Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Ufør, men besluttsom

Ufør, men besluttsom

Ufør, men besluttsom

Fortalt av Kouamé NʹGuessan

Min venn og jeg strevde med å dra sykkelen vår opp den ene bakken etter den andre. Dette var i november 2002, da det var borgerkrig i Elfenbenskysten. Vi kunne derfor komme ut for mange farer langs den øde veien. Langt borte kunne vi skimte den neste militære kontrollposten. Hvorfor la jeg ut på en slik farefull tur i denne urolige tiden?

JEG ble født i 1978 med en sykdom som stadig forverret seg. Det begynte med nedsatt hørsel og smerter i bena. Etter hvert som jeg ble eldre, snakket mine nærmeste nedsettende til meg. De sa at jeg hadde ’ubrukelige ben og ører som var tilstoppet av møkk’. Eldre folk så ned på meg, og barn ropte at jeg var en haltepink med ødelagte føtter.

Jeg begynte på skolen da jeg var åtte år, og ble mobbet fra første stund av både klassekamerater og lærere. Jeg ønsket ofte at jorden skulle åpne seg og sluke meg. Når folk forstod at jeg ble redd, gjorde de narr av meg. Jeg gikk aldri ut av huset, bortsett fra når jeg skulle på skolen.

Jeg spurte meg selv hvorfor jeg var blitt rammet av denne sykdommen. Mor sa at det var fordi noen hadde forhekset meg. Noen ganger så jeg andre med lignende skavanker, og da lurte jeg på om de også var blitt forhekset.

I 1992 begynte jeg å få ulidelige smerter i albuene. Da smertene gav seg, klarte jeg ikke å rette ut armene. To år senere mistet jeg synet på venstre øye. Foreldrene mine tok meg med til flere såkalte healere, men helt forgjeves. Jeg ble så ufør at jeg måtte slutte på skolen.

På leting etter svar

En religiøs klassekamerat inviterte meg med til kirken. Jeg var oppdratt som animist, men jeg gikk til gudstjenester i kirken i et år. * Jeg lærte lite der om Bibelen og begynte derfor å lure på om det fantes noe godt i kirkesamfunnene.

Noe av det som ble forkynt i kirken, skremte meg, spesielt læren om et brennende helvete. Jeg trodde ikke at jeg var så ond at jeg fortjente å bli pint i all evighet, men jeg trodde heller ikke at jeg var god nok til å få oppnå evig salighet i himmelen. Siden jeg ikke fant tilfredsstillende svar på spørsmålene mine, begynte jeg å miste interessen for religion.

Året etter ble jeg invitert til en healingsammenkomst i Abidjan, hovedstaden i Elfenbenskysten. Den ligger omkring 15 mil fra Vavoua, den lille byen jeg er fra. Før vi reiste, sa jeg til de ansvarlige i kirken at jeg ikke hadde nok penger til inngangsbillett og til mat. De sa at noen ville ta hånd om meg i Abidjan, men slik gikk det ikke. Til tross for at jeg var omgitt av noe mellom 40 000 og 50 000 mennesker, følte jeg meg ensom og motløs. Ingen viste meg noen interesse.

Jeg reiste desillusjonert tilbake til Vavoua, like syk som før. De lokale kirkelederne sa at grunnen til at Gud ikke hadde helbredet meg, var at jeg manglet tro. Etter dette brøt jeg all forbindelse med kirken.

Omsider fikk jeg åndelig hjelp

I 1996 kom et av Jehovas vitner på besøk til familien min. Jeg hadde aldri før snakket med noen av Jehovas vitner, men jeg fulgte med i den livlige samtalen mellom min eldre bror og gjesten vår. Broren min var ikke interessert, men det var jeg. Alt forkynneren sa, gikk rett til hjertet på meg.

Forkynneren forklarte at menneskeslekten var underlagt synd på grunn av det første menneskes ulydighet. Det opprøret som fant sted i den forbindelse, førte til ufullkommenhet og død for hele menneskeheten. Men Jesus gav sitt liv som en løsepenge, slik at vi kan få tilgivelse for våre synder og oppnå evig liv. (Romerne 3: 23; 5: 12, 17—19) Forkynneren viste oss også ut fra Bibelen at Jehova Gud ved hjelp av sitt rike snart skal forvandle jorden til et paradis og fjerne synden og alle dens sørgelige følger. — Jesaja 33: 24; Daniel 2: 44; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Det logiske ved Bibelens lære gjorde sterkt inntrykk på meg. Forkynneren, som het Robert, begynte å studere Bibelen med meg to ganger i uken. Da jeg hadde undersøkt Bibelen i noen måneder, var jeg kvalifisert til å bli med Jehovas vitner ut i forkynnelsen fra dør til dør. Dette var en utfordring for meg, siden jeg måtte overvinne min frykt for å omgås folk.

Det oppstår hindringer

Familien min likte ikke at jeg studerte Bibelen. For å plage meg røykte broren min sigaretter i soverommet mitt om natten. Det førte til at jeg våknet med hodepine og følte meg elendig. En annen utfordring var knyttet til kostholdet vårt. Far var en ivrig jeger, og det kjøttet han skaffet til veie, var vårt viktigste næringsmiddel. Jeg forklarte ham at det ifølge Bibelen er forbudt å spise kjøtt av dyr som blodet ikke er tappet av. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Han ville likevel ikke tappe blodet av dyrene. Det hendte at mor lot meg få bare ris, men ofte måtte jeg klare meg uten tilstrekkelig mat.

Rikets sal i Vavoua lå på den andre siden av byen, men jeg lot aldri avstanden eller dårlig vær hindre meg i å overvære møtene. Jeg ble døpt i september 1997 på områdestevnet med temaet «Troen på Guds Ord». Jeg deltok mer og mer i den kristne tjeneste og var til slutt kvalifisert til å begynne som pioner, en betegnelse Jehovas vitner bruker om sine heltidsforkynnere.

Ytterligere utfordringer

Den politiske uroen kulminerte med at det ble borgerkrig i september 2002. Landets hærstyrker nærmet seg Vavoua noen uker senere. Enkelte flyktet fordi de mente at de var i livsfare. Dette gjaldt også de fleste Jehovas vitner på stedet. Fem dager etter at de hadde reist, tok soldatene over byen, og all sosial virksomhet ble straks forbudt. Da forsvant de fleste av innbyggerne i Vavoua, også de vitnene som var blitt tilbake.

Det fantes ikke offentlige transportmidler, og folk måtte derfor gå mange kilometer for å komme fram til nabobyene. Jeg klarte ikke å gå så langt og var den eneste blant Jehovas vitner som var tilbake i Vavoua. Jeg fortsatte å forkynne og holdt også menighetsmøter som noen fra lokalbefolkningen overvar.

Anstrengelser for å komme til et stevne

Det var planlagt at Jehovas vitner skulle ha en spesiell stevnedag i november i byen Daloa. Jeg bad til Jehova og gav uttrykk for at jeg gjerne ville være til stede. Et av Jehovas vitner som tidligere hadde forlatt byen, kom overraskende tilbake. Jeg spurte om han ville ta meg med på sykkelen sin til stevnestedet, som var fem mil fra vår by. Han gikk straks med på det, selv om han også var funksjonshemmet.

Den spente tilstanden vedvarte, så det var ikke den beste tiden til å begi seg ut på en slik reise. Det var forbudt å ferdes med kjøretøyer mellom Vavoua og Daloa. En reisende som ikke kunne identifisere seg, kunne bli betraktet med mistenksomhet og skutt ned med maskingevær av en soldat fra en av de stridende parter. Likevel forlot vi Vavoua på sykkel lørdag formiddag den 9. november 2002 og la i vei mot Daloa, som fortalt innledningsvis.

Vi kom snart til den første av de mange militære kontrollpostene. Vi ble grundig kroppsvisitert og fikk lov til å fortsette. Reisen var lang og slitsom. Når vi kom til en bakke, drog vi med oss sykkelen opp til toppen, og så satte vi oss på den og trillet ned.

Etter en stund kom en annen syklist og tilbød seg å hjelpe oss. Jeg satt på det lille bagasjebrettet bak på sykkelen hans. Mens denne hjelpsomme fremmede tråkket i vei, benyttet jeg anledningen til å snakke med ham om Guds rike. Jeg fortalte at Guds rike er en himmelsk regjering som snart skal sørge for at det blir varig fred på jorden. Han var forbauset over det han hørte, og bombarderte meg med spørsmål. Da vi kom fram til Daloa, kjøpte han mat til oss og lovte å komme til den spesielle stevnedagen neste formiddag.

Vi kom til Daloa sent på kvelden, trette og slitne, men lykkelige over at vi hadde nådd bestemmelsesstedet. Turen hadde tatt ni timer, og den hadde ikke vært lett. En familie som var Jehovas vitner, tok gjestfritt imot oss og foreslo at vi skulle bli hos dem til den politiske situasjonen ble litt roligere. Dessverre måtte stevnet avlyses på grunn av den politiske spenningen. Men turen var ikke forgjeves. Den førte til at jeg ble betrodd flere oppgaver i tjenesten for mine medkristne i Daloa.

Besluttsomhet har gitt velsignelser

Jeg er nå travelt opptatt som menighetstjener og alminnelig pioner i en menighet i Daloa. Jeg hjelper også til med vedlikeholdet av Jehovas vitners stevnehall i denne byen. For å dekke mine materielle behov lager jeg pyntesommerfugler av tre, som jeg så selger, og dessuten maler jeg skilt.

I mange år gikk jeg ut av huset bare når jeg skulle på skolen, men siden har jeg travet milevis for å finne slike som tørster etter å få vite sannheten om hvorfor det er så mye sykdom og lidelse. Mens jeg nå venter på at Guds rike skal gjøre slutt på all uførhet, fortsetter jeg å gjøre folk i Elfenbenskysten kjent med det trøsterike gode budskap om Guds hensikter.

[Fotnote]

^ avsn. 9 Animister tror blant annet at det finnes bevisst liv i dyr, planter og andre ting i naturen.

[Bilde på side 13]

Underveis til Daloa, hvor det skulle være stevne

[Bilde på side 13]

Jeg hjelper til med renhold av vår stevnehall i Daloa

[Bilde på side 13]

Jeg tjener til det daglige brød ved å lage og selge pyntesommerfugler av tre