De unge spør . . .

Hvorfor skader jeg meg selv?

«Jeg kuttet meg så alvorlig opp på håndleddene at jeg måtte sy. Jeg sa til legen at jeg hadde skåret meg på en lyspære, noe som var sant — jeg nevnte bare ikke at jeg hadde gjort det med vilje.» — Susanne, 23.

«Foreldrene mine har lagt merke til kuttene mine, men bare dem som ikke er så ille og ser ut som oppskraping. . . . Noen ganger ser de et kutt som de ikke har sett før, og da finner jeg på en unnskyldning. . . . Jeg vil ikke at de skal vite noe.» — Anne, 13.

«Jeg hadde vært selvskader siden jeg var elleve. Jeg visste at menneskekroppen er verdifull i Guds øyne, men ikke engang det hindret meg.» — Jennifer, 20.

KANSKJE du vet om noen som gjør det samme som Susanne, Anne eller Jennifer. * Det kan være en skolekamerat. Det kan være broren eller søsteren din. Det kan være deg selv. Bare i USA regner man med at det er flere millioner — mange av dem ungdommer — som med vilje skader seg selv på forskjellige måter, for eksempel ved kutting, risping og brenning av huden og slag mot kroppen. *

Skader de seg selv med vilje? Før ville nok mange forbinde en slik atferd med en eller annen bisarr mote eller kult. Men i de senere årene har man lært mye mer om selvskading — som også kalles villet egenskade, selvmutilering eller selvlemlestelse. Det ser også ut til at tallet på dem som innrømmer at de har dette problemet, har økt. «Alle leger sier at dette er økende,» sier Michael Hollander, lederen for et behandlingssenter i USA.

Selvskading er sjelden dødelig, men det er farlig. Tenk for eksempel på Elisabeth. «Når jeg skader meg selv, bruker jeg barberkniv,» sier hun. «Jeg er blitt lagt inn på sykehuset to ganger. En gang måtte jeg på akuttmottaket på grunn av et dypt kutt.» I likhet med mange andre  selvskadere har Elisabeth fortsatt med å skade seg selv i voksen alder. «Jeg har holdt på med det siden jeg var 15 år gammel, og nå er jeg 30,» sier hun.

Har du eller noen du kjenner, gitt etter for trangen til å selvskade? Hvis det er tilfellet, så ikke mist håpet. Det er mulig å få hjelp. I det neste nummeret av Våkn opp! kommer vi til å drøfte hvordan de som skader seg selv, kan bli hjulpet. * Men først kan det være nyttig å se litt nærmere på hvem som utvikler denne atferden, og hvorfor de gjør det.

Ulik bakgrunn

Det er vanskelig å plassere selvskadere i én enkelt kategori. Noen kommer fra ustabile familier, andre fra stabile og lykkelige hjem. Noen går det dårlig med på skolen, men mange er flinke. I mange tilfeller viser de som skader seg selv, få eller ingen tegn til at de har et problem. En som er i en vanskelig situasjon, viser det jo ikke alltid utvendig. I Bibelen står det: «Selv under latter kan hjertet lide.» — Ordspråkene 14: 13.

Dessuten varierer alvorlighetsgraden fra person til person. En studie viste for eksempel at noen skader seg selv bare én gang i året, mens andre gjør det gjennomsnittlig to ganger om dagen. Det er flere gutter og menn som skader seg selv enn det man har trodd. Men problemet er ofte størst blant unge jenter. *

Selv om selvskadere har ulik bakgrunn, ser det ut som om noen av dem har visse fellestrekk. I et oppslagsverk om ungdommer står det: «Unge som skader seg selv, føler seg ofte maktesløse og har vanskeligheter med å uttrykke sine følelser verbalt; de føler seg ofte isolert eller utelukket og er redde og har lav selvfølelse.»

Noen kan selvfølgelig si at denne beskrivelsen kunne passe på nesten alle unge som står overfor de bekymringene og den usikkerheten man erfarer når man vokser opp. Men for en selvskader er denne kampen spesielt intens. Når hun ikke greier å sette ord på urolige følelser og fortelle om dem til en fortrolig venn, kan press fra skolen, krav på arbeidsplassen eller konflikter i hjemmet virke helt overveldende. Hun ser ingen løsning og føler at hun ikke har noen å snakke med. Den anspentheten hun føler, er uutholdelig. Etter hvert oppdager hun noe: Ved å skade seg selv fysisk virker det som om hun får lindret litt av den følelsesmessige smerten, og hun føler at hun kan greie å leve videre — i hvert fall for øyeblikket.

Hvorfor tyr selvskaderen til fysisk smerte for å lindre følelsesmessig smerte? La oss illustrere det. Tenk på hva du kanskje gjør når du sitter på et legekontor og skal få en sprøyte. Kan det være at du klyper deg selv eller trykker en fingernegl i huden bare for å avlede oppmerksomheten fra nålestikket? En selvskader gjør noe lignende, bare på et mer alvorlig plan. Det at hun skader seg selv, virker som en avledning og får henne til å føle at de vonde følelsesmessige smertene lindres. Disse smertene er så sterke at til sammenligning er de fysiske smertene å foretrekke. Det er kanskje derfor en selvskader beskrev det å kutte seg som ’medisin for sin uro’.

 «En måte å mestre stress på»

For dem som ikke er kjent med selvskading, kan dette virke som et forsøk på å begå selvmord. Men det er vanligvis ikke tilfellet. «Generelt sett prøver disse personene bare å gjøre slutt på smertene sine, ikke livet sitt,» skriver Sabrina Solin Weill, ansvarlig utgiver av et ungdomsblad. Et oppslagsverk omtaler derfor selvskading som «et ’livbelte’ framfor en metode for å gjøre slutt på livet». Bladet omtalte også atferden som «en måte å mestre stress på». Hva slags stress?

Man har funnet ut at mange av dem som skader seg selv, har opplevd noe som har etterlatt dype følelsesmessige sår, som omsorgssvikt eller mishandling som barn. For andre er det konflikter i familien eller det at den ene av foreldrene har alkoholproblemer, som spiller inn. For noen er det en psykisk lidelse inne i bildet.

Det kan være andre problemer også. Sara, for eksempel, var — som hun kaller det — en selvbebreidende perfeksjonist. Selv om hun hadde fått hjelp av kristne eldste for alvorlige feil hun hadde gjort, følte hun overdrevet skyld på grunn av sine daglige ufullkommenheter. «Jeg tenkte at jeg måtte bli streng mot meg selv,» sier Sara. «For meg var selvskading ren selvdisiplin. Min ’selvdisiplin’ omfattet å nappe ut hår, kutte meg opp på håndleddene og på armene og å slå meg selv til jeg fikk store blåmerker; jeg straffet meg selv ved å holde hånden under skåldende hett vann eller sitte ute i bitende kulde uten jakke eller ved ikke å spise en hel dag.»

For Sara var selvskadingen et uttrykk for hennes dype avsky for seg selv. «Jeg var klar over at Jehova hadde tilgitt meg feilene mine,» sier hun, «men i visse tilfeller ville jeg ikke at han skulle gjøre det. Jeg ønsket å lide fordi jeg hatet meg selv så høyt. Jeg visste at Jehova aldri kunne ha funnet på å lage et pinested, som kristenhetens helvete, men likevel ville jeg at han skulle skape ett bare for meg.»

«Kritiske tider»

Noen lurer kanskje på hvorfor en slik bekymringsfull atferd først er blitt kjent i de senere tiårene. De som studerer Bibelen, vet imidlertid at dette er ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3: 1) De er derfor ikke overrasket over å få vite at noen — blant andre unge — får et atferdsmønster som det er vanskelig å forklare.

Bibelen viser at «undertrykkelse kan få den vise til å handle vettløst». (Forkynneren 7: 7) De utfordringene som en møter i ungdomstiden, og som i noen tilfeller kan være kombinert med tragiske opplevelser i livet, kan føre til at man utvikler en skadelig oppførsel, som innbefatter selvskading. En ungdom som føler seg isolert, og som tror at hun ikke har noen å snakke med, kan begynne å skade seg for å få lindring. Men uansett hvilken form for lindring det virker som om selvskadingen gir, er den kortvarig. Før eller senere dukker problemene opp igjen, og man begynner med selvskading igjen.

Vanligvis ønsker de som skader seg selv, å slutte med det, men de finner ut at det er veldig vanskelig. Hvordan har noen greid å slutte med selvskading? Det vil bli drøftet i «De unge spør . . .»-artikkelen «Hvordan kan jeg slutte med å skade meg selv?» i februarnummeret av Våkn opp!

[Fotnoter]

NOE Å TENKE OVER

▪ Hvorfor begynner noen ungdommer med selvskading?

▪ Kan du komme på noen bedre måter å mestre vanskelige følelser på etter at du har lest denne artikkelen?

[Uthevet tekst på side 11]

«Selv under latter kan hjertet lide.» — Ordspråkene 14: 13

[Uthevet tekst på side 11]

«Generelt sett prøver disse personene bare å gjøre slutt på smertene sine, ikke livet sitt»

[Uthevet tekst på side 12]

Vi lever i ’kritiske tider, som er vanskelige å mestre’. — 2. Timoteus 3: 1