Kjempens promenade

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I IRLAND

IFØLGE en irsk legende var det en gang en kjempe fra Irland som het Finn MacCool, som ville slåss med en kjempe fra Skottland som het Benandonner. Nå var det ikke så lett å få arrangert denne kampen, for det fantes ikke noe skip som var stort nok til å transportere den ene kjempen over sjøen til den andre. Men ifølge legenden løste Finn MacCool dette problemet ved å bygge en veifylling av store steinsøyler — den såkalte Giant’s Causeway (Kjempens promenade).

Benandonner tok imot utfordringen om å slåss og drog over veifyllingen til Irland. Han var større og sterkere enn Finn MacCool. Da Finn MacCools kone oppdaget det, grep hun til den list å kle ut sin digre mann som et spedbarn. Da Benandonner kom fram til dem og så «spedbarnet», ble han redd. Han tenkte at når sønnen var så stor, ville han nødig treffe faren. Han flyktet tilbake til Skottland, og for at Finn MacCool ikke skulle kunne følge etter ham, røsket han i stykker veibanen bak seg etter hvert som han for framover. Det eneste som ble tilbake i Irland, var de steinene som nå utgjør Giant’s Causeway.

I over 300 år har millioner av tilreisende fått høre denne pussige historien som en forklaring på hvordan Giant’s Causeway ble til. Hva er den rette forklaringen, og hva er det ved disse steinene som får folk til å valfarte hit? Vi bestemte oss for å ta en tur og finne ut av dette.

En brolagt vei for kjemper

Giant’s Causeway ligger ved Irlands nordkyst, omkring 10 mil nordvest for Belfast. Da vi kom fram, gikk vi den korte strekningen fra turistsentret ned til stranden. Det var et høyst uvanlig syn som møtte oss. Vi så tusenvis av digre, opprettstående steinsøyler som kunne være opptil seks meter høye. Det skal anslagsvis være hele 40 000 slike søyler her. Det var likevel ikke det store antallet som gjorde mest inntrykk på oss, men den orden og symmetri de er preget av. Hver av dem har et tverrmål på 40—60 centimeter. De lot til å være flate på toppen, og vi fikk inntrykk av at alle var sekskantete. De er så like at det ovenfra ser ut som om overflatene føyer seg sammen som en vokskake. Vi oppdaget senere at omkring fjerdeparten av søylene er femkantete, og at det også er noen som er enten fire-, sju-, åtte- eller nikantete.

Det finnes tre seksjoner av Giant’s Causeway. Den største, som kalles Den store promenade, begynner ved foten av klippene ved kysten. Den første delen av den ser nærmest ut som en uregelmessig rekke kjempetrinn som kan være opptil seks meter høye. Lenger ut mot sjøen minner den mer om en hovedvei for kjemper, siden de sekskantete toppene etter hvert antar samme høyde. Der ligner den en brolagt vei som er fra 20 til 30 meter bred. Ved lavvann kunne vi spasere noen hundre meter utover denne steinveien før den skråner ned under bølgene, tilsynelatende i retning av Skottland.

De to andre delene, Den mellomste promenade og Den lille promenade, ligger ved siden av den store. De minner mer om voller enn om veier. De er flate på toppen, slik at det er enkelt for eventyrlystne turister å kravle over fra den ene til den andre. Dette krever stor forsiktighet, for vi fant ut at søylene var våte og sleipe nederst ved vannet.

 Andre kjempeformasjoner

Vi fortsatte å vandre langs den vel seks kilometer lange kyststrekningen som vanligvis blir kalt Causeway Headlands, og kunne da se ytterligere flere tusen av disse søylene som stakk opp fra klippene. I tidens løp har folk satt navn på noen av formasjonene. To av dem er oppkalt etter musikkinstrumenter. Den ene, Orgelet, har fått sitt navn fordi dens lange, regelmessige søyler minner om pipene i et kjempeorgel. Den andre, Kjempens harpe, har veldige, bøyde søyler som luter ned mot kystlinjen.

Betegnelsen «kjempe» går også igjen i andre navn, for eksempel i Kjempens vevstol, Kjempens kiste, Kjempens kanoner og Kjempens øyne. Kjempens støvel finnes også. Den kom vi over på stranden et stykke fra Giant’s Causeway. Den er omkring to meter høy. Noen har regnet ut at den mytiske kjempen som skal ha brukt denne «støvelen», må ha vært minst 16 meter høy.

En annen formasjon, Skorsteinene, skal angivelig knytte en forbindelse mellom Giant’s Causeway og den berømte spanske armada. Skorsteinene er noen søyler som rager opp over klippene på odden. De er blitt dannet ved erosjon og forvitring. Det er lett å forestille seg at sjømenn som har sett dem fra havet, kan ha oppfattet dem som skorsteiner på et stort slott. Det sies at besetningen på «Girona», et av krigsskipene i den spanske armada som var på vei hjem etter sitt nederlag i 1588, fyrte av en bredside mot disse søylene  i den tro at de hørte med til en av fiendens borger.

Den andre enden av veifyllingen

Det het seg at Giant’s Causeway ble bygd for å knytte Irland og Skottland sammen. Hvor er så den andre enden av veifyllingen? Det finnes lignende basaltsøyler 130 kilometer lenger øst, på Staffa, en liten, ubebodd øy utenfor skotskekysten. (Navnet Staffa betyr «Stavøya».) Benandonner, den skotske kjempen som skal ha flyktet fra Finn MacCool, ble også kalt Fingal, og det som Staffa er særlig kjent for — nemlig den store hulen som er blitt dannet mellom disse basaltsøylene, og som strekker seg 80 meter inn i fjellet — ble kalt Fingalshulen etter ham. Bølgeslagene mot hulen inspirerte for øvrig den tyske komponisten Felix Mendelssohn-Bartholdy til å komponere ouverturen «Hebridene», også kjent som «Fingalshulen», i 1832.

Hvordan de ble dannet

Disse like søylene er naturligvis ikke blitt dannet av kjemper som lå i strid med hverandre. Hvordan er de blitt til? Vi fant ut at svaret ligger i hvordan visse bergarter blir dannet.

Nord-Irland ligger i et område med kompakt kalkstein. For lang tid siden forårsaket vulkansk aktivitet dypt nede i jordskorpen at smeltet stein med en temperatur på over 1000 grader celsius trengte seg opp gjennom sprekker i kalksteinen. Da den flytende steinen kom i kontakt med luften, ble den avkjølt, slik at den antok fast form. Men hvorfor stivnet den ikke bare til en svær, uformelig masse?

Smeltet stein, magma, kan ha forskjellige kjemiske sammensetninger og kan derfor danne forskjellige bergarter. Den bergarten som har gitt de spesielle formasjonene ved Giant’s Causeway, er basalt. Da magmaen her gradvis kjølnet, krympet den, og på grunn av dens kjemiske sammensetning dannet det seg heksagonale sprekker på overflaten. Etter hvert som magmaen fortsatte å kjølne innover, gikk sprekkene lenger og lenger nedover, slik at det ble dannet en mengde spektakulære, blyantlignende søyler av basalt.

 «Hva kan vel en arkitekt stille opp mot dette?»

Slike søyler finnes ikke bare i Irland og Skottland. Men de fleste andre steder i verden som kan oppvise noe tilsvarende, ligger slik til at det er svært strevsomt å ta seg fram til dem. Det er sjelden man finner så mange godt bevarte sekskantete søyler på et sted som er tilgjengelig for hvem som helst.

På slutten av 1700-tallet oppdaget sir Joseph Banks de forholdsvis få søylene på Staffa, og han ble så betatt av deres imponerende skjønnhet at han sa: «Hva er vel katedraler og palasser som mennesker har bygd, sammenlignet med dette? . . . Hva kan vel en arkitekt stille opp mot dette?»

Vårt besøk på Giant’s Causeway, dette naturens underverk i Irland, framkalte en lignende følelse av beundring hos oss. Vi vandret blant disse imponerende søylene og tenkte på den Store Skaper og Arkitekt, Jehova Gud, og på hans makt og idérikhet.

[Bilde på side 15]

Et naturfenomen — de fleste av toppene på steinsøylene er sekskantete

[Rettigheter]

Med tillatelse av NITB

[Bilde på sidene 16 og 17]

Basaltsøylene finnes over en strekning på seks kilometer langs kysten

[Bilde på side 17]

Kjempens støvel, omkring to meter høy

[Bilde på side 17]

Disse tolv meter høye søylene ligner kjempestore orgelpiper

[Bilderettigheter på side 16]

Øverst til venstre: Med tillatelse av NITB; nederst: © Peter Adams/Index Stock Imagery