Begynnelsen til den moderne diamantindustrien

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SØR-AFRIKA

DET var januar 1871. Adrian van Wyk, en bonde som likte å lese i Bibelen, bodde sammen med familien sin i Griqualand West, et distrikt i Sør-Afrika med halvørken. Den fredelige tilværelsen tok imidlertid slutt da en rekke fremmede kom til gården deres og slo leir der. Van Wyk kunne ikke tro sine egne øyne der han satt i stolen på verandaen og så på dem!

Da det hadde gått noen dager, krydde det av tusener av menn på eiendommen hans — det var menn så langt øyet kunne se! Noen av dem var til og med i hagen foran huset og målte opp jordstykker som de gjorde krav på, uten at han hadde gitt tillatelse til det, og uten at de engang hadde hilst på ham! Hva var det som skjedde? Hvorfor var det et sånt oppstyr? Det hadde begynt et nytt diamantrush, for det gikk rykter om at det var mengder av diamanter på van Wyks gård.

Hvordan startet dette diamantrushet?

Omkring tolv år tidligere var det blitt funnet en diamant på fem karat i nærheten av Vaalelven, omkring sju mil nord for van Wyks gård. Han som fant diamanten, solgte den for fem pund til en prest som ledet et misjonsselskap (Berlin Mission Society). Man har ikke flere opplysninger om dette første diamantfunnet. Men da ryktet om diamanten spredte seg, begynte folk å lete.

Vår historie tar så et hopp ni år fram i tid. En familie som het Jacobs, hadde et hus på gården til Schalk van Niekerk, ved Oranjeelven, noen kilometer sør for stedet der Oranje og Vaal møtes. Barna i familien Jacobs  likte å spille noe de kalte fem steiner. Blant steinene sine hadde de en skinnende stein som storebroren, Erasmus, hadde funnet.

En dag tidlig på året i 1867 kom van Niekerk på besøk til familien Jacobs. Fru Jacobs visste at han interesserte seg for edelstener, så hun fortalte ham om den skinnende steinen som barna hennes lekte med. «Om kvelden, i lyset fra stearinlysene, glitrer den så vakkert,» sa hun. Da van Niekerk studerte steinen, grep en spennende tanke ham. «Jeg har følelsen av at dette kan være en diamant!» utbrøt han. Han husket at han hadde lest om en metode man kunne bruke for å sjekke om en stein var en diamant. Så han drog steinen over vindusruten på baksiden av det lille huset. Han ble forskrekket da han så at det ble en dyp ripe i vinduet, og bad om unnskyldning for at han hadde ødelagt det. * Fru Jacobs gav med glede steinen til van Niekerk og ville ikke ha betaling for den.

På sin neste tur til Hopetown, en by i nærheten, viste van Niekerk steinen til noen venner, men det var ingen som kunne si med sikkerhet om det var en diamant. Steinen gikk fra hånd til hånd, fra én pålitelig person til en annen, og ble så sendt i posten til den kom til dr. Atherstone, en lege i Grahamstown. Han bad en lærer om hjelp. På skolens laboratorium ble det gjort undersøkelser for å bestemme steinens densitet, eller massetetthet, og det viste seg at den svarte til densiteten av en diamant. Steinen ble deretter levert til en gullsmed i byen, som forgjeves prøvde å lage merker i den med en fil. Flere ble rådspurt, og alle kom til den samme konklusjonen som van Niekerk. Dr. Atherstone stadfestet så i et brev at steinen var en diamant som veide 21,25 karat. Van Niekerk fikk 350 pund (cirka 4100 kroner) for edelstenen og delte straks pengene med fru Jacobs. Steinen har fått det passende navnet «Eureka», et uttrykk som har forbindelse med gleden over å ha gjort en oppdagelse.

En gjeter og en hederlig bonde

Vi går enda to år fram i tid. I et område nedenfor sammenløpet av Oranje og Vaal var en afrikansk gjeter som het Booi, ute og gjette sauer da han så noe som skinte, på bakken. Han bøyde seg ned, plukket opp en glinsende valnøttformet stein og puttet den i lommen. Han hadde hørt at det var interesse for visse steiner i området, så mens han gikk rundt for å få seg arbeid, tilbød han først steinen til en bonde og  så til en kjøpmann. De på sin side henviste ham til van Niekerks gård.

Booi kom til slutt til van Niekerks gård og viste fram steinen. Van Niekerk forstod straks at han nå kanskje betraktet en diamant som både var større og mer verdifull enn den fru Jacobs hadde gitt ham. Han spurte den beskjedne gjeteren hva han ville ha i bytte for steinen. «Herre,» svarte Booi respektfullt, «De kan gi meg det De mener er riktig.» Uten å nøle gav van Niekerk ham nesten alt han eide — 500 fetthalesauer, 10 okser, den vognen han brukte til å frakte grønnsaker inn til byen med, og til og med den sadlede hesten han hadde ridd på! Hva Booi angikk, syntes han garantert at han var blitt en rik mann — og alt sammen på grunn av en glinsende valnøttformet stein!

Van Niekerk drog umiddelbart til Hopetown for å selge diamanten. Der betalte en gruppe forbløffede forretningsmenn ham 11 300 pund (omkring 130 000 kroner) for diamanten, som veide 83,5 karat. Den ble etter hvert kjent som Star of South Africa. * Etter sliping og polering ble diamanten hovedsteinen i det vakre halssmykket som er avbildet på denne siden. Da nyheten om denne diamanten nådde andre land, ble folk overbevist om at det fantes store diamanter i Sør-Afrika, og tusener av menn fra så forskjellige steder som Nord- og Sør-Amerika, Europa og Australia satte kursen mot Sør-Afrika for å bli rike.

Diamantrushet

Til å begynne med foregikk diamantgravingen langs elvene Oranje og Vaal. Så, i 1870, begynte det å gå rykter om at det ble gjort store funn lenger unna, på gårder som lå mellom de to elvene. De som hadde gravd etter diamanter i eller i nærheten av elveleiene, begynte derfor å strømme mot området der Adrian van Wyks gård lå. Det  var ukjent for van Wyk og naboene hans at gårdene deres lå oppå utslokte vulkaner. Diamantene ble funnet i gamle vulkanske eksplosjonsrør i en bergart som kalles kimberlitt.

Landsbyene spratt opp som paddehatter. I begynnelsen bestod de av telt, som snart ble erstattet med blikkskur. Det var mangel på vann, og det var ingen infrastruktur, så forholdene var primitive, for å si det mildt. Nykommerne avfant seg med støvskyer, fluesvermer, sommerdager på over 40 varmegrader og enkelte vinternetter med frost. De utholdt alt ubehaget i håp om å tjene en stor formue.

Hvordan gikk det med Adrian van Wyk etter at gården hans ble oversvømt av diamantgravere? Til å begynne med gav han dem lov til å grave på en del av gården mot å betale et lite månedlig beløp. Men etter hvert som flere og flere diamantgravere invaderte gården, ble det umulig for van Wyk å holde situasjonen under kontroll. Da et gruveselskap tilbød ham 2000 pund (cirka 23 500 kroner) for gården, tok han gladelig imot tilbudet, undertegnet papirene og reiste til et fredeligere sted.

I nærheten av van Wyks gård lå det en gård som ble eid av to brødre som hadde etternavnet de Beer. Navnet deres ble brukt ved registreringen av gruveselskapet De Beers Consolidated Mines, som fortsatt er i drift og er verdens største produsent av diamanter. Der hvor disse enkle gårdene en gang lå, ligger i dag byen Kimberley. På de Beer-brødrenes gård ble virksomheten veldig intens, og mennene gravde en gruve som var så bred og vid at den ble kalt The Big Hole (det store hullet).

Før de første diamantfunnene ble gjort i Sør-Afrika, ble det utvunnet diamanter i India og Brasil. Men det ble ikke funnet nok til å etterkomme etterspørselen på verdensmarkedet. Med de store diamantfunnene i Sør-Afrika var grunnlaget for den moderne diamantindustrien lagt.

[Fotnoter]

[Ramme/bilder på sidene 16 og 17]

PREMIER-GRUVEN

I 1903 kom en diamantgruve i drift omkring tre mil øst for Pretoria i Sør-Afrika. Den fikk navnet «Premier-gruven» (premier er engelsk for «fremst» og «ledende»). Dette skulle vise seg å være et treffende navn. To år senere, da gruven var ti meter dyp, pekte en arbeider på noe som blinket i bergveggen. Arbeidslederen klatret forsiktig ned og skar det løs med en lommekniv. I hånden holdt han den største rådiamanten som noen gang er blitt funnet — den var på størrelse med knyttneven til en mann. Denne store diamanten på 3106 karat ble oppkalt etter ham som hadde oppdaget gruvestedet, Thomas Cullinan. Cullinan-diamanten ble delt slik at man fikk 9 store og 96 små edelstener. Én av disse steinene, Cullinan I, eller Star of Africa (Afrikas stjerne), er verdens største slipte diamant. Den pryder det britiske kongelige septer, som er avbildet på denne siden. Etter hundre år lever Premier-gruven fortsatt opp til det navnet den fikk i sin tid, for fremdeles finner man mange store diamanter av høy kvalitet der.

[Bilder]

Det britiske kongelige septer

Cullinan-diamanten før oppdeling. Den var på størrelse med en manns knyttneve

[Ramme/bilde på side 17]

FAKTA OM DIAMANTER

◆ Diamanter er det hardeste av alle kjente naturstoffer.

◆ Diamanter består i likhet med grafitt, som brukes i blyanter, av karbon. Men hvorfor er da diamanter harde, mens grafitt er mykt? Forskjellen kommer av den måten karbonatomene er ordnet på.

◆ Diamanter veies i karat. Én karat tilsvarer 0,2 gram.

◆ Man må ofte undersøke så mye som 400 tonn stein, grus og sand for å utvinne én karat diamanter.

[Ramme/bilder på side 18]

THE BIG HOLE I KIMBERLEY

I løpet av fire år, fra 1869 til 1873, økte befolkningen i området rundt det som i dag er byen Kimberley, fra bare å bestå av noen få bønder til omkring 50 000 personer. Mange var lykkejegere, som kom fra alle verdens kanter. Flere tusen gikk til fots de 100 milene fra havnen i Cape Town. Med hakke og spade forvandlet de en ås til det største hullet som noen gang er blitt gravd ut med menneskehånd. Da de omsider sluttet å spa, var kratret blitt 240 meter dypt. Den underjordiske gruvedriften fortsatte ned til 1097 meters dybde. Innen gruvedriften opphørte her i 1914, var det ifølge Standard Encyclopaedia of Southern Africa blitt gravd opp «25 millioner tonn masse». Fra all denne massen ble det ifølge det samme oppslagsverket utvunnet tre tonn diamanter til en verdi av over 47 millioner pund (cirka 550 millioner kroner).

[Bilde på side 17]

Dr. Atherstone

[Bilde på side 17]

Schalk van Niekerk

[Bilde på side 17]

Eureka-diamanten

[Rettigheter]

De Beers Consolidated Mines Ltd.

[Bilde på side 18]

Star of South Africa

[Bilder på sidene 18 og 19]

The Big Hole i 1875. Vaierne ble brukt av de flere hundre eierne av de forskjellige skjerpene til å frakte arbeidere ned til og opp fra gruven og til å heise opp diamantholdig masse

[Bilder på side 19]

Diamantrushet førte til at det i full fart ble reist leirer i tilknytning til gruvene

[Bilderettigheter på side 16]

Crown ©/The Royal Collection © 2005, Her Majesty Queen Elizabeth II; Foto: www.comstock.com

[Bilderettigheter på side 16]

Photo by Fox Photos/Getty Images

[Bilderettigheter på side 17]

Portretter: Fra boken The Grand Old Days of the Diamond Fields av George Beet

[Bilderettigheter på side 18]

Bilder: De Beers Consolidated Mines Ltd.

[Bilderettigheter på side 19]

Bilder: De Beers Consolidated Mines Ltd.