Pilegrimene og puritanerne — hvem var de?

PÅ STRANDEN ved Plymouth i Massachusetts ligger en stor granittstein med årstallet 1620 inngravert. Denne steinen, som kalles Plymouth Rock, regnes for å ligge like ved det stedet der en gruppe europeere gikk i land for nesten 400 år siden. Du kjenner dem kanskje som pilegrimene eller pilegrimsfedrene.

De som bor i Nord-Amerika i dag, kjenner historiene om hvordan de vennlige og imøtekommende pilegrimene inviterte sine indianske venner til store festmåltider i høsttiden. Men hvem var pilegrimene, og hvorfor kom de til Nord-Amerika? For å finne svaret på det må vi gå tilbake til den tiden da Henrik VIII var konge i England.

Religiøs uro i England

Mindre enn 100 år før pilegrimene satte kursen vestover, var England romersk-katolsk, og kong Henrik VIII var utnevnt av paven til Troens forsvarer. Men da pave Clemens VII nektet å annullere Henriks ekteskap med Katarina av Aragon, den første av kongens seks koner, var et brudd med pavestolen nær forestående.

Mens Henrik prøvde å finne en løsning på sine ekteskapelige problemer, var den protestantiske reformasjonen årsak til store omveltninger i den romersk-katolske kirke i store deler av Europa. Henrik, som var redd for å miste den anerkjennelse som kirken gav ham, nektet først reformatorene adgang til England. Så forandret han mening. Den katolske kirke nektet å annullere ekteskapet hans, så derfor valgte Henrik rett og slett å annullere kirken. I 1534 brøt han alle bånd med den romersk-katolske kirke og lot seg hylle som overhode for den engelske kirke. Så begynte han å stenge klostre og å selge de enorme eiendommene deres. Da Henrik døde i 1547, var England i ferd med å bli en protestantisk nasjon.

Henriks sønn Edvard VI opprettholdt bruddet med Roma. Etter hans død i 1553 ble Maria, Henriks katolske datter med Katarina av Aragon, dronning, og hun prøvde å få nasjonen til igjen å underkaste seg pavedømmet. Hun tvang mange protestanter i landflyktighet  og fikk flere enn 300 brent på bålet. Slik fikk hun økenavnet Maria den blodige. Men hun klarte ikke å holde tidens strømninger tilbake. Maria døde i 1558, og Elizabeth I, hennes halvsøster, overtok tronen og sørget for at paven fra da av ikke lenger hadde noen innflytelse i Englands religiøse liv.

Noen protestanter følte imidlertid at et brudd med den romersk-katolske kirke ikke var nok — alle spor av katolisismen måtte fjernes. De ønsket å rense kirkens tilbedelse, og det er derfor de ble kalt puritanere (fra latin puritas, renhet). Noen av puritanerne så ikke behovet for biskoper og mente at hver menighet skulle ha selvstyre, uavhengig av statskirken. De ble kalt separatister.

Puritanerne kom i søkelyset under Elizabeths styre. Dronningen var irritert over den uformelle måten noen geistlige kledde seg på, og i 1564 gav hun erkebiskopen av Canterbury i oppdrag å bestemme hvordan de geistlige skulle kle seg. Puritanerne så for seg at man nå måtte gå tilbake til å bruke slike messeklær som de katolske prestene gjorde, og de nektet å adlyde. Det oppstod ytterligere uenighet om synet på det gamle hierarkiet av biskoper og erkebiskoper. Elizabeth beholdt biskopene og krevde at de skulle avgi troskapsløfte til henne som kirkens overhode.

Fra separatister til pilegrimer

Jakob I etterfulgte Elizabeth i 1603, og han la hardt press på separatistene for å få dem til å underkaste seg hans autoritet. I 1608 flyktet en hel menighet av separatister i byen Scrooby til Nederland for å oppnå religiøs frihet. Men nederlendernes tolerante holdning til andre religioner og til løsaktig oppførsel førte med tiden til at separatistene følte seg enda mindre hjemme der enn i England. De bestemte seg for å forlate Europa og begynne et nytt liv i Nord-Amerika. Fordi separatistene var villige til å reise så langt vekk fra hjemstedet for sin tros skyld, ble de med tiden kjent som pilegrimer.

Pilegrimene, inkludert mange separatister, fikk tillatelse til å slå seg ned i den britiske kolonien Virginia, og i september 1620 la de ut på ferden til Nord-Amerika om bord i skipet «Mayflower». Rundt 100 voksne og barn tilbrakte to stormfulle måneder i Nord-Atlanteren før de kom fram til Cape Cod, hundrevis av kilometer nord for Virginia. Der skrev de Mayflower-overenskomsten, et dokument som beskrev deres ønske om å skape et nytt samfunn og følge dets lover. De slo seg ned i nærheten av Plymouth den 21. desember 1620.

Et nytt liv i den nye verden

Flyktningene var ikke forberedt på vinteren da de kom til Nord-Amerika, og halve gruppen døde på noen få måneder. Ting gikk bedre da våren kom. De overlevende bygde egnede hus og lærte av urbefolkningen hvordan de selv kunne dyrke nyttevekster som fantes der. På høsten i 1621 blomstret pilegrimssamfunnet i en slik grad at de satte av tid til å takke Gud for hans velsignelse. Herfra stammer høsttakkefesten (Thanksgiving), som nå feires i USA og andre land. Flere immigranter kom etter hvert til kolonien, og etter mindre enn 15 år hadde Plymouth flere enn 2000 innbyggere.

Samtidig var det noen puritanere i England som i likhet med separatistene kom fram til at deres «lovte land» lå på den andre siden av Atlanteren. I 1630 kom en gruppe puritanere i land nord for Plymouth og grunnla Massachusetts Bay Colony. I 1640 hadde flere enn 20 000 engelske immigranter slått seg ned i New England. Etter at Plymouth ble  innlemmet i Massachusetts Bay Colony i 1691, levde ikke lenger separatistene så atskilt fra andre. Nå som puritanerne dominerte det religiøse liv i New England, ble Boston det åndelige sentrum i regionen. Hvordan artet deres tilbedelse seg?

Puritanernes tilbedelse

Puritanerne i den nye verden bygde først trehus som de brukte til møtelokaler, der de kom sammen søndag formiddag. Forholdene innendørs var tålelige i godt vær, men om vinteren kunne gudstjenesten være en prøvelse selv for den mest hengivne puritaner. Møtelokalene hadde ikke fyring, og de kalde møtedeltakerne satt og skalv. Predikantene hadde ofte på seg votter for å beskytte hendene mot den iskalde luften innendørs.

Puritanernes tro var basert på læresetningene til den franske protestantiske reformatoren Jean Calvin. De trodde på læren om predestinasjon og hevdet at Gud på forhånd hadde bestemt hvilke mennesker han skulle frelse, og hvilke han skulle dømme til et evig brennende helvete. Uansett hva folk gjorde, kunne de ikke forandre den skjebne Gud hadde overgitt dem til. Man kunne simpelthen ikke vite om man ville få oppleve himmelens svalende vind eller brenne som en veke for all tid.

Etter hvert begynte puritanske predikanter å forkynne anger. De advarte om at selv om Gud var barmhjertig, ville de som ignorerte hans lover, havne rett i helvete. Disse predikantene pustet til helvetes ild for å holde folket i sjakk. En predikant på 1700-tallet som het Jonathan Edwards, holdt en gang en preken med temaet «Syndere i den vrede Guds hånd». Hans beskrivelse av avgrunnen var så skremmende at andre predikanter måtte komme til unnsetning for å trøste de oppskakede tilhørerne.

Predikanter utenfra som kom for å forkynne sitt budskap i Massachusetts, gjorde det på egen risiko. Myndighetene bortviste tre ganger kvekerpredikanten Mary Dyer, men hver gang kom hun tilbake og kunngjorde sitt budskap. Den 1. juni 1660 ble hun hengt i Boston. En som het Phillip Ratcliffe, glemte tydeligvis hvor strengt puritanernes ledere behandlet dem som kritiserte dem. Fordi Ratcliffe i sine taler hadde kritisert regjeringen og kirken i Salem, ble han pisket og bøtelagt. Og for å forsikre seg om at han ikke skulle glemme dette, skar de av ham ørene før de sendte ham bort.  Puritanernes intoleranse drev folk ut av Massachusetts og bidrog til at andre kolonier vokste.

Arroganse fostrer vold

Fordi puritanerne så på seg selv som Guds «utvalgte», var det mange av dem som anså de innfødte for å være undermennesker som okkuperte landet deres. Denne holdningen skapte mye sinne og bitterhet, og noen innfødte begynte å angripe puritanerne. De puritanske lederne lempet da på lover som gjaldt sabbaten, slik at menn kunne bære våpen på vei til gudstjenesten. Så, i 1675, tilspisset situasjonen seg.

Metacomet, også kalt kong Philip, høvdingen for wampanoagindianerne, likte ikke at folket hans ble fratatt landet sitt, så han begynte å plyndre puritanernes bosetninger, brenne husene deres og massakrere innbyggerne. Puritanerne gjengjeldte udåden, og kampene fortsatte i flere måneder. I august 1676 fanget puritanerne Philip på Rhode Island. Han ble halshogd, og kroppen hans ble sprettet opp og partert. Slik endte det som kalles «kong Philips krig», og dermed også uavhengigheten til urbefolkningen i New England.

På 1700-tallet fant puritanerne nytt utløp for sin nidkjærhet. Noen predikanter i Massachusetts fordømte Englands lederskap og vakte et ønske om uavhengighet hos befolkningen. De blandet sammen politikk og religion når de diskuterte muligheten for revolusjon.

Puritanerne var arbeidsomme, modige og hengitt til sin religion. Deres levemåte har ført til at ordet «puritansk» blant annet har fått betydningen «nøysom». Men oppriktighet i seg selv er ikke nok hvis de læresetninger en forkynner, er feil. Jesus Kristus unngikk å blande sammen politikk og religion. (Johannes 6: 15; 18: 36) Og brutalitet og krig er i strid med denne grunnleggende sannheten: «Den som ikke elsker, har ikke lært Gud å kjenne, for Gud er kjærlighet.» — 1. Johannes 4: 8.

Framholder din religion helveteslæren, predestinasjonslæren eller andre ubibelske læresetninger? Er dine religiøse ledere involvert i politikk? Oppriktig studium av Guds Ord, Bibelen, kan hjelpe deg til å finne «den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet», og som Gud godtar. — Jakob 1: 27.

[Ramme/bilde på side 13]

PURITANERNE OG HELVETESLÆREN

Ved at puritanerne forkynte helveteslæren, motsa de i virkeligheten Guds Ord. Bibelen lærer at de døde er i en ubevisst tilstand, at de ikke føler smerte eller opplever glede. (Forkynneren 9: 5, 10) Dessuten har Gud aldri latt tanken om å pine noen få ’komme opp i sitt hjerte’. (Jeremia 19: 5; 1. Johannes 4: 8) Han ber folk innstendig om å gjøre forandringer i livet sitt, og han behandler ugjerningsmenn som ikke angrer, på en human måte. (Esekiel 33: 11) Stikk i strid med disse bibelske sannhetene malte ofte puritanske predikanter et bilde av Gud som grusom og hevngjerrig. De forsvarte også et livssyn som tillot dem å bruke makt for å bringe sine motstandere til taushet.

[Bilde på side 10]

Pilegrimer som kommer til Nord-Amerika i 1620

[Rettigheter]

Harper’s Encyclopædia of United States History

[Bilde på side 12]

Den første høsttakkefesten feires i 1621

[Bilde på side 12]

Møtelokale for puritanerne i Massachusetts

[Bilde på side 12]

Jean Calvin

[Bilde på side 12]

Jonathan Edwards

[Bilde på side 13]

Pilegrimer med våpen på vei til gudstjeneste

[Bilderettigheter på side 11]

Library of Congress, Prints & Photographs Division

[Bilderettigheter på side 12]

Øverst til venstre: Snark/Art Resource, NY; øverst til høyre: Harper’s Encyclopædia of United States History; Jean Calvin: Portrett i Paul Henrys Life of Calvin, fra boken The History of Protestantism (bind II); Jonathan Edwards: Dictionary of American Portraits/Dover

[Bilderettigheter på side 13]

Bilder: North Wind Picture Archives