utenbys. Mannen sa da at de ville vente med forhandlingene til far var tilbake. Han sa at de kom til å drepe mor hvis vi ikke betalte en stor pengesum.

Dagen etter var det jeg som tok telefonen igjen da kidnapperen ringte. Siden jeg hørtes rolig ut til tross for de truslene han kom med, spurte han: «Skjønner du ikke alvoret i situasjonen?»

«Selvfølgelig gjør jeg det,» svarte jeg. «Dere har kidnappet moren min. Men vi er Jehovas vitner, og vi har full tillit til at vår Gud vil  hjelpe oss. Og Bibelen gjør oss forberedt på å holde ut i den vanskelige tiden vi lever i nå.»

«Ja da, jeg vet alt det der,» svarte han. «Moren din sier akkurat det samme. Hun har stor tillit både til sin Gud og til dere.» Derfor visste vi at mor bevarte en sterk tro, og det gav oss styrke.

Hjelp til å holde ut

Etter hvert som dagene gikk, ringte våre trosfeller til oss, og vi fikk både kort og elektroniske meldinger fra dem. Vi fortsatte å gå på møtene og forkynne for andre. Det at vi daglig leste i Bibelen og bibelske publikasjoner, hadde også en oppmuntrende virkning. Framfor alt hjalp bønn oss til å få «Guds fred». — Filipperne 4: 6, 7.

En av politimennene sa: «I løpet av de ni årene jeg har vært i politiet, har jeg sett hvor fortvilte mange familier blir, men dere er annerledes. Dere har stor sinnsro. Jeg er sikker på at det er på grunn av den Gud dere tilber.»

Vi viste ham Våkn opp! for 22. desember 1999, som inneholdt artikkelserien «Kidnapping — en global trussel — hvorfor?», som vi hadde lest på nytt. Han leste bladet og spurte om vi hadde flere, for han ville gjerne vite mer om Jehovas vitner.

Til slutt, etter 15 dager med forhandlinger, slapp kidnapperne mor fri. Hun var i god behold, selv om hun var blitt holdt isolert på et lite rom med lenker på føttene. De hadde tross alt behandlet henne med respekt og gitt henne den medisinen hun pleide å ta for diabetes og høyt blodtrykk.

Mor har fortalt hvorfor hun klarte seg så utrolig bra. Hun sa: «Til å begynne med var jeg svært redd; men jeg begynte å be til Jehova, og han hjalp meg til ikke å gi opp. Jeg følte meg aldri alene i det lille rommet. Jeg oppdaget at Jehova var virkelig for meg; han forlot meg aldri. Jeg bad om at han måtte hjelpe meg til å legge for dagen åndens frukt — først og fremst tålmodighet.

Takket være den hjelp Gud gav meg, gråt jeg aldri, og jeg fikk ikke panikk. Jeg brukte tiden til å prøve å huske alle de skriftstedene jeg hadde lært, og jeg sang Rikets sanger høyt. Noen ganger tenkte jeg meg at jeg var til stede på kristne møter, og at jeg deltok i dem. Jeg forestilte meg også at jeg forkynte for folk, og at jeg ledet bibelstudier med dem. Jeg engasjerte meg sånn i dette at tiden gikk ganske fort.

Jeg fikk til og med mulighet til å fortelle kidnapperne om hva jeg tror på. Hver gang en av dem kom med mat til meg, forkynte jeg for ham, til tross for at jeg hadde bind for øynene. En gang sa jeg for eksempel til en av kidnapperne at Bibelen har forutsagt at det skulle komme en slik vanskelig tid som vi lever i, og at jeg forstod at de måtte ha stort behov for penger. Jeg sa at Jehova Gud har absolutt makt, og at han aldri misbruker den. Så bad jeg om at de ikke måtte misbruke sin makt overfor meg, men behandle meg på en rimelig måte.

Kidnapperen hørte på meg og sa at jeg ikke behøvde å være redd, for de skulle ikke skade meg. Jeg takker Jehova for at han holdt meg oppe i denne vanskelige situasjonen, og jeg er mer bestemt enn noen gang på at jeg skal fortsette å tjene ham som alminnelig pioner [heltidsforkynner] så lenge jeg er i stand til det.»

Denne prøvelsen har utvilsomt ført til at både mor og alle vi andre er blitt nærere knyttet til Jehova. Vi kan ikke få sagt hvor takknemlige vi er for at mor er trygt hjemme igjen. Det er oppmuntrende å vite at det aldri vil bli begått slike onde handlinger under Guds rikes styre. I mellomtiden kan familien min og jeg bekrefte sannheten i de ordene som den bibelske salmisten skrev: «Mange er den rettferdiges ulykker, men Jehova utfrir ham av dem alle.» — Salme 34: 19.