’Jeg vil tjene Gud før jeg dør’

HVA MAMIE FREE HAR OPPLEVD

I 1990 brøt det ut borgerkrig i Liberia. Idet kamphandlingene tiltok, ble tolv år gamle Mamie, en jente blant krahn-folket, og familien hennes fanget i sitt eget hjem i hovedstaden, Monrovia. «Vi hørte en eksplosjon i nabohuset,» sier Mamie. «En rakett hadde truffet naboens hus og satt det i brann. Flammene slo mot huset vårt og fikk det også til å begynne å brenne.» Mamie, moren og morens yngre bror flyktet under harde kamper.

«Plutselig ble jeg truffet av noe,» forteller Mamie.

«Er det noe i veien?» spurte mor.

«Jeg er blitt truffet av noe! Jeg tror det er en kule,» svarte jeg.

Mamie sank sammen på bakken av smerte og bad: «Vær så snill og hør meg, Gud. Jeg tror jeg holder på å dø, men jeg vil tjene deg før jeg dør.» Så mistet hun bevisstheten.

Naboene, som trodde at Mamie var død, ville begrave henne på en strand i nærheten. Men Mamies mor forlangte å få henne brakt til det lokale sykehuset. På sykehuset hadde de dessverre ikke godt nok utstyr til å kunne ta imot tilstrømningen av sårede menn, kvinner og barn. Mamies onkel, som også var såret, døde den natten. Mamie overlevde, men var blitt lam fra livet og ned.

Hun fortsatte å ha indre blødninger og store smerter. Fire måneder senere fikk legene endelig tatt røntgenbilder for å lokalisere kulen. Den satt mellom hjertet og lungene, og en operasjon ville være svært risikofylt. Mamies mor tok henne derfor med til en tradisjonell medisinmann. «Han laget et snitt i meg med et barberblad,» sier Mamie, «og så plasserte han munnen sin over såret og prøvde å suge kulen ut. ’Der har vi den,’ sa han idet han tok en kule ut av munnen. Vi betalte ham og gikk.»

Men medisinmannen hadde løyet. Nye røntgenbilder viste at kulen fortsatt var der.  Mamie og moren drog derfor tilbake til medisinmannen. Han fikk imidlertid overbevist dem om at det ville gå ni måneder før det syntes på røntgenbildene at kulen var borte. De drog hjem igjen og ventet tålmodig. I mellomtiden tok Mamie forskjellige medisiner for å dempe smertene. Etter ni måneder ble det tatt nye røntgenbilder. Kulen var der fortsatt. Medisinmannen stakk av.

Kulen hadde nå vært i Mamies kropp i 18 måneder. En slektning tok henne med til en kvinnelig heksedoktor. Hun var ikke til mye hjelp, for hun sa at enten Mamie eller moren kom til å dø på en bestemt dag. Mamie var nå 13 år gammel. «Jeg gråt hele tiden,» sier Mamie. «Men da den bestemte dagen kom, var det ingen av oss som døde.»

En onkel tok Mamie med til en kirkeleder som påstod at han i et syn hadde fått vite at det var en forbannelse som var årsaken til Mamies lammelse, ikke en kule. Han forsikret Mamie om at hun ville kunne gå igjen etter en uke hvis hun utførte de rituelle handlingene han foreskrev. Mamie sier: «Jeg tok mange rituelle bad i havvann, jeg fastet, og jeg rullet meg på bakken hver kveld ved midnatt sikkert i flere timer. Men alt dette var forgjeves, og tilstanden min var akkurat som før.»

Helsevesenet begynte til slutt å fungere bedre, og Mamie fikk omsider fjernet kulen. Hun hadde hatt fryktelige smerter i over to år. Hun sier: «Etter operasjonen ble smertene nesten borte, og det ble mye lettere å puste. Selv om jeg fortsatt var delvis lammet, kunne jeg reise meg ved hjelp av et gåstativ.»

Mamie kommer i kontakt med Jehovas vitner

Noen uker etter operasjonen traff Mamies mor to av Jehovas vitner. Hun visste at datteren likte å lese Bibelen, så hun inviterte vitnene hjem til seg. Mamie tok straks imot tilbudet om et bibelstudium. Men noen måneder senere måtte hun tilbake på sykehuset, og hun mistet kontakten med vitnene.

Mamie lengtet fortsatt etter bibelkunnskap, så da en religiøs leder fra et trossamfunn tilbød seg å hjelpe henne, tok hun imot tilbudet. På søndagsskolen spurte en av de andre elevene læreren: «Er Jesus likestilt med Gud?»

«Ja,» svarte læreren. «På en måte er han det. Men han er likevel ikke helt likestilt med Gud.»

«Ikke helt likestilt?» tenkte Mamie. «Det høres meningsløst ut. Her er det noe galt.» Siden hun ikke var overbevist om at det var Bibelens sannhet hun lærte, sluttet hun å komme sammen med dette trossamfunnet.

I 1996 brøt det igjen ut voldshandlinger i Monrovia. Denne gangen mistet Mamie to familiemedlemmer, og hjemmet hennes ble på nytt stukket i brann. Noen måneder senere traff to av Jehovas vitner Mamie mens de var ute i hus-til-hus-arbeidet. Mamie gjenopptok studiet. Da hun var på møte for første gang, ble hun overrasket over å se at alle — også menighetens eldste — hjalp til med å gjøre rent i Rikets sal. Senere samme år hadde hun gleden av å overvære et av områdestevnene med temaet «Forkynnere av Guds fred», det  første av Jehovas vitners store stevner hun noen gang hadde vært på.

«Det gjorde sterkt inntrykk på meg,» sier Mamie. «Vitnene viste hverandre ekte kjærlighet, selv om de tilhørte forskjellige stammer. Og alt var godt organisert.»

Mamie realiserer sitt ønske om å tjene Gud

I 1998 førte nye kamphandlinger til at Mamie og moren måtte flykte til nabolandet Elfenbenskysten, hvor de bodde i flyktningleiren Peace Town sammen med 6000 andre liberiere. Mamie fortsatte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner der, og hun gjorde raske framskritt. Snart ønsket hun å gjøre andre kjent med sin tro. For at hun skulle kunne delta i forkynnelsesarbeidet, kjørte hennes åndelige brødre og søstre henne i rullestolen. På den måten fikk Mamie avlagt et fint vitnesbyrd for mange andre flyktninger.

Selv om Mamies fysiske begrensninger gjorde det vanskelig for henne å komme seg til Rikets sal, som lå seks kilometer fra der hun bodde, kom hun på alle møtene. Den 14. mai 2000 reiste hun over 19 mil for å overvære den spesielle stevnedagen og for å bli døpt i vann som symbol på sin innvielse til Gud. (Matteus 28: 19, 20) Framfor mange tårefylte øyne ble Mamie båret ut i en elv, hvor hun ble døpt. Hun strålte over hele ansiktet da hun kom opp av vannet.

Mamie er nå i en flyktningleir i Ghana, og hennes mål er å bli alminnelig pioner, eller heltidsforkynner. Moren hennes har også begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og hun gjør nå andre kjent med det hun har lært. Begge ser med lengsel fram til oppfyllelsen av det bibelske løftet om en tid da «den halte [skal] klatre som en hjort, og den stummes tunge skal rope av glede». — Jesaja 35: 5—7.

[Bilde på side 22]

Kulen som ble fjernet fra Mamies kropp

[Bilde på side 23]

Mamie blir båret ut i en elv for å bli døpt

[Bilde på side 23]

Mamie leder et bibelstudium med moren, Emma