En dagstur til Tsjernobyl

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I UKRAINA

Det finnes ingen parallell til ulykken ved Tsjernobyl kjernekraftverk for 20 år siden. Den 26. april 1986 oppstod det en katastrofal nedsmelting av kjernen i en av de fire reaktorene der. Etter de fleste katastrofer — enten de er forårsaket av mennesker eller naturen — er det mulig å rydde opp og bygge på nytt. Men denne ulykken etterlot seg forurensning med skadelige langtidsvirkninger.

I DE senere år har de som tidligere bodde i byene i nærheten av kjernekraftverket, hvert år den 9. mai valfartet sammen med venner og slektninger til de forlatte husene som en gang var deres hjem. Til andre tider av året har de reist dit for å være til stede ved begravelser. Forskere har reist dit for å studere virkningen av radioaktiv stråling. I tillegg har ukrainske reisebyråer begynt å tilby dagsturer med guide til dette området.

En forsideartikkel i The New York Times i juni 2005 fortalte om korte «guidede turer» til Pripjat som «ikke innebærer noen helserisiko». * Pripjat, en by som ble grunnlagt i 1970-årene og hadde cirka 45 000 innbyggere, ligger omkring tre kilometer fra reaktorene. Men i likhet med mange andre byer ble den forlatt etter kjernekraftulykken. Slike steder ble deretter forbudte områder på grunn av radioaktiviteten. Da nedsmeltingen skjedde, hadde Anna og Victor Rudnik bodd omkring ett år i Pripjat. *

Den mye mindre byen Tsjernobyl (også navnet på kjernekraftverket) ligger omkring 15 kilometer fra reaktorene. De som bodde der før, har i noen år nå fått tillatelse til å besøke byen en gang i året. Siden det er Tsjernobyl som er familien Rudniks egentlige hjemby, har de benyttet seg av denne muligheten til å besøke Tsjernobyl. La meg fortelle om den gangen min kone og jeg drog dit sammen med dem for noen år siden.

Vår dystre fridag

Vi kjørte fra Kiev, Ukrainas hovedstad, på en tofelts vei nordover. Vi passerte små byer der husene lå langs veien. Tulipaner prydet gårdsplassene på forsiden, og folk var ute og stelte grønnsakhagene sine. Mellom byene var det åkrer med mais, hvete og solsikker som strakte seg så langt vi kunne se.

Men på et eller annet punkt krysset vi en usynlig grense. Det var ikke noe veiskilt som markerte forandringen, men vi merket den. En uhyggelig stillhet preget byene langs veien. De forfalne husene hadde knuste vindusruter og hengelås på dørene. Gårdsplassene var fulle av ugress, og hagene var gjengrodde.

Vi var kommet inn i faresonen — omkring 30 kilometer fra reaktorene. «Byene innenfor dette området har høye nivåer med radioaktivitet,» fortalte Anna oss. «Over 150 000 mennesker fra byer og landsbyer i dette området ble evakuert til nye hjem i hele det tidligere Sovjetunionen.»

Vi kjørte videre og kom snart til en annen sone. Et veldig høyt piggtrådgjerde skilte den  fra resten av verden. Like ved var det en trebygning som lignet på en tollstasjon, med vakter som overvåket all trafikk. En vakt så på passene våre, registrerte bilen vår og åpnet deretter porten.

Vi var nå inne i sonen med begrenset adgang. Trærne, som var friske med nytt løv, dannet et grønt tak over veien. Tett underskog dekket skogbunnen — absolutt ikke det bildet av svidde trær og visnet buskas som jeg hadde sett for meg. Foran oss var det et hvitt mursteinsskilt med blå bokstaver med navnet Tsjernobyl.

Helt i utkanten av Tsjernobyl lå det et apotek. Victors mor jobbet der før. Et falmet skilt med åpningstidene hang fortsatt i det støvete, skitne vinduet. I nærheten av byparken var kultursentret. Anna mimret om hvordan hun og andre innbyggere pleide å slappe av der etter jobb og å se på forskjellige artister som opptrådte. Like ved lå kinoen, som het Ukraina, der barna tidligere søkte tilflukt fra den kvelende sommervarmen for å se de nyeste filmene i en behagelig, avkjølt kinosal. Det var lenge siden en hadde hørt lyden av latter fra den mørke salen. Anna og Victor tok oss med til sitt tidligere hjem — en kort spasertur fra sentrum. Vanstelte trær stod i veien for inngangsdøren på forsiden, så vi gikk etter hverandre og banet oss vei gjennom den gjengrodde hagen til bakdøren — som nå bare var blitt til et takkete hull i veggen.

Inne var alt fullstendig ødelagt. En nedsunken, muggen madrass lå i en rusten sengeramme. Tapetstrimler hang som skitne istapper. Anna bøyde seg for å redde et gammelt bilde fra alt skrotet som lå strødd i hele rommet. «Jeg har alltid hatt lyst til å vende tilbake og finne at alt ventet på oss akkurat som det var,» sa hun med trist stemme. «Så vondt det er å se at huset vårt er blitt helt ødelagt, og at eiendelene våre er blitt stjålet i årenes løp!»

Vi gikk ut fra huset deres og nedover gaten. Ved et hjørne var en gruppe mennesker opptatt i en livlig samtale. Vi gikk cirka 500 meter, til veien endte i en park ute på en bratt odde der vi kunne se den brede, rolige elven. Kastanjetrærnes hvite blomster vaiet i den svake vinden. Der på trappetrinnene som buktet seg  ned til bryggen, var det en gang i 1986 flere hundre som stod og ventet på å bli evakuert med båt.

Familien Rudnik bodde som nevnt i Pripjat, enda nærmere reaktorene, da ulykken skjedde. De drog til Pripjat for første gang i fjor for å se den tidligere leiligheten sin, som de flyktet fra etter den kjernefysiske nedsmeltingen 19 år tidligere.

Tid til ettertanke

I april 2006 vil man på forskjellige måter markere at det er 20 år siden denne kjernekraftulykken. For mange vil dette være en alvorlig påminnelse om menneskets manglende evne — trass i oppriktige anstrengelser — til å styre her på jorden på en god måte uten veiledning fra Gud. — Jeremia 10: 23.

Sist september ble resultatet av en vitenskapelig rapport som revurderte denne tragedien, utgitt. Denne rapporten, som FN hadde bedt om, sa at ulykken i første omgang kostet 56 mennesker livet, og anslo at bare 4000 dødsfall til slutt ville bli direkte tilskrevet strålingssyke. Tidligere har man vanligvis regnet med at mellom 15 000 og 30 000 kom til å dø. En lederartikkel i The New York Times for 8. september 2005 bemerket at denne FN-rapporten «ble angrepet av mange miljøorganisasjoner som mente at den var et partisk forsøk på å dekke over de potensielle farene ved atomkraft».

Victor, som lærte om sin Skaper, Jehova Gud, etter ulykken, sa: «Vi er ikke lenger nedtrykte, for vi vet at når Guds rike kommer, vil det aldri skje slike forferdelige ulykker igjen. Vi ser fram til den tiden da landskapet rundt vårt kjære hjem i nærheten av Tsjernobyl skal bli som før igjen og bli en del av et herlig paradis.»

Siden Tsjernobyl-ulykken er millioner av mennesker blitt overbevist om at hele jorden skal bli et paradis, slik Bibelen lover. (1. Mosebok 2: 8, 9; Åpenbaringen 21: 3, 4) Bare i Ukraina er det over 100 000 som har fått dette håpet i løpet av de siste 20 årene! Måtte også du bli motivert til å tenke over den lyse framtiden som er lovt dem som ønsker å lære om Guds hensikter.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 16]

Minnesmerke over likvidatorene

Dette fire meter høye minnesmerket er til ære for Tsjernobyl-ulykkens opprydningsarbeidere, som er kjent som likvidatorene. Disse slokket brannen, konstruerte en sarkofag av betong rundt den ulmende reaktoren og fjernet forurensning. Til slutt var det flere hundre tusen som hadde vært med på dette. Det anslås at cirka 4000 dødsfall direkte kommer til å skyldes ulykken, og at de fleste av dem vil være blant disse opprydningsarbeiderne.

[Bilder på side 15]

Tsjernobyls byskilt og byens kino

[Bilder på side 15]

Familien Rudniks hus i Tsjernobyl

[Bilde på side 16]

Kjernekraftverket der nedsmeltingen skjedde, omkring tre kilometer fra familien Rudniks leilighet i Pripjat (innfelt)