Et besøk på et proteseverksted

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT PÅ NEW ZEALAND

DET var to grunner til at jeg avtalte et besøk på et proteseverksted (Artificial Limb Centre) i Wellington på New Zealand. For det første trengte jeg å få utført noen reparasjoner på det kunstige benet mitt, og for det andre hadde jeg lyst på en omvisning for å lære mer om hvordan proteser blir laget.

Ortopediingeniøren * min sa seg villig til å vise meg rundt. Det skulle vise seg å bli en interessant og lærerik opplevelse som har fått meg til å sette større pris på det arbeidet som blir utført av de dyktige og engasjerte fagfolkene som arbeider med framstilling av proteser, kunstige erstatninger for manglende eller defekte kroppsdeler.

Hvordan blir en benprotese laget?

De fleste pasientene som oppsøker dette proteseverkstedet, kommer fordi de trenger et kunstig ben. Det første skrittet man tar når pasientens amputasjonsstump er helet, er å ta mål til en protesehylse. Det blir tatt en gipsavstøpning av stumpen for at man skal kunne lage en gipsmodell av den. Denne modellen blir så brukt til å bygge en hylse som den nye kroppsdelen skal festes i. Slik begynner prosessen med å framstille et fullt brukbart ben som kan erstatte det man har mistet. En nyere, mer effektiv teknikk går ut på at man bruker databaserte metoder (DAK/DAP — data-assistert konstruksjon og produksjon) for å måle amputasjonsstumpen. Da er det en maskin som skjærer ut en nøyaktig kopi av pasientens amputasjonsstump.

Etter at jeg hadde fått sett eksempler på den tekniske ekspertisen man nyttiggjør seg ved verkstedet, fikk jeg se noen av de ferdiglagde, importerte protesekomponentene. Ett imponerende eksempel var et hydraulisk kneledd som var montert i en termoplasthylse. Når en slik hylse varmes opp, kan den omformes til den føles bekvem for pasienten. Verden over finnes det omfattende illustrerte kataloger over slike produkter fra en rekke forskjellige kilder.

I den avsluttende fasen i framstillingen av en benprotese blir det gjort finjusteringer. Man tar for seg både hylsen, kneet, huden og fotdelene for at pasientens gange skal bli så naturlig som mulig. Det siste som blir laget, er skumplastkosmetikken. Den skal kle inn og skjule «knoklene» i det kunstige benet. Hensikten med denne kosmetiske finishen er å få benprotesen til  å ligne mest mulig på pasientens gjenværende, naturlige ben.

Når en pasient føler seg rimelig trygg på å gå med protese, blir det ordnet med en konsultasjon hos en ortopedisk kirurg som besøker proteseverkstedet. På den måten blir det foretatt en endelig profesjonell undersøkelse for å se til at pasienten får optimal nytte av det nye benet.

Barn og idrettsutøvere

I løpet av omvisningen la jeg merke til en liten jente. Hun hadde ikke noe imot å vise oss amputasjonsstumpen og protesen sin. Senere så jeg henne springe omkring, og hun så ut som om hun ikke hadde en eneste bekymring i verden.

Jeg var veldig interessert i å høre hva ortopediingeniøren min hadde å si om barn som mister en kroppsdel. Han viste meg en miniatyrhånd og forklarte at slike proteser blir tilpasset til barn helt ned i seksmånedersalderen. Hvorfor gjør man det? For å trene dem opp til å kunne bruke en kunstig hånd eller arm senere. Uten slik opptrening, sa han, lærer barna å klare seg med én arm, og de får problemer med å venne seg til å bruke to armer senere i livet.

Jeg fikk vite at et europeisk selskap for ikke så lenge siden sendte en container med komponenter til ben- og armproteser til Sydney i Australia til bruk for idrettsutøvere som skulle delta i de paralympiske leker. Komponentene ble gitt bort til deltakerne, og ortopediingeniører, også noen fra New Zealand, sa seg villig til å hjelpe deltakerne under lekene.

Noen av protesedelene var blitt utviklet spesielt med tanke på idrettsutøvere. Jeg fikk se et eksempel på en slik protesedel. Det var en fot-og-ankel-protesedel som var laget av et spesielt materiale som kopierer den naturlige spensten i menneskefoten.

Nye framskritt

Hva vil framtiden bringe med hensyn til proteser? Ortopediingeniøren min fortalte meg om en datastyrt protese som minst én pasient på New Zealand bruker. Den reagerer tydeligvis på press på følere som er bygd inn i protesen, noe som resulterer i et naturlig gangmønster for pasienten.

I noen land eksperimenterer dyktige ortopediske kirurger med en teknikk som kalles osseointegrasjon. En spesialskrue, som settes inn i amputasjonsstumpen, fungerer som en forankring for en kunstig mekanisme. Skruen eliminerer behovet for gipsavstøpninger og hylser.

Man forsker også på muligheten for å operere inn mottakere i nervefibrer, noe som vil gjøre det mulig for en person å styre en protese bare ved hjelp av tankene. I USA og noen andre land er det blitt utført noen ganske få håndtransplantasjoner, men dette er en nokså omstridt operasjon som innebærer at pasientene for resten av livet må ta medikamenter for å hemme avstøtningsreaksjonen.

Når det gjelder armproteser, har man nå tatt i bruk såkalte myoelektriske proteser. Elektroder fanger opp muskelsignaler (myoelektriske impulser), som ofte fortsatt finnes i armstumpen. Man forsterker så signalene ved hjelp av strøm fra et batteri for å få dem til å styre  elektriske komponenter i den kunstige armen. Det nyeste innen overarmsproteser er at en datamaskin blir brukt til å fintilpasse den kunstige armen til den enkelte bruker.

Jeg var mektig imponert over disse nyvinningene og spurte ortopediingeniøren min om hva han syntes om protesenes virkemåte i forhold til den måten naturlige kroppsdeler virker på. Han var snar til å innrømme at de originale kroppsdelene var overlegne. Det fikk meg til å tenke på noe salmisten David sa i en bønn til Skaperen: «Jeg skal prise deg fordi jeg på en fryktinngytende måte er dannet på underfullt vis.» — Salme 139: 14.

[Fotnote]

[Illustrasjon/bilder på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

[Bilder]

Myoelektriske hender bruker muskelsignaler til å styre gripefunksjonens hastighet og styrke

[Rettigheter]

Hender: © Otto Bock HealthCare

[Bilder]

Inni dette teknisk avanserte kneleddet er det datachiper og magnetfelter som gjør at kneet tilpasser seg brukerens gangmønster

[Rettigheter]

Kne: Photos courtesy of Ossur

[Bilde]

Tverrsnitt av en fot som viser skumplastkosmetikken og ankelstrukturen

[Rettigheter]

© Otto Bock HealthCare

[Rettigheter]

© 1997 Visual Language

[Bilde på side 21]

Et kunstig ben blir justert

[Bilde på side 22]

En protese tilpasses en pasient

[Bilde på side 23]

En kunstig miniatyrhånd som brukes til å trene opp små barn som har fått amputert en hånd

[Bilde på side 23]

Vinneren av 100-meter-finalen i de paralympiske leker i 2004 løp på 10,97 med en fot av karbonfibrer

[Rettigheter]

Photo courtesy of Ossur/Photographer: David Biene

[Bilderettigheter på side 21]

Otto Bock HealthCare