Å rette seg etter advarsler er av avgjørende betydning

DET var onsdag den 24. august 2005 — en typisk varm, fuktig dag i New Orleans i Louisiana i USA. Alan og hans familie reiste hjemmefra for å være noen dager i Beaumont i Texas, over 300 kilometer lenger vest. De tok med seg klær til en femdagers tur. Alan forteller: «Vi visste ikke noe om orkanen Katrina, som da var i ferd med å bygge seg opp øst for Florida. Men fredag kveld var det på det rene at New Orleans ville komme til å bli rammet av en orkan av kategori 4 eller 5.»

Søndag den 28. august var man klar over at orkanen med navnet Katrina ville komme til å bli en orkan av maksimal styrke. Borgermesteren i New Orleans gav ordre om evakuering av byen. Tusener av kjøretøyer beveget seg langsomt nordover og vestover; det ble trafikkork på motorveiene. Tusener av mennesker som ikke hadde biler, drog til tilfluktsrom eller søkte tilflukt på det store sportssentret som kalles Superdome. Noen bestemte seg for ikke å evakuere, men å holde seg hjemme til uværet var over.

’Neste gang kommer jeg til å være den første som drar!’

Joe, et av Jehovas vitner, var en av dem som ble igjen i byen. Han var sikker på at han skulle klare å overleve uværet der, for tidligere orkaner hadde ikke ført til så store skader som myndighetene hadde sagt på forhånd. «Jeg regnet med at jeg kunne overleve,» sier han. «Men det skulle jeg raskt komme til å skifte mening om! Orkanvindene og regnet kom med voldsom styrke. På et blunk ble hustaket revet av. Så begynte vannet å stige i skremmende fart — tre meter på tre timer! Det steg så raskt at jeg måtte gå opp i andre etasje. Jeg ble virkelig redd, for vinden ulte, og det så ut som om veggene kunne rase sammen når som helst. Himlingene falt ned. Nå prøvde jeg å finne ut hvordan jeg skulle komme meg unna.

Jeg trodde jeg var nødt til å hoppe ned i de frådende vannmassene. Bølgene var virkelig voldsomme. I gatene rundt meg var det hvite skumtopper på bølgene som stormen blåste opp. Jeg visste at hvis jeg hoppet ned, ville jeg sannsynligvis drukne.»

Omsider kom det en båt som reddet Joe og satte ham av på en bro. I vannet fløt ekskrementer og døde mennesker rundt overalt. Joe tilbrakte en natt oppå bagasjerommet til en bil. Så ble han hentet med helikopter og kjørt med buss til New Orleans’ kommunale administrasjonssenter. «Der ble jeg tatt godt vare på,» forteller han. «På et tidspunkt var jeg nesten ute av stand til å gjøre rede for meg. Det eneste som stod i hodet på meg, var hvor jeg kunne få en flaske vann til.»

Når Joe ser tilbake på de ubehagelige opplevelsene han hadde, er han klar over at han kunne ha unngått dem. «Jeg fikk meg en  lærepenge,» sier han. «Neste gang de sier: ’Evakuer!’, kommer jeg til å være den første som drar!»

Hun ignorerte advarslene og måtte søke tilflukt i et tre

I byene Biloxi og Gulfport, som ligger ved kysten i delstaten Mississippi, førte orkanen til katastrofale skader og til tap av menneskeliv. Ifølge avisen The New York Times for 31. august 2005 sa lederen for informasjonstjenesten i Biloxi kommune, Vincent Creel: «Mange hadde ignorert evakueringsordren fordi de, eller husene deres, hadde klart seg under orkanen Camille [i 1969].» Camille ble regnet som kraftigere enn Katrina, men som Creel sa, var det slik at Katrina ’førte med seg en ustoppelig mur av vann som kunne sammenlignes med en tsunami’.

En av dem som valgte å ignorere advarslene, var Inell, som har bodd i Biloxi det meste av sitt liv. Hun sier: «Vi hadde overlevd mange orkaner i årenes løp. Derfor var jeg ikke så veldig bekymret på grunn av Katrina.» Inell fikk samlet noen familiemedlemmer — svigermoren på 88, sønnen, datteren og svigersønnen — foruten to hunder og tre katter. Familien bestemte seg for å bli i huset, som var solid bygd. Så, omkring klokken ti om formiddagen den 29. august, ble Biloxi rammet av uværet. Inell forteller: «Jeg så at det sivet inn vann i et av soverommene på baksiden av huset. Snart begynte vannet å trenge inn overalt. Vi bestemte oss for å klatre opp på loftet og søke tilflukt der. Men vannet fortsatte å stige. Vi var redd for å bli fanget i en felle på loftet, så vi måtte komme oss ut, men hvordan skulle vi klare det?

Sønnen min måtte rive hull i nettingen foran et vindu, så vi kunne svømme gjennom åpningen og komme ut til overflaten av vannet. Deretter holdt vi oss flytende ved å holde fast i takskjegget. Tre av oss beveget oss mot høyre langs husveggen, og datteren min mot venstre. Jeg fikk øye på et stort tre i nærheten. Sønnen min, svigermoren min og jeg svømte bort til treet og klamret oss fast. Så hørte jeg datteren min skrike: ’Mamma! Mamma!’  Svigersønnen min, som var den siste som kom ut fra loftet, svømte bort til henne for å redde henne. De klarte å komme seg opp i en båt som hadde stått i oppkjørselen, og som nå drev rundt i nærheten av huset. De ville at jeg også skulle komme opp i båten. Men jeg var ikke innstilt på å ta noen sjanser. Jeg følte meg trygg i treet og ville ikke flytte meg.

Fra mitt utsiktspunkt kunne jeg se vannet strømme ned gjennom gaten og rundt hele huset. Jeg begynte å tenke over den situasjonen jeg befant meg i, og jeg følte meg dum fordi jeg ikke hadde rettet meg etter advarslene og kommet meg bort i tide.

Etter hvert begynte vannet å trekke seg tilbake, og til slutt var vi i båten alle sammen. Det dukket opp en brannbil, som kjørte oss til sykehuset. Så takknemlig vi var for at vi var i live!»

Jehovas vitners evakueringsplaner

Virkningene av orkanen Katrina var merkbare langs kysten av Mexicogolfen; fra Louisiana og østover til Alabama ble tusener av boliger ødelagt. Men orkaner er ikke noe nytt i denne delen av USA. Jehovas vitner hadde derfor hatt evakueringsplaner klare i flere år. Hvert år, vanligvis i juni, før den tiden av året da området iblant hjemsøkes av orkaner, gjennomgår de 21 menighetene av Jehovas vitner i New Orleans og omegn en evakueringsplan som skal iverksettes hvis det oppstår en krisesituasjon. De fleste av vitnene der visste derfor hva de skulle gjøre. Hvordan fungerte planen da orkanen Katrina inntraff?

Så snart myndighetene i New Orleans gav beskjed om at man måtte evakuere, tok kristne eldste i hver menighet kontakt med de andre medlemmene av menigheten for å oppfordre dem til å dra ut av byen. Mange klarte selv å dra ut sammen med familie eller venner. Det ble ordnet med transport og hjelp til dem som var eldre og skrøpelige. John, et medlem av et av de nødhjelpsutvalgene som Jehovas vitner opprettet, sier: «Jeg tror virkelig vi reddet mange liv ved å følge denne planen.» De fleste Jehovas vitner klarte å komme seg ut av byen før orkanen slo til. For at vitnene i de berørte områdene straks skulle få praktisk hjelp, opprettet vitnenes avdelingskontor i USA noen nødhjelpsutvalg.

På leting etter Jehovas vitner i Astrodome

Omkring 16 000 flyktninger, hovedsakelig fra Louisiana, fikk mat, vann og husly på det store innendørsstadionet Astrodome i Houston i Texas. Jehovas vitners nødhjelpsutvalg i Houston fikk høre at det i denne store menneskemengden var noen vitner. Hvordan skulle de klare å finne dem?

Tidlig om morgenen fredag den 2. september kom en gruppe menn som er eldste i Jehovas vitners menigheter, til Astrodome for å lete etter sine trosfeller som hadde søkt tilflukt der. De ble overveldet ved synet av tusener av menn, kvinner, ungdommer, barn og spedbarn som befant seg rundt omkring på det enorme stadionet. Fotballbanen var dekket av tusener av feltsenger og av flyktninger som tålmodig ventet på å få løst problemene sine. Folk stod i lange køer for å få medisinsk hjelp, og helsepersonell ilte av sted med pasienter som skulle sendes av gårde med sykebiler.

«Jeg følte det som om jeg befant meg midt i en flyktningleir,» forteller Samuel, en av de eldste som lette etter trosfeller. Hvordan skulle de klare å finne noen få Jehovas vitner i denne enorme folkemengden? De begynte  med å gå fram og tilbake i gangene med store plakater der Jehovas vitner ble oppfordret til å gi seg til kjenne. Etter at de hadde lett forgjeves i tre timer, forstod de at de trengte et mer praktisk system. De bad Røde Kors komme med en kunngjøring over høyttaleranlegget: «Alle som er døpte Jehovas vitner, bes vennligst gå til den østre trappeavsatsen i første etasje.»

Omsider begynte vitnene å komme dit, med store smil. Samuel forteller: «De hadde tårer i øynene, men var veldig glade. De klemte oss hardt og knuget hendene våre, for de var redd for å bli borte i mengden.» Fredag og lørdag ble det funnet 24 vitner, som ble tatt med til Jehovas vitners hjelpesenter.

De fleste av dem hadde nesten ingen materielle eiendeler bortsett fra de tilsølte klærne de hadde på seg. En kvinne bar på en eske på størrelse med en skoeske. Der hadde hun noen viktige papirer — det var alt hun hadde klart å redde unna orkanens herjinger.

I Astrodome var det mange som forstod at de kristne eldste som hadde kommet dit, var Jehovas vitner, og som kom bort til dem og spurte om å få bibler og bibelsk litteratur. Ja, folk bad om å få over 220 bibler. Vitnene tilbød også folk Våkn opp! for 22. juli 2005, som inneholdt den svært aktuelle artikkelserien «Naturkatastrofene — blir de stadig verre?»

Noen vender tilbake til sitt hjem

En av dem som overlevde orkanen, er en garvet reporter og er leder for en TV-stasjon i New Orleans. Han har sett mange ødeleggelser tidligere. Han drog tilbake til sitt hjem i Jefferson kommune i Louisiana for å redde noen eiendeler. «Jeg ble sjokkert,» forteller han. «Ødeleggelsen var total. På TV hadde  vi sett hvordan det var da dikene sprang lekk og vannet flommet inn fra kanalene. Men de sterke stormkastene voldte også kolossale skader. Den bygården jeg bodde i, ble fullstendig ødelagt. Der er det nå mugg og råte, og det stinker. Stanken er ubeskrivelig. Den er motbydelig, rett og slett motbydelig. Men vi er iallfall fortsatt i live.»

Alan, som ble nevnt i begynnelsen av artikkelen, drog tilbake til sitt hjem i Metairie, en vestlig forstad til New Orleans. Der hadde orkanen skapt kaos. «Det synet som møtte meg, var redselsfullt, ja sjokkerende,» sier han. «Det var som om det var blitt sluppet en atombombe over byen. Én ting er å høre om dette på nyhetene eller å se det på TV. Noe helt annet er å gå eller kjøre gjennom nabolaget sitt og se hvor omfattende skadene og ødeleggelsene er i virkeligheten. Det er vanskelig å fordøye inntrykkene.

 Lukten, for eksempel — lukten av råttent kjøtt, lukten av død. Mange forretninger var fullstendig ødelagt eller oversvømt. Det var politifolk og soldater på hvert hjørne. Stedet så ut som en krigssone.»

Noen nødhjelpstiltak

Byen, delstaten og føderale myndigheter satte i verk nødhjelpstiltak. De forente staters kontor for sivil kriseberedskap (FEMA) var den overordnede føderale etaten for nødhjelp. Også andre etater og organisasjoner traff tiltak for å hjelpe tusener av nødstilte. Enorme mengder mat, klær og vann ble fraktet med lastebiler inn i de orkanherjede områdene. FEMA var rask til å skrive ut sjekker og yte annen økonomisk bistand for å hjelpe folk til å overleve de første dagene eller ukene. Og hvordan var det med Jehovas vitner?

Vurdering og reparasjon av skadene

Så snart uværet kom, organiserte Jehovas vitner grupper som skulle dra inn i de orkanherjede områdene, finne ut hvor mange av vitnenes hjem og Rikets saler som var blitt skadet eller ødelagt, og vurdere skadene. Hvordan kunne de håndtere en slik enorm oppgave? Jehovas vitners styrende råd i Brooklyn i New York godkjente at det under ledelse av utvalget ved det amerikanske avdelingskontoret ble opprettet noen nødhjelpsutvalg. Deretter ble regionale byggeutvalg fra mange steder i USA bedt om å komme og begynne gjenoppbyggingen. * Hva har de utrettet?

Den 17. februar 2006 rapporterte den gruppen som ytet hjelp i byen Long Beach i delstaten Mississippi, at av vitnenes 632 boliger som var blitt skadet der, var 531 blitt satt helt i stand igjen, og at det gjenstod arbeid på 101 boliger. Vitnene ytet også hjelp til naboer som ikke var vitner. Taket på 17 Rikets saler hadde fått store skader, og i midten av februar var det blitt lagt nytt tak på 16 av disse salene. Hva hadde så gruppen i Baton Rouge i Louisiana utrettet?

Denne gruppen tar seg av Louisiana-området, som ble hardest rammet av orkanen Katrina. Der var det 2700 av vitnenes boliger som måtte settes i stand, og i midten av februar var arbeidet på 1119 av disse blitt fullført, så nødhjelpsutvalget der stod fortsatt overfor en enorm oppgave. Også der hadde man ytet hjelp til nødstilte naboer og familier. Femti Rikets saler hadde fått omfattende skader. I februar var 25 av salene blitt satt i stand. I Texas måtte Houston-gruppen sette i stand 871 boliger som var blitt skadet av orkanen Rita i september. Den 20. februar var arbeidet på 830 av dem fullført.

Hva noen har lært i forbindelse med Katrina

Tusener som ble offer for orkanen Katrinas herjinger, har av dyrekjøpt erfaring lært at det er viktig å rette seg etter advarsler. Ja, mange vil nok si som Joe, som er sitert tidligere: «Neste gang de sier: ’Evakuer!’, kommer jeg til å være den første som drar!»

Jehovas vitner yter fortsatt hjelp til orkanofre i området langs Mexicogolfen. (Galaterne 6: 10) Men de yter ikke bare humanitær hjelp. Nei, Jehovas vitners arbeid — som pågår i 235 land og øysamfunn verden over — går i første rekke ut på å forkynne et advarselsbudskap som dreier seg om noe langt viktigere enn et uvær som nærmer seg. Bibelen forutsier at Gud snart skal gjøre ende på denne ugudelige verdensordning, rense jorden og bringe den i den tilstand som det var hans opprinnelige hensikt at den skulle være i. Hvis du kunne tenke deg å få vite mer om hva Bibelen lærer om dette, så ta kontakt med Jehovas vitner der du bor, eller skriv til Jehovas vitner, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk. — Markus 13: 10; 2. Timoteus 3: 1—5; Åpenbaringen 14: 6, 7; 16: 14—16.

[Fotnote]

[Bilde på sidene 14 og 15]

Satellittbilde av øyet til orkanen Katrina

[Rettigheter]

NOAA

[Bilde på side 15]

Oversvømmelser i New Orleans

[Rettigheter]

AP Photo/David J. Phillip

[Bilder på side 15]

Orkanen Katrina ødela bygninger og krevde mange menneskeliv

[Rettigheter]

AP Photo/Ben Sklar

[Bilde på sidene 16 og 17]

Astrodome i Houston i Texas ble et tilfluktssted for omkring 16 000 evakuerte

[Bilder på side 17]

Kristne eldste lette etter Jehovas vitner blant de evakuerte

[Bilde på side 18]

Jehovas vitner var svært takknemlig for å få husene sine satt i stand

[Bilde på side 18]

Frivillige reparerer et ødelagt tak

[Bilde på side 18]

Frivillige ordnet med mat

[Bilde på side 19]

Alan