Kløften mellom rike og fattige

UANSETT hvilken betegnelse man bruker på de høyt utviklede og økonomisk framgangsrike industrilandene, er levestandarden utvilsomt høy der. Samtidig er den vesentlig lavere i de landene som har mindre industri og av den grunn er mindre økonomisk utviklet. Det er nesten som to atskilte verdener.

Disse to verdenene kan også eksistere side om side i ett og samme land. Tenk på de forholdsvis rike landene som ble omtalt i den foregående artikkelen. De har både rike og fattige innbyggere. I USA, for eksempel, går 30 prosent av landets totale inntekter til de rikeste 10 prosent av husstandene. Samtidig må de fattigste 20 prosent av husstandene klare seg med bare 5 prosent av de totale inntektene. Situasjonen er omtrent den samme også i andre land, særlig i de landene som ikke har noen særlig stor middelklasse. Men selv i land med  en forholdsvis stor middelklasse har myndighetene ennå ikke klart å bygge bro over den økonomiske kløften mellom rike og fattige.

Ingen av de to verdenene er ideell

Ingen av de to verdenene kan med rette gjøre krav på å være uten problemer. Tenk på de åpenbare ulempene ved å leve i fattige land. Helsetilbudet er svært mangelfullt. Mens de 9 rikeste landene som er omtalt i rammen på denne siden, har én lege pr. 242 til 539 innbyggere, ligger de 18 fattigste landene langt etter med bare én lege pr. 3707 til 49 118 innbyggere. Det er derfor forståelig at den forventede levealder varierer mye fra land til land. I de rikeste landene er den 73 år eller høyere, mens den er under 50 år i mer enn halvparten av de fattigste landene.

I fattige land er også utdanningsmulighetene langt dårligere, noe som ofte betyr at  barna er dømt til å leve et liv i fattigdom. Denne mangelen gjenspeiler seg i andelen lese- og skrivekyndige. I 7 av de 9 rikeste landene kan 100 prosent av befolkningen lese og skrive (i de andre 2 er andelen henholdsvis 96 og 97 prosent). I de 18 fattigste landene er det fra 81 prosent og helt ned til 16 prosent som kan lese og skrive. I 10 av landene ligger andelen under 50 prosent.

Men innbyggerne i rike land opplever også visse ulemper. Mens folk i de fattige landene kan lide under mangel på mat, er stadig flere i de rike landene i ferd med å spise seg i hjel. Boken Food Fight sier at «overforbruk har trådt i stedet for underernæring som verdens fremste matproblem». Og i en artikkel i bladet The Atlantic Monthly heter det: «Omkring ni millioner amerikanere er nå ’sykelig overvektige’, noe som betyr at de har en overvekt på 45 kilo eller mer, og helseproblemer som har sammenheng med vekten, fører hvert år til at rundt 300 000 amerikanere dør en for tidlig død.» Den samme artikkelen hevder: «Fedme kan snart komme til å passere både underernæring og smittsomme sykdommer som verdens alvorligste folkehelseproblem.» *

De rike landenes innbyggere har riktignok høyere levestandard, men samtidig er de mer opptatt av eiendeler enn av forholdet til andre mennesker, noe som innebærer at de legger for stor vekt på det å ha og for liten vekt på det å leve. De har lett for å bedømme en annens betydning og menneskeverd ut fra hans jobb, lønn eller eiendeler i stedet for hans kunnskap, visdom, evner eller positive egenskaper.

For å få fram at det er det å leve et enkelt liv som fører til lykke, stilte en artikkeltittel i det tyske bladet Focus spørsmålet: «Hva med litt mindre?» Artikkelen sa: «Folk flest i den vestlige verden er ikke noe lykkeligere nå enn de var for en del tiår siden, trass i svært stor velstandsøkning. . . . Enhver som først og fremst er opptatt av gjenstander, løper større risiko for å bli ulykkelig.»

Den ideelle likevekt

Selv om det finnes positive trekk ved både den rike og den fattige verden, er det tydelig at begge verdenene også har sine minussider. Mens de fattiges verden kan være altfor enkel, kan de rikes verden være altfor komplisert. Så fint det ville ha vært om disse to verdenene kunne ha lært av hverandre! Men er det realistisk å tro at man kan oppnå en slik ideell likevekt?

Fra et menneskelig synspunkt kan det virke som dette målet er umulig å nå, uansett hvor ønskverdig det måtte være. Og historien kan nok tas til inntekt for et slikt syn. Men situasjonen er likevel langt fra håpløs. Kanskje du har oversett den mest logiske løsningen på problemet. Hva kan det være?

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 6]

«Fedme kan snart komme til å passere både underernæring og smittsomme sykdommer som verdens alvorligste folkehelseproblem.» — Bladet The Atlantic Monthly

[Diagram på side 5]

(Se den trykte publikasjonen)

Landene er oppført alfabetisk

De ni rikeste landene

Forventet levealder blant menn (år) Andel lese- og skrivekyndige (prosent)

Belgia

75,1 100

Canada

76,4 96,6

Danmark

74,9 100

Island

78,4 100

Japan

78,4 100

Luxembourg

74,9 100

Norge

76,5 100

Sveits

77,7 100

USA

74,4 95,5

De atten fattigste landene

Forventet levealder blant menn (år) Andel lese- og skrivekyndige (prosent)

Benin

50,4 37,5

Burkina Faso

43 23

Burundi

42,5 48,1

Etiopia

47,3 38,7

Guinea-Bissau

45,1 36,8

Jemen

59,2 46,4

Kongo-Brazzaville

49 80,7

Madagaskar

53,8 80,2

Malawi

37,6 60,3

Mali

44,7 40,3

Mosambik

38,9 43,8

Niger

42,3 15,7

Nigeria

50,9 64,1

Rwanda

45,3 67

Sierra Leone

40,3 36,3

Tanzania

43,3 75,2

Tsjad

47 53,6

Zambia

35,3 78

[Rettigheter]

Kilde: 2005 Britannica Book of the Year.

[Bilderettigheter på side 4]

© Mark Henley/Panos Pictures