To ganger dømt til 25 års slavearbeid

FORTALT AV EFREM PLATON

I slutten av 1951 ble jeg for andre gang dømt til 25 år i en slavearbeidsleir. Denne gangen ble jeg sendt til den beryktede sovjetiske leiren i Vorkuta, nord for polarsirkelen. La meg forklare hvordan jeg kom dit og så vidt unnslapp en voldsom død.

JEG ble født den 16. juli 1920 i en fattig familie i Bessarabia, i et område som nå utgjør republikken Moldova. Far døde like før jeg ble født, og mor døde da jeg var fire år. Dermed var vi seks barna blitt foreldreløse. Jeg er takknemlig for at mine eldre søsken var som foreldre for oss som var yngre.

Som ung var jeg veldig interessert i religiøse spørsmål og deltok i aktiviteter i den ortodokse kirken på stedet. Men etter hvert ble jeg skuffet over kirken, særlig over prestene, som velsignet nasjonenes innsats under den annen verdenskrig, som begynte i september 1939.

Det brøt ut krig mellom Romania og Sovjetunionen i begynnelsen av 1940-årene, og Bessarabia befant seg midt i denne konflikten. General Ion Antonescu, som da styrte Romania, gjenerobret Bessarabia. Myndighetene innførte en form for førmilitær opplæring for menn som var 20 år og eldre. Jeg var blant dem som ble innkalt. Opplæringen foregikk i landsbyen Boroşeni, ikke langt fra den landsbyen der min kone, Olga, og jeg bodde.

Jeg lærer Bibelens sannhet å kjenne

I lunsjpausen en dag under opplæringen la jeg merke til en gruppe menn som hadde en livlig diskusjon seg imellom; jeg fikk snart vite at de var Jehovas vitner. Min korte samtale med dem førte til mange flere. Med tiden forstod jeg til min store glede at jeg hadde funnet Bibelens sannhet. Denne sannheten fortalte jeg videre til Olga og hennes foreldre.

Den diskusjonen som vakte min interesse den dagen, dreide seg om nøytralitet. Vitnene kom fram til at de måtte ta et standpunkt i den saken. De avgjorde at de ville delta i opplæringen, men ville nekte å avlegge troskapseden, noe som var et krav for å bli innkalt til militæret.

Jeg fortalte Olga og hennes foreldre at jeg også hadde til hensikt å nekte å avlegge den eden, og de støttet min beslutning. Da tiden var inne til at vi skulle innkalles til militærtjeneste — den 24. januar 1943 — kom det øyeblikket da vi skulle avlegge troskapseden. Åtte av oss gikk fram til prestene som innrullerte mennene. I stedet for å avlegge eden sa vi at vi ikke kunne delta i krigen fordi vi var nøytrale.

Vi ble arrestert og tatt med til politistasjonen i Boroşeni. Der ble vi slått så brutalt at min kone nesten ikke kjente meg igjen etterpå. Vi ble deretter overført til hovedstaden  Chişinău (tidligere Kisjinjov) for å bli framstilt for en militærdomstol.

Vi måtte gå omkring 14 mil, noe som tok oss 21 dager på grunn av den sterke kulden. Alle åtte var lenket sammen og marsjerte sammen med væpnede soldater, som verken gav oss mat eller drikke. Hver gang vi kom til en ny politistasjon, ble vi slått, og vi stoppet ved 13 stasjoner langs veien! Vi overlevde fordi noen privatpersoner stakk til oss mat og drikke på politistasjonene, hvor vi overnattet. Vi oppfattet deres vennlige handlinger som et tegn på at Gud hadde omsorg for oss.

Holdt oppe trass i motløshet

Mens vi ble holdt i varetekt i Chişinău og ventet på å bli stilt for krigsrett, ble vi åtte på nytt forferdelig mishandlet. I et forsøk på å svekke vår tro fortalte myndighetene oss at vitner fra Zăicani, en landsby nord i Moldova, hadde fornektet sin tro og hadde fått lov til å reise hjem. Senere fikk vi vite at de bare var blitt sendt hjem for å vente på at sakene deres skulle bli tatt opp. Og en politimann sa at det hadde stått i en avisartikkel at en militærdomstol i Ukraina hadde dømt 80 vitner til døden.

Noen blant oss ble motløse og tenkte at de aldri ville få se igjen barna sine. Vi ble lovt at hvis vi fornektet vår tro, skulle vi bli løslatt. Vi ble alle sendt hjem for å være sammen med familien vår en uke og samtidig tenke nærmere over framtiden. Etterpå var det bare tre av oss som holdt fast ved vår beslutning om å være nøytrale.

Den 20. februar 1943 ble jeg tatt med til den samme politistasjonen i Boroşeni der jeg tidligere var blitt slått så brutalt. Der traff jeg mine to trosfeller, som også hadde holdt fast ved sin beslutning. Vi ble virkelig glad for å treffe hverandre igjen! Senere ble vi fraktet til Bălţi med hest og kjerre. På reisen ble jeg svært syk, noe som viste seg å bli en velsignelse, for det førte til at vi fikk kjøre med buss resten av veien til Chişinău.

Da vi kom fram, kjente vaktene oss igjen som de tre som hadde holdt fast ved sin beslutning. Det første de gjorde, var å slå oss igjen. En måned senere ble vi dømt til 25 år i en slavearbeidsleir i Romania.

Døpt i et bombekrater

Omsider ble vi sendt til Cugir i Romania, hvor vi arbeidet i skogen med å felle trær. Hvis vi felte en bestemt kvote, fikk vi litt mer mat. Gruppen vår på ti Jehovas vitner arbeidet hardt, så vi spiste bedre der enn vi hadde gjort i de fengslene vi hadde vært i.

I 1944 begynte de amerikanske styrkene å bombe området i nærheten av leiren vår. En dag ble det sluppet en bombe som laget et stort krater i nærheten av en liten elv. Det førte til at kratret ble fylt med vann, og snart var det en stor dam. Der, i september 1944, ble jeg døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova Gud, noe jeg hadde gjort over ett og et halvt år tidligere.

Endelig fri!

Noen få uker senere befridde den russiske hæren hundrevis av Jehovas vitner i hele området, og vi kunne vende hjem. Jeg fikk for første gang se vår sønn Vasile, som var blitt født i 1943, mens jeg var i arbeidsleiren.

Da den annen verdenskrig endte i Europa i mai 1945, var Bessarabia blitt annektert av Sovjetunionen og blitt Den moldaviske sosialistiske sovjetrepublikk. Myndighetene grep ikke straks inn for å hindre vår kristne virksomhet. Men de la merke til at vi ikke stemte, og sovjetstaten betraktet dette som en svært alvorlig lovovertredelse.

I 1946 fikk vi vår andre sønn, Pavel, og i 1947 ble datteren vår, Maria, født. Vi gledet oss over familielivet vårt. Men omkring to år senere opplevde vi en tragedie. Vår lille Maria ble plutselig syk og døde. Hun ble begravet den 5. juli 1949. Men det var bare begynnelsen på våre sorger.

Forvist til Sibir

Bare noen timer etter at vi hadde begravet Maria, kom tre soldater og vekket oss tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt. De  informerte oss om at vi skulle deporteres på grunn av vår «antisovjetiske oppførsel». Vi fikk lov til å ta med oss noe mat og noen klær, og den 6. juli 1949 begynte vi på den cirka 400 mil lange reisen med tog til Kurgan i Sibir, rett nord for Kasakhstan.

Reisen tok 18 dager. Vi ble fraktet som kveg i godsvogner. Bare to ganger på reisen fikk vi litt mat. Vi rasjonerte nøye den maten vi hadde, slik at den varte hele turen. Alle i vår godsvogn var Jehovas vitner. Vi holdt oss åndelig aktive hver dag ved å ha mange bibelske drøftelser. Den mest verdifulle eiendelen vi hadde, var en bibel.

Da vi endelig kom fram til Kurgan, viste det seg at selv om vi bodde i en arbeidsleir, hadde vi en viss bevegelsesfrihet. Jeg fikk arbeid i en smie og kunne snakke med mine kolleger om mitt bibelske håp. To år senere, den 27. september 1951, ble jeg arrestert og stilt for retten igjen. Påtalemyndigheten presenterte 18 personer som sa at jeg hadde forutsagt at staten ville bli ødelagt. I virkeligheten hadde jeg brukt profetien i Daniel 2: 44 for å vise at alle menneskelige regjeringer vil bli erstattet av Guds rike.

I tillegg hadde myndighetene gjennomsøkt boligen vår og funnet et nummer av Vakttårnet, som var blitt sendt i all hemmelighet fra Moldova. Vanligvis ville myndighetene enten finne håndskrevne kopier av bladene eller reproduksjoner som var laget lokalt. Men akkurat dette bladet var produsert utenfor Sovjetunionen. Dermed fikk jeg min andre dom på 25 år med tvangsarbeid. Denne gangen ble jeg sendt for å arbeide i kullgruvene i Vorkuta, en beryktet slavearbeidsleir langs foten av Uralfjellene, nord for polarsirkelen.

Unnslipper døden i Vorkuta

Vorkuta var et stort fengselskompleks som bestod av 60 tvangsarbeidsleirer. Bare i vår leir var det over 6000 arbeidere. Kombinasjonen av kuldegrader, umenneskelige leveforhold og kullgruvedrift under jorden tok mange liv. Nesten hver dag var det noen døde som måtte begraves. Jeg ble etter hvert sterkt svekket, slik at jeg ikke klarte å utføre hardt, fysisk arbeid. Jeg ble tildelt såkalt lettere arbeid som bestod i å skuffe kull opp i ventende vogner.

Forholdene var så ille i Vorkuta at gruvearbeiderne planla å gå til streik, men det utviklet seg til et omfattende opprør. Gruvearbeiderne laget til og med sin egen administrasjon og organiserte en styrke på omkring 150 mann som skulle gjøre motstand hvis troppene kom. De ville at jeg og nesten 30 andre vitner skulle være med i «hæren» deres, men vi nektet.

Opprøret varte i to uker inntil væpnede styrker kom og skjøt alle opprørerne. Vi fikk da vite at opprørerne hadde planlagt å henge oss i smien! Heldigvis fikk de ikke gjennomført planene sine. Med tanke på sovjeternes systematiske anstrengelser for å bryte ned vår tro forstår du kanskje hvorfor vi gav vår store Gud, Jehova, æren for at vi overlevde.

Vi gjør god bruk av vår større frihet

Stalins død i mars 1953 førte til en positiv forandring i vår situasjon. I 1955 ble jeg løslatt fra Vorkuta og fikk lov til å vende tilbake til familien min, som fortsatt bodde i leiren i  Kurgan. Der fortsatte vi å forkynne for lokalbefolkningen om vårt fantastiske håp.

I 1961 hadde vi lyst til å flytte til et nytt sted for å forkynne. Vi skrev derfor et brev til landets leder, Nikita Khrusjtsjov, og bad om tillatelse til å flytte siden det ikke var noen skole for barna våre der vi bodde — noe som var sant. Vi fikk tillatelse til å flytte til den lille byen Makusjino, der det også var en arbeidsleir. Hvilken glede det var å hjelpe fire store familier der til å bli innviede tjenere for Jehova!

Til slutt, i 1965, ble jeg løslatt fra denne leiren. Vi hadde ennå ikke lov til å vende tilbake til Moldova, men vi kunne flytte til andre steder i Sovjetunionen. Året etter flyttet vi til Kustanaj i Kasakhstan, der det allerede var to menigheter av Jehovas vitner. Siden dette distriktet ble ganske godt gjennomarbeidet i forkynnelsen av det gode budskap, flyttet vi tre år senere til Tsjirtsjik i Usbekistan. På den tiden var sønnene våre Vasile og Pavel gift. Så vi konsentrerte oss om den åndelige veksten til de barna som fortsatt bodde hjemme — Dumitru på 10 år og Liuba på 7 år.

Vi bodde i Usbekistan i ti år, og i løpet av de årene hjalp vi også andre til å lære Jehova å kjenne. I 1979 flyttet vi over 160 mil vestover til byen Krasnodar i nærheten av Svartehavet. Der var Olga og jeg heltidsforkynnere i to år og hjalp andre til å bli vitner for Jehova.

Tilbake til Moldova

Om sommeren i 1989 — 40 år etter at vi ble forvist — bestemte vi oss for å vende hjem til Moldova. Vi begynte igjen som heltidsforkynnere og var det inntil 1993. Vi hjalp over 30 personer til å bli aktive vitner for Jehova. Mitt hjerte svulmer av glede når jeg tenker på hvor rikt Jehova har velsignet oss som familie! Dessverre døde min kjære kone i mai 2004.

Men jeg finner trøst i at alle våre 4 barn, 14 av våre barnebarn og 18 av våre oldebarn er aktive tjenere for Jehova. Vi har riktignok opplevd mange vanskeligheter i livet, men så godt det er å vite at Jehova hjalp oss til å fortsette å være trofaste mot ham under våre prøvelser!

Etter hvert som jeg er blitt eldre, har dårlig helse og høy alder begrenset hva jeg kan gjøre i tjenesten for Jehova. Men jeg gjør fortsatt mitt beste. Jeg har lært at uansett hvilke utfordringer vi møter i livet, er Jehova alltid der for å gi oss den styrke og oppmuntring vi trenger. *

[Fotnote]

[Bilde på sidene 14 og 15]

Jehovas vitner i Vorkuta slavearbeidsleir

[Bilde på side 15]

Olga og jeg i 2002