Hvordan fotografiet så dagens lys

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SVERIGE

HISTORIEN FORTELLER AT GJESTENE TIL DEN ITALIENSKE FYSIKEREN GIOVANNI BATTISTA DELLA PORTA (1535?—1615) BLE SJOKKERT. PÅ VEGGEN FORAN DEM VAR DET OPP-NED-VENDTE SPEILBILDER AV SMÅ MENNESKER SOM SPASERTE RUNDT. GJESTENE BLE SKREKKSLAGNE OG LØP UT AV ROMMET. DELLA PORTA BLE TILTALT FOR Å DRIVE MED SVARTEKUNSTER.

SLIK gikk det altså da della Porta ville underholde gjestene sine med et camera obscura, som direkte oversatt fra latin betyr «mørkt kammer». Et camera obscura utnytter et enkelt prinsipp, men det gir virkelig imponerende resultater. Hvordan fungerer det egentlig?

Når lys slipper inn i et mørkt rom eller en mørk eske gjennom et lite hull, projiseres et opp-ned-vendt bilde av det som befinner seg utenfor, på motsatt vegg. Della Portas gjester så i virkeligheten bare skuespillere som befant seg på utsiden. Camera obscura var en forløper for det moderne kameraet. Kanskje er du en av mange  millioner som har ditt eget kamera, eller som i hvert fall har brukt et billig engangskamera.

Camera obscura var egentlig ikke noe nytt selv på della Portas tid. Aristoteles (384—322 fvt.) hadde beskrevet det prinsippet som senere skulle gjøre denne oppfinnelsen mulig. Den arabiske vitenskapsmannen Alhazen (Ibn al-Haitham), som levde på 1000-tallet, hadde beskrevet dette prinsippet i detalj, og Leonardo da Vinci hadde skrevet om det i sine notater på 1400-tallet. På 1500-tallet oppdaget man at man kunne lage et skarpere bilde ved å utstyre et camera obscura med en linse, og mange kunstnere benyttet seg av dette for nøyaktig å kunne gjengi perspektiv og størrelsesforhold. Men til tross for mange forsøk var det ikke mulig å lage permanente fotografier før på 1800-tallet.

Verdens første fotograf

Den franske fysikeren Joseph-Nicéphore Niepce kan ha begynt sine forsøk på å lage permanente bilder så tidlig som i 1816, men gjennombruddet kom da han eksperimenterte med litografi og kom over en lysfølsom form for asfalt. En gang midt på 1820-tallet satte han en tinnplate som var oversmurt med slik asfalt, inn i et camera obscura som han stilte opp i et vindu med utsikt over eiendommen sin. Han eksponerte så platen (utsatte den for belysning) i åtte timer. Resultatet — et utydelig bilde av en bygning, et tre og en låve — ville ikke ha imponert selv den mest uerfarne hobbyfotograf i dag, men Niepce hadde all grunn til å være stolt. Dette bildet var sannsynligvis verdens første permanente fotografi.

For å videreutvikle metoden begynte Niepce i 1829 å samarbeide med en oppfinnsom gründer som het Louis Daguerre. I årene etter Niepces død i 1833 gjorde Daguerre noen viktige framskritt. Han brukte kobberplater belagt med sølvjodid. Dette skulle vise seg å være mer lysfølsomt enn asfalt. Ved et slumpetreff oppdaget Daguerre at når platen ble utsatt for kvikksølvdamp etter at den var blitt eksponert, kom et skjult bilde klart til syne. På denne måten ble eksponeringstiden drastisk redusert. Daguerre oppdaget etter hvert at man kunne fiksere bildet (gjøre stoffene motstandsdyktige overfor senere lyspåvirkninger) ved å skylle platen i en saltoppløsning, og dermed var fotografien kommet så langt at den var klar til å ta verden med storm.

Verdenslansering

Da Daguerres oppfinnelse, som ble kalt daguerreotypi, ble presentert for offentligheten i 1839, var responsen enorm. Fotohistorikerne Helmut og Alison Gernsheim skriver i sin bok Fotografiens historie: «Det er tvilsomt om noen annen oppfinnelse har appellert slik til publikums fantasi og erobret verden med slike stormskritt som daguerreotypien.» Et øyenvitne skrev om lanseringen i Paris: «En time senere var alle Paris’ optikerforretninger overstrømmet av folk, men de kunne ikke skaffe nok apparater til å dekke etterspørselen fra den stadig påtrengende hæren av folk som ville bli daguerreotypister. Noen få dager senere kunne man på hver eneste plass se kasser på tre ben oppstilt foran kirker og palasser. Alle byens fysikere, kjemikere og lærde menn polerte sølvbelagte plater, og selv velhavende forretningsfolk fant det umulig å nekte seg gleden av å ofre noen av sine midler på framskrittets alter — der de forduftet i jodid og ble fortært av kvikksølvdamp.» Pressen i Paris fant raskt et passende navn på den nye manien: daguerréotypomanie.

Den enestående kvaliteten på daguerreotypiene fikk den britiske forskeren John Herschel til å skrive: «Det er knapt noen overdrivelse å kalle dem mirakuløse.» Noen tilskrev til og med oppfinnelsen magiske krefter.

Men ikke alle ønsket den nye oppfinnelsen velkommen. I 1856 forbød kongen av Napoli fotografering, muligens fordi man mente det  var forbundet med «det onde øye». Da den franske maleren Paul Delaroche så et daguerreotypi, utbrøt han: «Fra denne dag er malerkunsten død!» Oppfinnelsen skapte også stor uro blant malere som så på den som en trussel mot levebrødet sitt. En kommentator satte fingeren på den frykten noen hadde, da han sa: «Fotografiets realistiske avbildning av den optiske virkelighet kan ødelegge den enkeltes oppfatning av skjønnhet.» Fotografiene ble kritisert fordi de drepte folks illusjoner om skjønnhet og ungdom med sin nådeløst realistiske gjengivelse av virkeligheten.

Daguerre kontra Talbot

Den engelske fysikeren William Henry Fox Talbot mente at han hadde oppfunnet fotografien, og han ble derfor overrasket da Daguerres oppfinnelse ble offentliggjort. Talbot hadde belagt papirark med sølvklorid og satt dem inn i et camera obscura. For å øke gjennomsiktigheten vokset han så det negativet han fikk, før han la det over et annet papir innsatt med sølvklorid og eksponerte det for sollys, slik at han fikk et positivt bilde.

Selv om Talbots prosess til å begynne med var mindre utbredt og gav bilder av dårligere kvalitet enn Daguerres, hadde den større potensial. Den gjorde det nemlig mulig å lage flere kopier av ett og samme negativ, og papirkopier var billigere og lettere å håndtere enn de skjøre daguerreotypiene. Moderne fotografi er fortsatt basert på Talbots prosess, mens daguerreotypien, til tross for den utbredelsen den fikk til å begynne med, viste seg å være en blindgate.

Niepce, Daguerre og Talbot var imidlertid ikke de eneste som kjempet om tittelen «fotografiens far». Etter at Daguerre hadde offentliggjort sin oppfinnelse i 1839, var det minst 24 menn — fra Norge i nord til Brasil i sør — som stod fram og hevdet at de hadde oppfunnet fotografien.

Fotografiens gjennomslagskraft

En sosial reformator, danskamerikaneren Jacob August Riis, så fotograferingskunsten som en gyllen mulighet til å henlede verdens oppmerksomhet på den utbredte nøden og fattigdommen. I 1880 begynte han å ta bilder fra slummen i New York etter mørkets frambrudd. Som blits brukte han brennende magnesiumpulver i en stekepanne, en metode som ikke var helt risikofri. To ganger satte han fyr på det huset han jobbet i, og en gang tok hans egne klær fyr. Det fortelles at bildene til Riis var en av grunnene til at Theodore Roosevelt iverksatte en rekke sosiale reformer da han ble president. En samling landskapsbilder av William Henry Jackson skal ha hatt slik slagkraft at den amerikanske kongressen i 1872 vedtok å gjøre Yellowstone til verdens første nasjonalpark.

Fotografering for alle

I slutten av 1880-årene var det mange som ønsket å fotografere, men som ikke hadde anledning til å gjøre det fordi det kostet mye og var ganske komplisert. Men i 1888 oppfant George Eastman Kodak-kameraet, et bærbart rullefilmkamera som det var lett å bruke. På den måten banet han vei for alle amatørene som ville prøve seg som fotografer.

Etter at filmen var oppbrukt, sendte kunden hele kameraet til fabrikken. Der ble filmen framkalt, og det ble satt ny film i kameraet før det ble sendt tilbake til kunden sammen med bildene — alt sammen til en nokså lav pris. Slagordet «De trykker på knappen, vi ordner resten» var ingen overdrivelse.

Nå kunne folk flest ta bilder, og de milliarder av bilder som nå tas hvert eneste år, viser at det ikke er blitt mindre populært å ta bilder med tiden. Nå har dessuten digitalkameraer gjort fotografering enda mer utbredt enn tidligere. Oppløsningen på digitale bilder oppgis i megapiksler (millioner bildepunkter), og digitalkameraer kan lagre hundrevis av bilder på en liten minnebrikke. Ved å bruke en hjemmedatamaskin og en fargeskriver kan man selv skrive ut bilder av høy kvalitet. Det er virkelig ingen tvil om at fotografien har kommet langt.

[Bilde på side 20]

Panoramabilde av Paris cirka 1845, daguerreotypi

[Bilde på side 20]

En reproduksjon av det som muligens er verdens første fotografi, cirka 1826

[Bilde på side 20]

Tegning av et camera obscura, som ble brukt av mange kunstnere

[Bilde på side 21]

Niepce

 [Bilde på side 23]

Et daguerreotypi av Louis Daguerre fra 1844, og kameraet hans

[Bilde på side 23]

William Talbots atelier, cirka 1845, og hans kameraer

[Bilde på side 23]

Et fotografi fra 1890 av George Eastman som holder et Kodak nr. 2-kamera; ved siden av: Kodak nr. 1 og filmrull

[Bilde på side 23]

I digitalkameraer registreres bildene i form av megapiksler

[Bilde på side 23]

Et bilde fra det som ble Yellowstone nasjonalpark, tatt av W.H. Jackson, 1871

[Bilderettigheter på side 20]

Panoramabilde av Paris: Photo by Bernard Hoffman/Time Life Pictures/Getty Images; Niepces fotografi: Photo by Joseph Niepce/Getty Images; camera obscura: Culver Pictures

[Bilderettigheter på side 22]

Side 23: Talbots atelier: Photo by William Henry Fox Talbot & Nicholaas Henneman/Getty Images; Talbots kamera: Photo by Spencer Arnold/Getty Images; Kodak-fotografi, Kodak-kamera og Daguerre-kamera: Courtesy George Eastman House; Yellowstone: Library of Congress, Prints & Photographs Division, LC-USZ62-52482