Michel Servet — alene i sin søken etter sannheten

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SPANIA

Den 27. oktober 1553 ble Michel Servet brent på bålet i Genève. Guillaume Farel — som var bøddel og prest som forkynte Jean Calvins lære — advarte tilskuerne: «[Servet] er en klok mann som uten tvil trodde han forkynte sannheten, men han falt i Djevelens hender. . . . Pass på at det samme ikke skjer med dere!» Hvorfor fikk Servet et slikt tragisk endelikt? Hva hadde han gjort?

MICHEL SERVET ble født i den spanske landsbyen Villanueva de Sijena i 1511. Han utmerket seg tidlig på skolen. Ifølge en biograf «hadde han lært seg gresk, latin og hebraisk før han var 14 år gammel, og han hadde omfattende kunnskap om filosofi, matematikk og teologi».

Mens Servet fremdeles var i tenårene, ble han Juan de Quintanas pasje. Quintana var åndelig veileder for spanskekongen Karl V. Når Servet ledsaget Quintana på hans reiser, fikk han se den religiøse splittelsen i Spania, der jøder og muslimer enten var blitt landsforvist eller tvunget til å konvertere til katolisismen. *

Da Servet var 16 år gammel, reiste han til universitetet i Toulouse i Frankrike for å studere jus. Det var der han så en fullstendig bibel for første gang. Selv om det var strengt forbudt å lese Bibelen, gjorde han det i det skjulte. Da han hadde lest den ferdig første gang, sverget han på at han ville lese den «tusen ganger til». Den bibelen som Servet studerte i Toulouse, var antagelig den complutensiske polyglott, en utgave som gjorde det mulig for ham å lese Bibelen på grunnspråkene (hebraisk og gresk)  i tillegg til latin. * Hans studium av Bibelen og det moralske forfallet han hadde sett blant de geistlige i Spania, svekket hans tro på den katolske religion.

Servets tvil ble ytterligere forsterket da han overvar kroningen av Karl V. Spanskekongen ble kronet til keiser over Det hellige romerske rike av pave Clemens VII. Paven, som satt på sin bærbare tronstol, tok imot kongen, som kysset pavens føtter. Servet skrev senere: «Jeg har med egne øyne sett hvordan paven med pomp og prakt ble båret på prinsenes skuldrer, og hvordan han ble forgudet av menneskene i gatene.» Servet kunne ikke få all overdådigheten og ekstravagansen til å harmonere med enkelheten i evangeliene.

Hans søken etter den religiøse sannhet

Servet forlot i stillhet sin arbeidsgiver Quintana og begynte sin søken etter sannheten. Han mente at Kristi budskap ikke var rettet til teologer eller filosofer, men til alminnelige mennesker, som ville forstå det de lærte, og anvende det. Han bestemte seg for å finne ut hva Bibelen sa på grunnspråkene og forkaste alle læresetninger som var i strid med Bibelen. Det er interessant å merke seg at ordet «sannhet» og forskjellige avledninger av det forekommer oftere enn noe annet ord i Servets skrifter.

Servets historiske og bibelske studier fikk ham til å konkludere med at kristendommen var blitt fordervet i løpet av de første 300 årene av vår tidsregning. Han ble klar over at keiser Konstantin og hans etterfølgere hadde fremmet falsk lære, som etter hvert resulterte i at treenighetslæren ble godtatt som en offisiell lære. Da Servet var 20 år gammel, gav han ut boken De Trinitatis Erroribus (Om treenighetslærens villfarelser), et verk som gjorde Servet til et av inkvisisjonens fremste mål.

Servet hadde en godt oppøvd skjelneevne. Han skrev: «Bibelen nevner ikke treenigheten. . . . Vi lærer Gud å kjenne, ikke ved hjelp av våre stolte filosofiske betraktninger, men gjennom Kristus.» * Han kom også fram til at den hellige ånd ikke kunne være en person, men at den måtte være Guds virksomme kraft.

Servet fikk medhold av noen. Den protestantiske reformatoren Sebastian Franck skrev: «I sin traktat framholder spanieren Servet at Gud bare er én person. Den katolske kirke hevder at det er tre personer i ett vesen. Jeg er tilbøyelig til å holde med spanieren.» Likevel ville verken den protestantiske kirke eller den katolske kirke noensinne tilgi Servet at han motsa deres sentrale lære.

Servets studium av Bibelen fikk ham også til å avvise andre av kirkens læresetninger, og han mente at bruken av bilder i tilbedelsen manglet støtte i Bibelen. Halvannet år etter at han hadde utgitt De Trinitatis Erroribus sa han om katolikker og protestanter: «Jeg er verken fullstendig enig eller fullstendig uenig med noen av dem, for alle [både katolikker og protestanter] ser ut til å ha noe som er sant, og noe som er falskt. Alle ser de andres villfarelser, men ingen er oppmerksom på sine egne.» Han var virkelig alene i sin søken etter sannheten. *

Selv om Servet var oppriktig, unngikk han ikke å trekke noen feilaktige slutninger. Han regnet blant annet ut at Harmageddon ville komme og Kristi  tusenårsrike ville bli opprettet i hans egen levetid.

Søken etter den vitenskapelige sannhet

Fordi Servet ble tvunget til å flykte fra sine forfølgere, byttet han navn til Villanovanus og slo seg ned i Paris, der han studerte kunst og medisin. Han var interessert i vitenskap og utførte disseksjoner for å forstå hvordan menneskekroppen fungerer. Servet var muligens den første europeer som beskrev lungekretsløpet. Det han oppdaget, ble tatt med i hans verk Christianismi Restitutio (Kristendommens gjenopprettelse). Servet kom med sine kommentarer 75 år før William Harvey beskrev hele kretsløpssystemet.

Servet utarbeidet også en ny utgave av Ptolemaios’ geografi. Den høstet så stor anerkjennelse at noen har omtalt Servet som den sammenlignende geografiens og etnografiens far. Senere, under rettssaken mot Servet i Genève, ble han kritisert for å ha beskrevet Palestina som et lite oppdyrket, ufruktbart land. Servet forsvarte seg med at hans beskrivelse gjenspeilte datidens forhold, ikke forholdene på Moses’ tid, da landet utvilsomt fløt med melk og honning.

Servet skrev også Syruporum universa ratio (Universell avhandling om miksturer), som gav et likevektig syn på legemidler. Den overflod av medisinsk kunnskap som fantes i denne boken, gjorde Servet til en foregangsmann innen farmakologi og bruken av vitaminer. Med tanke på at Servets kunnskaper favnet så mange fagområder, omtalte en historiker ham som «en av de største tenkere i menneskenes historie, en som bidrog til å utvide menneskenes allmennkunnskaper».

En mektig motstander

Sannhetssøkende mennesker har til alle tider hatt mange motstandere. (Lukas 21: 15) En av Servets mange motstandere var Jean Calvin, som hadde gjort Genève til en autoritær protestantisk stat. Ifølge historikeren Will Durant «var ikke [Calvins] diktatur basert på lov eller makt, men på vilje og karakter», og Calvin «var like grundig som en hvilken som helst pave når det gjaldt å avvise folks rett til selv å velge hva de ville tro».

Servet og Calvin møttes antagelig i Paris da de begge var unge. De mislikte hverandre sterkt fra første stund, og Calvin ble Servets mest uforsonlige motstander. Selv om Calvin var leder av reformasjonen, angav han omsider Servet til den katolske inkvisisjonen. Servet greide så vidt å unnslippe fra Frankrike, der han ble brent in effigie, det vil si at man brente en dukke som forestilte ham. Han ble imidlertid gjenkjent og fengslet i grensebyen Genève, der Calvins ord var lov.

Calvin utsatte Servet for grusom behandling i fengselet. I debatten med Calvin under rettssaken tilbød Servet å moderere sine synspunkter dersom Calvin kunne vise ham det bibelske grunnlaget for å gjøre det. Det klarte ikke Calvin. Etter rettssaken ble Servet dømt til døden og brent på bålet. Noen historikere hevder at han var den eneste religiøse dissenter som både ble brent in effigie av katolikkene og brent levende av protestantene.

En forkjemper for religionsfriheten

Calvin fikk sin rival drept, men han mistet sin moralske autoritet på grunn av dette. Den uberettigede henrettelsen av Servet vakte sterke reaksjoner i hele Europa, og sivile frihetsforkjempere som krevde at ingen skulle lide døden for sine religiøse oppfatninger, fikk styrket sin sak. De ble mer bestemt enn noen gang på å kjempe for å oppnå religionsfrihet.

 Den italienske dikteren Camillo Renato innvendte: «Verken Gud eller hans ånd har oppfordret til en slik handling. Kristus behandlet ikke dem som motsa ham, på den måten.» Og den franske humanisten Sébastien Chateillon skrev: «Man beskytter ikke en doktrine ved å drepe en mann; man dreper bare en mann.» Servet hadde selv sagt: «Jeg ser alvorlig på det å drepe mennesker fordi de tar feil når det gjelder fortolkning av Skriften, siden vi vet at selv de utvalgte kan bli ledet på avveier og ta feil.»

En bok om Servet sier angående de virkninger hans henrettelse fikk: «Servets død var vendepunktet i den ideologien og mentaliteten som hadde rådet siden 300-tallet.» Videre sies det: «I et historisk perspektiv døde Servet for at samvittighetsfriheten skulle kunne bli en borgerrettighet for alle innbyggerne i det moderne samfunn.» — Michael Servetus—Intellectual Giant, Humanist, and Martyr.

I 1908 ble det reist et monument over Servet i den franske byen Annemasse, omkring fem kilometer fra det stedet der han døde. En plakett forteller: «Michel Servet, . . . geograf, lege, fysiolog, bidrog til menneskehetens velferd ved sine vitenskapelige oppdagelser, sin oppofrelse for de syke og fattige og den ukuelige uavhengighet som preget hans intelligens og samvittighet. . . . Hans overbevisning var urokkelig. Han ofret sitt liv til forsvar for sannheten.»

[Fotnoter]

[Ramme/bilder på side 21]

Servet og navnet Jehova

Servets søken etter sannheten fikk ham også til å bruke navnet Jehova. Noen måneder etter at William Tyndale brukte dette navnet i sin oversettelse av Pentateuken (de fem Mosebøkene), utgav Servet De Trinitatis Erroribus, der han konsekvent brukte navnet Jehova. Han forklarte i dette verket: «Det andre navnet, det helligste av alle, יהוה, . . . kan tolkes som følger: . . . ’Han lar bli’, ’han som får til å bli’, ’årsaken til eksistens’.». Han bemerket: «Navnet Jehova kan bare med rette anvendes på Faderen.»

I 1542 reviderte også Servet den kjente oversettelsen til latin av Santes Pagninus (også kalt Pagnini og Pagnino). Et eksemplar av denne oversettelsen blir vist nedenfor. I de omfattende marginalhenvisningene framhevet Servet igjen Guds navn. Han tok med navnet Jehova i marginalhenvisningene til slike nøkkelskriftsteder som Salme 83: 18, der ordet for «Herre» forekom i hovedteksten.

I sitt siste verk, Christianismi Restitutio (Kristendommens gjenopprettelse), sa Servet angående Guds navn, Jehova: «[Det] er tydelig at det var mange som uttalte dette navnet i gammel tid.»

[Bilde]

Monumentet i Annemasse

[Bilde på side 18]

En radering fra 1400-tallet som viser hvordan muslimer i Spania ble tvangsdøpt

[Rettigheter]

Capilla Real, Granada

[Bilde på side 19]

Første side av «De Trinitatis Erroribus»

[Rettigheter]

Fra Michel Servets bok «De Trinitatis Erroribus», 1531

[Bilde på side 20]

Servet studerte lungekretsløpet

[Rettigheter]

Anatomie descriptive et physiologique, Paris, 1866-7, L. Guérin, Editor

[Bilde på side 20]

Servets bok «Syruporum universa ratio» var banebrytende innen farmakologien

[Bilde på side 21]

Jean Calvin og Servet ble bitre fiender

[Rettigheter]

Biblioteca Nacional, Madrid

[Bilderettigheter på side 18]

Biblioteca Nacional, Madrid