På leting etter mufloner

Tidlig en fin vårmorgen utstyrer vi oss med kart, kameraer, hatter og solide støvler og setter oss i terrengbilen og drar av gårde. Målet vårt er Pafosskogen, som ligger høyt oppe i Troodosfjellene på Kypros. Her håper vi å få se mufloner. Hva er en muflon?

MUFLON er en type villsau med slektninger overalt i middelhavsområdet. Den villsauen som har pirret vår nysgjerrighet, er imidlertid hjemmehørende på Kypros og skal være vakker som et rådyr og rask som en geit. Den finnes bare i avsidesliggende fjellområder.

Vi tar av fra hovedveien og kjører langs foten av høydedragene og så gjennom en vakker dal. Landsbyene klynger seg til åssidene, og på begge sider av dalen vokser det frukttrær. Men snart blir kjøreforholdene tøffere, og noen steder kommer bilen vår faretruende nær kanten av bratte åsrygger. Til slutt kommer vi fram til bestemmelsesstedet vårt — skogvokterstasjonen. Vi befinner oss nå dypt inne i Pafosskogen med dens 600 kvadratkilometer med furutrær og sedrer. Vi bestiller kaffe og prater med Andreas, en skogvokter i grønn uniform. Han snakker entusiastisk om muflonen.

Han sier at muflonen er det største ville pattedyret på Kypros. Tidligere streifet store mengder av denne villsauen omkring på øya. Den er avbildet på mange gresk-romerske mosaikkarbeider, og middelalderskrifter beskriver hvordan lavadelen drev jakt på den i Pafosskogen.

Mens Andreas fører oss til et inngjerdet område, forteller han oss mer om muflonens historie. Vi får for eksempel vite at bestanden ble kraftig redusert da jaktgeværet kom. Det var ikke før etter 1938 at jaktbestemmelsene på Kypros ble endret med det formål å beskytte denne skapningen. Skogvoktere og politiet samarbeidet om å få satt en stopper for ulovlig jakt. Året etter ble det nedlagt forbud mot å jakte i skogen. Disse forandringene og ytterligere tiltak som er blitt truffet siden 1960-årene, har resultert i at muflonbestanden har fått et kraftig oppsving.

Vårt første møte

Vi følger med Andreas til et inngjerdet område og titter inn gjennom busker og trær. Han gjør tegn til oss at vi må være stille, og fører oss et lite stykke oppover en skråning. Vi får øye på tre voksne hunner og to nyfødte lam  som gresser på en solfylt lysning i skogen. De voksne muflonene er omkring 90 centimeter høye. Fargen på pelsen deres er lysebrun, litt lysere på buken.

På denne tiden av året bugner det av de ville plantene som de spiser, og de voksne dyrene er altfor opptatt med å beite til at de bryr seg noe særlig om oss. Men de nyfødte lammene slutter å gjøre krumspring og tar til vår store begeistring noen prøvende skritt mot oss. Men bare klikkelyden fra et av kameraene våre skremmer dem, og på et øyeblikk forsvinner alle sammen inn i skogen.

Opprømt over det vi har sett, bestemmer vi oss for å utforske skogen til fots i håp om å få se mufloner i det fri. Andreas foreslår at vi gjør det i grålysningen, da dyrene noen ganger drister seg ut i utkanten av skogen for å finne mat. Siden vi har tenkt å overnatte i dalen, må vi finne et sted vi kan sette opp teltet, og det fjellet hvor det er utsikt over dalen, er et fint sted å lete fra. Vi får vite at muflonene ferdes høyt oppe i skråningene i de varmere månedene, men om vinteren, da toppene er dekket av snø, leter de etter spiselige planter lenger nede, ja, de våger seg til og med ut av den beskyttende skogen.

Paringen finner sted om høsten. Om vinteren ferdes muflonene omkring i flokker på 10—20 dyr. Når lammingen begynner, i april/mai, deler de seg opp i mindre grupper, slik som den vi så i innhegningen. Voksne hanner leter vanligvis etter mat alene.

En vær i det fri!

Tidlig neste morgen kjører vi oppover skråningen igjen, parkerer i en lysning og tar bena fatt innover i skogen før solen kommer for høyt opp. Det er fortsatt stille i skogen, og tåken driver inn mellom trærne. Idet vi stopper opp for å nyte stillheten, ser vi den — en flott, kraftig hann som nesten har kvittet seg med den tykke vinterfrakken sin. Den nederste delen av halspartiet er dekket av mørkt hår. Med hodet statelig på skakke stirrer den på oss gjennom mørke øyenvipper og værer lukten av oss i luften. Hvert av de tykke, bueformede hornene må være minst 40 centimeter langt! Den er tyngre enn de hunnene vi så i går, og må veie omkring 35 kilo.

Vi står helt urørlige og våger så vidt å puste. Men etter alt å dømme har denne varsomme skapningen været oss, for den gjør et kast med hodet og løper sin vei. Det vi har sett og lært på disse to dagene, har virkelig gjort inntrykk på oss. Vi har også fått større verdsettelse av Skaperen, som har sagt: «Meg tilhører hvert vilt dyr i skogen, dyrene på de tusen fjell.» — Salme 50: 10.

[Bilder på sidene 24 og 25]

En kypriotisk muflon (i bakgrunnen) og en europeisk muflon

[Bilderettigheter på side 25]

Øverst til høyre: Oxford Scientific/photolibrary/Niall Benvie; europeisk muflon: Oxford Scientific/photolibrary