Å brødfø byene — en utfordring

«Å skaffe nok mat til verdens byer er en oppgave som byr på stadig større utfordringer. Det krever godt samarbeid mellom alle dem som produserer, transporterer og selger mat.» — JACQUES DIOUF, GENERALDIREKTØR I FNS ORGANISASJON FOR ERNÆRING OG LANDBRUK (FAO).

EKSPERTER på matdistribusjon går så langt som til å si at matsikkerheten i byene sannsynligvis blir «det største humanitære problemet» i det 21. århundre.

En definisjon av matsikkerhet er at «alle mennesker hele tiden har tilgang til tilstrekkelig mat, slik at de kan føre et aktivt og sunt liv». Det finnes egentlig nok mat til å dekke behovet til alle mennesker på jorden — hvis den var blitt fordelt etter behov. Men i virkeligheten er det hver kveld rundt 840 millioner mennesker som går sultne til sengs. Mange av disse bor i byer. Tenk over noen aspekter ved dette problemet.

Megabyer med voldsom appetitt

Etter hvert som byene vokser, må jordbruksproduksjonen i de omkringliggende områdene vike for boliger, industri og veier. Som følge av dette blir de oppdyrkede områdene liggende lenger og lenger unna de byene som de skal brødfø. Det blir sjelden eller aldri dyrket noe inne i byene, og kjøtt må innføres fra landlige områder langt unna. I mange utviklingsland er de veiene som jordbruksproduktene skal transporteres på fra gårdene til byene, ikke gode nok. Dette innebærer at transporten tar lengre tid, og at svinnet blir større, og det igjen fører til dyrere varer for  forbrukerne, som i mange tilfeller er veldig fattige.

Noen byer i utviklingslandene er allerede store og kommer bare til å bli enda større. Mumbai (tidligere kalt Bombay) i India ventes å ha 22,6 millioner innbyggere innen 2015, Delhi i India 20,9 millioner, Mexico by i Mexico 20,6 millioner og São Paulo i Brasil 20 millioner. Det anslås at en storby med 10 millioner innbyggere — som Manila på Filippinene og Rio de Janeiro i Brasil — må innføre så mye som 6000 tonn mat hver dag.

Dette er ingen enkel sak, og det blir heller ikke enklere, særlig ikke i områder med rask vekst. Et eksempel er Lahore i Pakistan, som ikke bare har høy fødselshyppighet (2,8 prosent), men som også har det som blir omtalt som «alarmerende» stor tilflytting fra landsbygda. I mange utviklingsland strømmer millioner av nye innbyggere til allerede overbefolkede byer i håp om å oppnå bedre levekår og få tak i bedre jobber, varer og tjenester. På grunn av slik tilflytting ventes det at byen Dhaka i Bangladesh kommer til å få en million eller flere innbyggere hvert år i overskuelig framtid. Det er gjort beregninger som viser at de fleste i Kina kommer til å bo i byer innen 2025, enda to av tre nå bor på landet. Innen det samme året regner man med at 600 millioner i India bor i byer.

Tilflyttingen til byene forandrer hele samfunnsstrukturen i mange deler av verden. I 1960 bodde for eksempel bare 14 prosent av befolkningen i Vest-Afrika i byområder. I 1997  bodde 40 prosent i byer, og man tror at andelen vil øke til 63 prosent innen 2020. På Afrikas Horn ventes bybefolkningen å bli fordoblet i løpet av ti år. Og det ventes at 90 prosent av den totale befolkningsveksten i utviklingslandene i den nærmeste framtid kommer til å finne sted i byene.

Det er en kolossal oppgave å skulle øke mengden av mat som må strømme inn i byområdene for å mette alle de sultne menneskene. Det krever samkjørt innsats av flere tusen bønder, pakkere, sjåfører, grossister og detaljhandlere, og tusenvis av kjøretøyer må også koordineres. Men noen steder øker etterspørselen etter mat i byene så mye at de omkringliggende områdene, der maten skal produseres, ikke klarer å holde tritt. I de fleste byer i utviklingslandene er det dessuten allerede sprengt kapasitet på tjenester som transport og på fasiliteter som lagerhus, salgshaller og slakterier.

Utbredt fattigdom

Der fattigdommen er utbredt, er det en enda større utfordring å brødfø en voksende befolkning. I mange storbyer i utviklingsland, for eksempel Dhaka i Bangladesh, Freetown i Sierra Leone, Guatemala by i Guatemala, Lagos i Nigeria og La Paz i Bolivia, er andelen fattige allerede på 50 prosent eller mer.

Analytikere som drøfter matforsyningen for befolkningen slike steder, skiller gjerne mellom tilgjengelighet og oppnåelighet. Det finnes kanskje mat å få kjøpt på markeder i byen — den er altså tilgjengelig — men dette er ikke til særlig hjelp for byens fattige hvis den koster mer enn de kan betale. Det har vist seg at når enkelte byboere får høyere inntekt, krever og forbruker de flere og mer varierte matvarer. Men for de fattige i byen er det vanskelig å få kjøpt den maten de trenger og har lyst på. Slike fattige familier må kanskje bruke mellom 60 og 80 prosent av sin totale inntekt på mat.

Man kunne kanskje få maten billigere hvis man hadde mulighet til å kjøpe store partier, men det går rett og slett ikke når man ikke har nok penger. Mange familier kan ikke engang dekke minimumsbehovet for mat, noe som uunngåelig fører til feilernæring. Om byene i Afrika sør for Sahara, for å nevne bare ett område, blir det sagt at feilernæring er «et alvorlig og omfattende problem».

De som særlig er i faresonen, er de som nettopp har kommet til byen fra landsbygda, og som synes det er vanskelig å tilpasse seg bymiljøet — slike som alenemødre, uføre, eldre, syke og nyansatte i det offentlige som får for sen betaling fordi staten ikke har nok penger til å betale dem når den skal. Slike bor ofte i avsidesliggende bydeler som mangler helt grunnleggende fasiliteter og tjenester — elektrisitet, innlagt vann, kloakkanlegg, veier og søppeltømming. Mange bor i provisoriske og utrygge boliger. De millioner av mennesker som kjemper for å få endene til å møtes under slike forhold, er veldig utsatt når matforsyningssystemet svikter. Ofte bor de langt unna de nærmeste markedsplassene og har ikke annet valg enn å betale dyrt for matvarer av dårlig kvalitet. De er virkelig i en sørgelig situasjon.

 Utrygt og helsefarlig miljø

Mange steder foregår den raske byveksten både tilfeldig og ulovlig. Resultatet er et helsefarlig og utrygt miljø med høy kriminalitet. FAO-publikasjonen Feeding the Cities sier: «Bymyndighetene i utviklingsland sliter ofte med å håndtere den raskt voksende befolkningen i områder som fysisk sett egentlig bare er egnet for en brøkdel av innbyggertallet.»

I størstedelen av Afrika har markedsplassene ofte oppstått tilfeldig, uten planlegging. De som har noe å selge, begynner å selge varene sine der det er etterspørsel. De markedsplassene som oppstår, mangler dermed selv de mest grunnleggende fasiliteter.

I Colombo på Sri Lanka ligger markedsplassene for engrossalg og detaljsalg upraktisk til og er overfylt av folk. Lastebilsjåfører klager over at det tar flere timer å komme fram til og ut igjen fra markedsplassene i sentrum. Det er ikke nok områder til parkering og til av- og pålessing.

Andre steder blir markedsplassene dårlig ivaretatt og vedlikeholdt. Uhygieniske forhold på grunn av stadig mer organisk og ikke-organisk avfall medfører helsefarer. Borgermesteren i en by i Sør-Asia sier: «Disse problemene bidrar til en gradvis forringelse av livskvaliteten.»

Hvor alvorlige problemene i forbindelse  med hygiene og miljø er, framgår av en inspeksjon av animalske produkter til salgs i en by i Sørøst-Asia. Der er det vanlig at kjøttet blir «lagt fram rett på bakken og er i kontakt med støv og skittent vann». Det ble påvist salmonella i 40 prosent av de prøvene man tok av svinekjøttet, og i 60 prosent av de prøvene man tok av oksekjøttet, og det var E.coli i 100 prosent av oksekjøttprøvene. Kjøttet var også forurenset av tungmetaller, som bly og kvikksølv.

Fordi tilgangen på mat er utilstrekkelig, upålitelig og uregelmessig, prøver byboere, for eksempel mange i Kano i Nigeria, å dyrke noe på enhver liten jordflekk som måtte være ledig. Men de fleste har ingen formelle rettigheter til jordstykket. De risikerer dermed å bli jaget bort og få ødelagt den avlingen som de har lagt ned så mye arbeid i.

Olivio Argenti, en FAO-spesialist på matsikkerhet i byer, forteller om sine erfaringer fra et besøk i et sentralt beliggende jordbruksområde i Mexico. Området ligger ved en elv som mottar kloakkavfall fra en landsby i nærheten. Bøndene vannet grønnsakene sine med vann fra elven og brukte gjørmen fra den til å så og plante i. Argenti skriver: «Jeg spurte myndighetene om de var klar over farene ved dette. De sa at de ikke kunne gjøre noe, for de hadde verken de økonomiske eller de tekniske ressursene som skulle til.» Slike problemer ser man gang på gang i mange utviklingsland.

Byenes kamp

Listen over de problemene som raskt voksende byer står overfor, virker uendelig lang. Internasjonale organisasjoner, byplanleggere og administratorer gjør det de kan for å løse problemene. Deres strategier innbefatter å fremme matproduksjon på landsbygda, å sørge for at det er god nok tilgang på mat, og å bygge nye veier, salgshaller og slakterier. De ser behovet for å oppmuntre til private investeringer i lagerbygninger, for å gjøre det lettere for bønder, kjøpmenn og folk i transportbransjen å låne penger og for å innføre  og håndheve forskrifter for handel og hygiene. Men analytikerne bemerker at selv om mye blir gjort, er det mange lokale myndigheter som ikke innser hvor alvorlige problemene er. Og selv om de gjør det, finnes det ikke nok ressurser til å gjøre noe med problemene.

De enorme utfordringene som byene står overfor, særlig i utviklingsland, har fått noen til å komme med innstendige advarsler. Ifølge forskningsinstituttet International Food Policy Research Institute i Washington, D.C., vil «befolkningen i byene fortsette å vokse, og disse problemene [sult, feilernæring og fattigdom] kommer bare til å vokse med den — hvis vi ikke går til handling nå». Janice Perlman, som er formann for Mega-​Ci⁠ties Project, et internasjonalt nettverk av organisasjoner som går inn for å finne løsninger på problemene i byene, sier om byenes framtid i fattige land: «Det finnes ikke noe eksempel fra før på hvordan man skaffer mat, et sted å bo, arbeid og transport til så mange mennesker på et så tett befolket område og med så alvorlige økonomiske og miljømessige begrensninger. Byene er i ferd med å nå grensen for sin kapasitet til å opprettholde menneskers liv.»

Det finnes imidlertid gode grunner til å tro at problemene i forbindelse med forsyning og distribusjon av mat snart skal bli løst.

[Ramme på sidene 4 og 5 ]

VOKSENDE STORBYER

▪ Man venter at nesten all befolkningsvekst på verdensbasis de neste 30 årene kommer til å være konsentrert i byene.

▪ Man regner med at over halvparten av jordens befolkning bor i byområder innen 2007.

▪ Det anslås at det verden over vil være en årlig økning på 1,8 prosent i antall mennesker som bor i byer. Med dette tempoet kommer bybefolkningen til å bli fordoblet på 38 år.

▪ Det ventes at antall byer med fem millioner innbyggere eller mer kommer til å stige fra 46 i 2003 til 61 i 2015.

[Rettigheter]

Kilde: World Urbanization Prospects—The 2003 Revision, FN-sekretariatets avdeling for økonomiske og sosiale spørsmål, befolkningsdivisjonen

[Ramme på side 6]

UPÅLITELIG MATFORSYNING — NOEN AV ÅRSAKENE OG VIRKNINGENE

▪ «Det er allerede en dokumentert kjensgjerning verden over at det oppstår politisk uro og sosial ustabilitet i byene når matprisene plutselig skyter i været.» — Jacques Diouf, generaldirektør i FNs organisasjon for ernæring og landbruk.

▪ I 1999 rammet orkanene Georges og Mitch Karibia og Mellom-Amerika. De forårsaket store ødeleggelser, skapte forstyrrelser i folks vanlige gjøremål og førte til mangel på mat.

▪ Protester mot høye bensinpriser i Ecuador i 1999 og i Storbritannia i 2000 førte til alvorlige problemer med matforsyningen.

▪ En av de lidelsene som følger med krig, er matmangel.

[Ramme/bilde på side 7]

ÉN AV MANGE MILLIONER

CONSUELO og de 13 barna hennes bor i utkanten av Lima i Peru i et område der folk har slått seg ned uten tillatelse (vist ovenfor). Tre av barna har tuberkulose. Consuelo sier: «Før bodde vi i fjellene, men en natt flyttet flere hundre fra landsbyen vår til byen. Vi tenkte at barna våre ville få utdanning i Lima og sko å ha på føttene. De skulle få et bedre liv.» Så landsbyboerne laget stråmatter, og en natt flyttet alle til byen og satte opp stråhytter. Da morgenen kom, var de for mange til at myndighetene kunne jage dem bort.

I Consuelos bolig er det et stort hull i taket, og det er jordgulv. «Jeg aler opp disse hønsene for å selge dem til de rike,» sier hun om de dyrene som løper rundt omkring hjemmet hennes. «Jeg ville ha penger til sko til datteren min. Men nå må jeg bruke dem på sykehusregninger og medisiner.»

Den eneste maten Consuelo har, er noen løk. Det er vanskelig å finne arbeid, og hun har ikke engang penger til å kjøpe vann regelmessig. Det er ikke innlagt vann i den skrøpelige boligen hennes, og det finnes ikke noe toalett. «Vi bruker denne potten. Om natten sender jeg så barna ut for å tømme den et eller annet sted,» forteller hun. «Vi er nødt til å gjøre det sånn.»

Consuelo får ingen støtte av mannen sin, som hun sjelden ser. Hun er bare i 30-årene, men ser mye eldre ut. «Hun har et tomt blikk i de små, mørke øynene i det hovne ansiktet,» skriver hun som intervjuet henne. «Blikket hennes vitner om resignasjon.»

[Rettigheter]

Kilde: In Context

AP Photo/Silvia Izquierdo

[Ramme/bilde på side 9]

BØR JEG FLYTTE TIL BYEN?

DET er en rekke faktorer en som vurderer å flytte til en by, bør ta i betraktning. «Noe av det som lokker mest, er forhåpningene om å oppnå et bedre liv enn det man har mulighet til på landsbygda,» sies det i FAO-publikasjonen Feeding the Cities. Men «forbedringene kommer kanskje ikke med én gang, kanskje ikke engang i løpet av en generasjon eller enda lengre tid».

Faktum er at mange som flytter fra landsbygda inn til en by, erfarer hjemløshet, arbeidsløshet og verre fattigdom enn før, og alt dette i fremmede omgivelser. Så hvis du vurderer å gå til et slikt skritt, er du da sikker på at du vil kunne forsørge familien din? Arbeid i byene — hvis det i det hele tatt er å få tak i — er ofte dårlig betalt. Kan belastningen ved å måtte jobbe mange timer bare for å overleve få deg og familien din til å forsømme aktiviteter som er viktige for dere? — Matteus 28: 19, 20; Hebreerne 10: 24, 25.

Noen foreldre har valgt å flytte selv og la resten av familien bli igjen hjemme. Er det fornuftig? Kristne foreldre er forpliktet til å forsørge familien sin materielt, men hvilken innvirkning vil en slik atskillelse ha på familien følelsesmessig og åndelig? (1. Timoteus 5: 8) Vil fedrene da egentlig kunne fortsette å oppdra barna «i Jehovas tukt og formaning»? (Efeserne 6: 4) Kan det at mann og kone bor fra hverandre, utsette dem for moralske fristelser? — 1. Korinter 7: 5.

Om man skal flytte eller ikke, er selvfølgelig en personlig avgjørelse. Når kristne skal treffe en slik avgjørelse, bør de først vurdere alle de faktorene som spiller inn, og be til Jehova og søke hans veiledning. — Lukas 14: 28.

[Bilder på sidene 8 og 9]

Byer sliter med uhygieniske forhold og stor trafikk

India

Niger

Mexico

Bangladesh

[Bilde på side 8]

I mange fattige familier i byene må også barna jobbe

[Bilderettigheter på side 8]

India: © Mark Henley/Panos Pictures; Niger: © Olivio Argenti; Mexico: © Aubrey Wade/Panos Pictures; Bangladesh: © Heldur Netocny/ Panos Pictures; bildet nederst: © Jean-Leo Dugast/Panos Pictures