Graver — vinduer mot fortiden

FORESTILL deg selv flere tusen år tilbake i tiden. Du befinner deg i Ur, en blomstrende kongeby i Sumer i Babylonia. En stor prosesjon av sumerere har dratt ut av byen og er kommet inn på gravplassen. De er nå på vei ned en rampe og inn i gravkammeret til en nylig avdød hersker. Veggene og gulvet er dekket av matter, og kammeret er utsmykket med fremragende sumerisk kunst. Musikere ledsager prosesjonen av soldater, tjenere og kvinner inn i gravkammeret. Alle tar seg strålende ut der de er kledd i sin fineste stas. Embetsmenn bærer stolt verdighetstegn som viser hvilken rang de har. I denne fargerike folkemengden blir bemannede vogner trukket av okser eller esler, og de som har ansvar for dyrene, går ved siden av dem. Alle stiller seg opp, og det blir holdt en religiøs seremoni akkompagnert av musikk.

Idet den religiøse seremonien avsluttes, tar hver enkelt — fra musikeren til tjeneren — det lille begeret av leire, stein eller metall som han eller hun har tatt med seg for anledningen, dypper det i en kobbergryte og drikker en spesiallaget drikk. Deretter legger alle seg bekvemt til rette i et ordnet system, faller i søvn og dør. Dyrene blir raskt slaktet. Arbeidere fyller igjen sjakten og forsegler graven. Sumererne tror at gudekongen deres nå i herlighet reiser inn i den neste verden i sin vogn, som er lagt i graven sammen med ham, og at hans lojale tjenere og vakter utgjør et imponerende skue der de følger ham.

Mens arkeologen sir Leonard Woolley arbeidet i det sørlige Irak, avdekket han 16 kongegraver på en gravplass i det gamle Ur, graver lik den som er beskrevet ovenfor. Det var uhyggelige, men likevel bemerkelsesverdige funn. «Rikdommene i disse gravene, som fremdeles er uten sidestykke i mesopotamisk arkeologi, innbefatter noen av de mest kjente sumeriske kunstgjenstandene som nå er utstilt i British Museum og i Pennsylvania universitets museum,» sier Paul Bahn i sin bok Tombs, Graves and Mummies.

Men gravene i det gamle Ur var langtfra enestående; selv ikke når det gjaldt den grusomme skikken med dyre- og menneskeofringer. I mange sivilisasjoner i oldtiden gjorde folk av fornem og kongelig ætt seg enorme anstrengelser og brukte store ressurser — noen ganger på en grusom måte — i forbindelse med sin  død og livet i det hinsidige. Den kunstneriske prakt som utfoldet seg i gravene deres, som var proppfulle av skatter, overgikk ofte de levendes palasser. I vår tid tjener imidlertid disse gravene, i tillegg til mange andre mer beskjedne graver, som vinduer mot fortiden. De gjør det mulig for oss å undersøke trosoppfatningene, kulturen og de kunstneriske og teknologiske ferdighetene til oldtidens folkeslag og forsvunne sivilisasjoner.

Mennesker går til grunne og prakten med dem

I 1974 holdt noen bønder i nærheten av byen Xian i Kina på å grave en brønn. Men i stedet for vann fant de fragmenter av leirfigurer, armbrøstmekanismer i bronse og pilspisser. Uten å være klar over det hadde de tilfeldigvis kommet over den 2100 år gamle terrakottahæren til keiser Qin. Den bestod av over 7000 terrakottasoldater og hester — alle oppstilt i kampformasjon og etter rang! Terrakottahæren er en del av det som finnes i den største keiserlige graven i Kina, og tilhørte keiser Qin Shihuangdi, som i 221 fvt. forente Kinas stridende stater.

Qins mausoleum kan beskrives som et underjordisk palass. Men hvorfor denne terrakottahæren? I sin bok The Qin Terracotta Army forklarer Zhang Wenli at Qins «mausoleum er en framstilling av Qin-dynastiet [og var] ment å skulle utruste Qin Shihuangdi med all den prakt og makt som han hadde mens han levde». Graven er nå en del av et stort museum som innbefatter 400 nærliggende graver.

For å bygge gravstedet «ble over 700 000 mann fra alle deler av riket rekruttert,» sier Zhang. Arbeidet fortsatte etter Qins død i 210 fvt. og varte i til sammen 38 år. Men ikke alle som fulgte Qin i graven, var av terrakotta. Historikerne sier at Qins etterfølger bestemte at Qins barnløse konkubiner skulle begraves sammen med ham, noe som førte til at «veldig mange» døde. Slike skikker var utbredt i andre land også.

Nordøst for Mexico by ligger ruinene av den gamle byen Teotihuacán. I denne byen var det en gate som ble kalt De dødes allé. «Langs denne gaten ligger noen av de største og mest imponerende arkitektoniske monumenter i verden,» skriver Bahn, som er sitert tidligere. Blant dem er Solpyramiden og Månepyramiden, som begge ble bygd i det første århundre evt. Ruinene av Quetzalcóatls tempel ligger også her.

Det indre av Solpyramiden ser ut til å ha vært et gravkammer for høytstående personer, muligens innbefattet prester. Levninger av mennesker som er funnet i massegraver i nærheten, tyder på at krigere kan ha blitt ofret for å beskytte dem som lå i gravkammeret. Det bestemte mønsteret som ble fulgt under gravferdene, har fått arkeologer til å anta at funnstedet inneholder levningene av omkring 200 mennesker,  deriblant barn som kan ha blitt ofret ved innvielsen av monumentene.

Med båt eller til hest inn i det hinsidige

Også vikingene, som terroriserte Europa for omkring 1000 år siden, håpet at de etter sin død skulle få nyte godt av de tingene de trengte for å leve et liv i luksus. De trodde at deres døde red på hester eller seilte med vikingskip inn i det hinsidige. Vikingenes gravsteder inneholder derfor alt fra skjelettene av slaktede hester til råttent skipstømmer. I boken A History of the Vikings skriver Gwyn Jones: «Den døde mannen eller kvinnen fikk med seg alt som kunne gjøre livet like bekvemt og ærefullt i det hinsidige som det de hadde vært vant til her på jorden . . . Vikingskipet som ble funnet ved Ladby i Danmark . . . hadde ankeret om bord. Det lå klart til å bli kastet når eieren var kommet til veis ende.»

Vikingene var et krigersk folk som trodde at hvis de døde i kamp, ville de komme til gudenes bolig — et sted kalt Åsgard. «Der kunne de slåss hele dagen og spise hele natten,» står det i World Book Encyclopedia. Det ble også ofret mennesker i forbindelse med vikingenes begravelser. «Når en høvding dør, blir slaver og tjenestefolk spurt om hvem som er villig til å dø sammen med ham,» sier boken The Vikings.

Kelterne i Nord-Europa trodde til og med at man kunne overføre gjeld til det hinsidige — muligens en lur unnskyldning for å utsette betalingen! I Mesopotamia fikk barn med seg leker i graven. Enkelte steder i det gamle Britannia la man slike matvarer som lammelår ned i graven til soldater, slik at de ikke skulle være sultne når de kom til det hinsidige. I Mellom-Amerika ble de kongelige blant mayaene begravet sammen med gjenstander av jade — en grønn edelsten som representerte kondensert fuktighet og pust. Hensikten kan ha vært å sikre at livet fortsatte etter døden.

I et område som i dag er en del av Bulgaria, det nordlige Hellas og Tyrkia, levde det en tid etter år 1000 fvt. et folk som het trakerne. Det var en fryktet folkegruppe, men den var også kjent for sine utsøkte arbeider av gull. Trakiske graver viser at høvdingene deres ble gravlagt med stor prakt sammen med stridsvogner, hester og våpen og med konene sine. En trakisk hustru betraktet det faktisk som en ære å bli ofret og gravlagt ved siden av sin mann!

Skyterne, som levde litt senere, bodde ikke så langt unna — rett nord for Svartehavet. Disse krigshisserne brukte hodeskallen til ofrene sine som drikkebegre og kledde seg i kapper laget av skalpene deres. I en skytisk grav fant man skjelettet av en kvinne med en del cannabis ved siden av seg. Det var boret tre små hull i hodeskallen hennes, kanskje for å redusere hevelser og de medfølgende smertene. Cannabisen var muligens plassert ved siden av henne for at hun skulle ha noe som kunne lindre hodepinen hennes i den neste verden.

Egypternes tro på det hinsidige

Egypts pyramider i nærheten av Kairo og gravkamrene i Kongenes dal i nærheten av Luxor er blant de mest berømte av alle gamle graver. For oldtidens egyptere var ordet for «grav» det samme som for «hus» — per. «Man hadde altså et hus mens man levde, og et hus etter at man var død,» sier Christine El Mahdy i sin bok Mummies, Myth and Magic in Ancient  Egypt. Hun sier også at «ifølge [egypternes] tro måtte kroppen være intakt for at andre deler av mennesket skulle overleve: ka, ba og akh».

Ka var en åndelig kopi av det fysiske legemet og innbefattet dets forventninger, ønsker og behov. Etter døden forlot ka kroppen og tok bolig i graven. Fordi ka trengte alt det en person hadde hatt behov for i livet, «var de tingene som ble lagt i graven, i første rekke plassert der for å dekke behovet til ka,» skriver El Mahdy. Ba kunne sammenlignes med et menneskes karakter eller personlighet og ble framstilt som en fugl med et menneskehode. Ba kom inn i kroppen ved fødselen og forlot den ved døden. Den tredje komponenten, akh, «forlot» mumien når det ble framsagt trylleformularer over den. * Akh holdt til i gudeverdenen.

Egypterne delte en person inn i tre enheter og gikk på den måten et skritt lenger enn de greske filosofene i oldtiden, som delte menneskene inn i to enheter — legemet og en bevisst «sjel».  Denne læresetningen er fremdeles utbredt, men den har ingen støtte i Bibelen, som sier: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting.» — Forkynneren 9: 5.

Hvorfor så opptatt av døden?

E.O. James skriver i sin bok Prehistoric Religion: «Av alle de . . . situasjoner menneskene er blitt stilt overfor, har døden vært den mest foruroligende og ødeleggende . . . Det er derfor ikke overraskende at tilbedelsen av de døde har fått en så fremtredende plass, og at den har spilt en viktig rolle i samfunnet siden den dukket opp første gang.»

Bibelen, den eldste boken som finnes, og som inneholder sann visdom, kaller døden for menneskenes fiende. (1. Korinter 15: 26) Det er virkelig passende! Alle stammer og sivilisasjoner har iherdig motsatt seg tanken om at døden er slutten på alt. Det som sies i 1. Mosebok 3: 19, viser tydelig hva som skjer i alle graver: «Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Bibelen bruker imidlertid også uttrykket «minnegrav» i forbindelse med mange døde. Hvorfor? Fordi mange av dem som ligger i graven, også dem hvis legeme har gått fullstendig i oppløsning, er i Guds minne i påvente av den glederike tiden da Gud skal oppreise dem og gi dem muligheten til å oppnå evig liv på en paradisisk jord. — Lukas 23: 43; Johannes 5: 28, 29.

I mellomtiden er de døde uten bevissthet. Jesus sammenlignet deres tilstand med en søvn. (Johannes 11: 11—14) I en slik tilstand har man ikke behov for gravgods eller tjenere. Altfor ofte er det faktisk de levende — gravrøverne — og ikke de døde, som har nytt godt av de skattene som er blitt begravd! Bibelen sier, i overensstemmelse med det den lærer om de dødes tilstand: «Vi har ikke brakt noe inn i verden, og vi kan heller ikke føre noe ut.» (1. Timoteus 6: 7) Så takknemlige de kristne er for denne sannheten som ’frigjør dem’ fra de grusomme og barbariske skikkene til oldtidens — og noen ganger også nåtidens — dødskulter! — Johannes 8: 32.

Når det er sagt, har ikke de storslagne gravene fra oldtiden bare vært et eneste stort sløseri. Uten de mange kulturgjenstandene og også levningene av de døde som er funnet i gravene, ville vår kunnskap om den fjerne fortid og noen av dens forsvunne sivilisasjoner ha vært svært mangelfull.

[Fotnote]

[Ramme/bilder på side 24]

Hvordan var folks helse i oldtiden?

Forskerne har lært mye om våre fjerne forfedres helse ved å undersøke levninger av spesielt mumier som er funnet i graver, og mumier som er bevart på naturlig måte i torvmyrer, varm ørkensand og is og snø. Særlig har framskritt innen genetikken bidratt til å gi forskerne nye og virkningsfulle hjelpemidler. De kan nå finne ut alt mulig, fra faraoenes og deres dronningers familieforhold til inkajenters blodtype. Disse undersøkelsene har vist at folk i oldtiden hadde mange av de samme helseproblemene som vi har i dag, blant annet revmatisme og vorter.

Spesielt oldtidens egyptere ser ut til å ha vært utsatt for mange lidelser, og det skyldtes for en stor del de mange parasittene — deriblant blodikter, guineaorm og bendelorm — som de fikk i seg fra Nilen og fra vanningskanaler. Dette minner oss om det Gud sa til Israel rett etter at nasjonen var blitt utfridd av Egypt i 1513 fvt.: «Når det gjelder alle Egypts onde farsotter som du har kjent, så skal han [Jehova] ikke legge dem på deg.» — 5. Mosebok 7: 15.

[Rettigheter]

© R Sheridan/ANCIENT ART & ARCHITECTURE COLLECTION LTD

[Bilde på side 20]

Sumerisk hodeplagg og smykkene til en tjenestekvinne som var gravlagt i en kongegrav i Ur

[Rettigheter]

© The British Museum

[Bilder på side 21]

Qins terrakottahær — hver soldat hadde individuelle ansiktstrekk

[Rettigheter]

Innfelt: Erich Lessing/Art Resource, NY; © Joe Carini / Index Stock Imagery

[Bilde på side 23]

Solpyramiden og De dødes allé i Teotihuacán i Mexico

[Rettigheter]

Øverst: © Philip Baird www.anthroarcheart.org; maleri: Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.

[Bilder på side 23]

Til venstre: Den egyptiske kong Tut-ankh-Amons begravelsesmaske av gull; under: Gravmaleri som skildrer ba som en fugl med menneskehode