Ønsket om å føle seg elsket

I en by i det landet som nå heter Tyrkia, bodde det for lenge siden en ung kvinne som het Lea. Hun var ikke noe særlig for øyet, mens hennes yngre søster, Rakel, var vakker.

RAKEL traff en mann som elsket henne så høyt at han var villig til å arbeide for hennes far i sju år for å få henne til kone. Men da bryllupsnatten kom, førte faren søsteren hennes, Lea, inn til mannen i stedet for henne. Vi vet ikke hva Lea mente om farens listige handling, men hun må ha forstått at dette neppe var den ideelle veien inn i et ekteskap.

Den nygifte ektemannen protesterte da han oppdaget hva som hadde skjedd. Faren forklarte at det var vanlig å gifte bort den eldste datteren først. Lea var nå ved et bedrag gift med en mann som først og fremst elsket hennes yngre søster, som han også giftet seg med. Det må ha vært trist for Lea å se at hennes søster ble vist størst kjærlighet. Lea hadde ingen romantisk forlovelsestid å se tilbake på, og hun hadde få eller ingen gode minner fra sin bryllupsdag. Hun må ha lengtet etter å bli like høyt elsket som Rakel. Lea følte seg sikkert ofte uønsket og lite elsket, delvis på grunn av omstendigheter som hun hadde liten innvirkning på. *

Det er sikkert mange i vår tid som kan føle med Lea. Vi har alle et grunnleggende behov for å elske noen og selv bli elsket. Kanskje vi lengter etter en ektefelle som vil vise oss kjærlighet. Vi ønsker også at våre foreldre, våre barn, våre søsken og våre venner skal være glad i oss. I likhet med Lea ser vi kanskje andre omkring oss som er gjenstand for en slik kjærlighet som vi savner.

Fra vi er små, hører vi romantiske eventyr om tiltrekkende mennesker som finner sin elskede og siden lever lykkelig alle sine dager. Artister framfører romantiske sanger om kjærlighet, og diktere lovpriser også kjærligheten. Men en som har forsket i dette emnet, skriver: «Det er knapt noen virksomhet eller noe foretagende som blir innledet med så store forhåpninger og forventninger som et kjærlighetsforhold, og som likevel så ofte blir en fiasko.» Det er faktisk ofte forholdene til dem som står oss nærmest, som er mest problemfylte — som bringer oss sorger i stedet for varig glede. I mange land ender nå omkring 40—50 prosent av alle ekteskap med skilsmisse, og mange par som ikke skiller seg, er likevel langt fra lykkelige.

I mange land har det vært en stor økning i antall aleneforelderfamilier og i antall familier hvor barna lider under at forholdene er dårlige. Men barn trenger i særlig grad den følelsesmessige trygghet som varme og kjærlige familieforhold kan gi. Hva er det så som egentlig har skjedd med kjærligheten? Hvor kan vi søke opplysninger om denne fine egenskapen? Disse spørsmålene blir behandlet i de neste artiklene.

[Fotnote]