Svampene — enkle, men imponerende

AV EN VÅKN OPP!SKRIBENT I AUSTRALIA

KUNNE du tenke deg å vaske deg med skjelettet av et dyr? Det høres kanskje ikke særlig fristende ut. Men en natursvamp er faktisk det fibrøse skjelettet av et dyr som kalles badesvamp.

Ifølge National Geographic News «utgjør svampene den eldste og nederste grenen på dyrerikets familietre». Dette har fått noen evolusjonister til å lure på om dyrene og menneskene stammer fra en oldtidssvamp. I en pressemelding om et dokumentarprogram på TV ble svampen til og med utropt til «dyrenes Eva» — den «som livet startet med».

Hva har forskerne lært om svampene? Er de egentlig så enkle, når det kommer til stykket, eller vitner de om mer komplisert konstruksjon?

Uten hjerte og uten hjerne — ikke noe problem

Svampene kan kanskje se ut som planter, men Aristoteles og Plinius den eldre omtalte dem med rette som dyr. Eksperter har anslått at det i innsjøene og havene verden over finnes minst 15 000 svamparter, som varierer sterkt i farge og fasong. Svampene kan minne om slanke fingrer, bulende tønner, tepper som er bredt ut, elegante vifter og til og med lekre krystallvaser — for bare å nevne noen former. Noen er mindre enn et riskorn, mens andre kan bli høyere enn en mann. Forskerne tror at noen svamper kan bli flere hundre år gamle.

«Svampene skiller seg ut fra andre dyr både med hensyn til struktur, funksjon og utvikling,» sies det i oppslagsverket Encyclopædia Britannica. Hvordan? I motsetning til andre dyr har ikke svampene noen indre organer. Men hvordan kan de leve uten hjerte, hjerne og nervesystem? Det er de bittesmå cellene i svampen som sørger for de mange livsopprettholdende funksjonene. Spesialiserte celler fanger mat, transporterer næringsstoffer og fører bort avfallsstoffer. Andre celler er opptatt med å bygge opp bestanddeler til skjelettet eller til kroppsoverflaten. Noen celler kan til og med forandre seg fra én type celle til en annen alt etter behov.

Svampene er unike på andre måter også. Hvis du presser en levende svamp gjennom en sil, vil cellene igjen slutte seg sammen og på nytt bygge opp det opprinnelige dyret. Hvis du maler to forskjellige svamparter sammen, vil cellene gradvis separere seg og rekonstruere hver sin opprinnelige svamp. «Ingen andre planter eller dyr kan gjenopplive seg selv på denne måten,» ifølge National Geographic News.

Svampene er dessuten spesielt fleksible når det gjelder forplantningsevnen. Noen svamper sender ut «romskip» som de har utstyrt med celler som skal kolonisere andre områder. «Nybyggerne» drar av sted mens livsfunksjonene er sterkt nedsatt, men når de til slutt slår seg ned, våkner de til liv igjen og forlater «skipet» for å bygge opp en ny svamp. Andre svamper har kjønnet formering, og hver svamp veksler mellom rollene til hannen og hunnen alt etter behov. Noen svamper legger egg. «Jo mer inngående vi studerer selv de enkleste organismer, jo mer kompliserte ser vi at de er,» skriver paleontologen Paul Morris, som har spesialisert seg på virvelløse dyr.

Marine «støvsugere»

Svampene livnærer seg ved hjelp av «et system som er unikt i dyreverdenen,» skriver zoologen Allen Collins. Ørsmå porer i svampens overflate fører ned til et virvar av kanaler og kamre inni svampen. Veggene i denne labyrinten er kledd med millioner av små krageceller,  eller choanocytter. Hver av disse cellene har et piskehår som stikker ut, og som slår fram og tilbake. «I likhet med roerne på en romersk galei skyver [disse cellene] en jevn strøm av vann — forbi svampens andre celler, som er utformet på en slik måte at de kan fange og oppta de næringspartiklene som vannet inneholder,» sier forfatteren Ben Harder. Hver time pumper svampen opptil ti ganger sitt eget volum med vann og filtrerer på den måten ut næringsstoffer, giftige kjemikalier og omkring 90 prosent av alle de bakteriene  som finnes i vannet. En svamp kan også regulere eller reversere pumpevirksomheten for å oppveie skiftende havstrømmer eller for å kvitte seg med restprodukter. «Svampene er . . . havets mest effektive støvsugere,» sier John Hooper, som er dr.scient. i marinbiologi.

Det at det går en konstant strøm av mat og vann gjennom svampene, gjør dem til det perfekte hjem for reker, krabber og andre små skapninger. I ett tilfelle var én svamp tilholdssted for 17 128 organismer. Mange bakterier, alger og sopper lever i symbiose med svampene. Bakteriene kan utgjøre opptil 50 prosent av en svamps våtvekt.

Forskerne har funnet ut at svampene og deres symbionter utgjør en lovende kilde til nye og unike legemidler. Noen tror at slike legemidler kan vise seg å være nyttige i kampen mot aids, kreft, malaria og andre sykdommer. Forskeren Shirley Pomponi omtaler ett slikt svampstoff og sier: «Naturen byr på langt flere interessante molekyler enn vi kan lage ved hjelp av datamaskinene våre.»

Krystalldannelse

Det finnes mange svamper som, i motsetning til den myke, fibrøse badesvampen, er grove eller stive. De inneholder flere millioner bitte små krystaller som kalles spikler, eller kiselnåler. Når man undersøker spiklene under et mikroskop, ser man en utrolig skjønnhet og variasjon. De er koblet sammen på forskjellige måter og kan bli til innviklede skjeletter, beskyttelsesdekke og dessuten tråder som er opptil tre meter lange og én centimeter tykke. En kjøttetende svamp danner borrelåslignende fiskenett som den bruker for å fange sitt bytte.

Dyphavssvampen venuskurv bruker spiklene til å binde et innviklet og utrolig vakkert glassgitter. Fibrene i dette gitteret består av rent silisium og ligner veldig på kommersielt framstilte fiberoptiske kabler. «Disse bio-optiske fibrene er svært solide,» sier en naturforsker. «Du kunne ha knyttet stramme knuter på dem uten at de, til forskjell fra kommersielt framstilte fibrer, hadde røket.» Hvordan disse avanserte fibrene utvikler seg i sjøvann og ved lave temperaturer, er en gåte for forskerne. «I dette tilfellet har en relativt enkel organisme en løsning på et svært komplisert problem innen integrert optikk og materialdesign,» sier Cherry Murray ved Bell-laboratoriet i USA.

Et resultat av tilfeldigheter eller av en skapelse?

Etter å ha nevnt de mange imponerende biologiske trekkene ved svampene sier Hooper: «Den ’enkle svampen’ er faktisk et svært komplisert [dyr], som ikke blir forstått fullt ut selv i vår tid.» Det er derfor bare rimelig å spørre: Hvordan og hvorfor oppstod denne kompleksiteten? Er den et resultat av en ren tilfeldighet? Eller utgjør svampene et talende vitnesbyrd om en intelligent Konstruktør?

Selv om noen kanskje ikke vil vurdere muligheten for at det finnes en Skaper, er det mange som er enig med salmisten i gammel tid, som sa: «Hvor mange dine gjerninger er, Jehova! Alle har du gjort i visdom. Jorden er full av det du har frambrakt . . . levende skapninger, både små og store.» — Salme 104: 24, 25.

[Illustrasjon/bilder på side 23]

En typisk svampstruktur. Forstørret bilde av celler som pumper vann

[Bilde på side 24]

Svampspikler

[Bilde på side 24]

Venuskurv

[Bilderettigheter på side 23]

Sjøhest: Rudie H. Kuiter; tre bilder innfelt til høyre: Dr. scient. John Hooper, Queensland Museum

[Bilderettigheter på side 24]

Øverst: Eye of Science/Photo Researchers, Inc.; nederst: Kim Taylor / Warren Photographic