Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Fra dyp fortvilelse til stor glede

Fra dyp fortvilelse til stor glede

Fra dyp fortvilelse til stor glede

FORTALT AV VICENTE GONZÁLEZ

Da naboene fikk høre at jeg hadde skutt meg selv fire ganger uten å dø, begynte de å kalle meg supermann. Men jeg var langt fra noen supermann. La meg fortelle hvorfor jeg forsøkte å ta mitt eget liv.

JEG ble født i 1951 i Guayaquil i Ecuador. Foreldrene mine bygde et hus til seg selv og oss ni barn like ved sjøen på et sted som ble kalt «Las Invasiones» (de okkuperte områdene). Fattige familier hadde uten tillatelse «okkupert» området og satt opp hus med bambusvegger og bølgeblikktak. Ettersom husene ble oppført på mudderbanker og i mangrovesumper, måtte de stå på trepåler. Vi hadde ingen elektrisitet, vi laget mat på en trekullbrenner, og vi gikk en kilometer hver vei for å hente drikkevann.

For å hjelpe til med å dekke familiens utgifter begynte mine søsken å ta seg arbeid i ung alder. Da jeg var 16 år og hadde avsluttet skolegangen uten å fullføre den, fikk jeg meg arbeid som bud for en fabrikk. Jeg og vennene mine begynte å drikke og ha en umoralsk oppførsel. Når samvittigheten plaget meg, gikk jeg til skrifte. «Min sønn, du har avlagt et godt skriftemål,» pleide presten å si før han sendte meg av gårde uten å gi meg noen som helst åndelig hjelp. Så jeg bare fortsatte å gjøre de samme tingene. Med tiden syntes jeg denne stadige rundgangen med å synde og å skrifte var meningsløs, og jeg sluttet å gå i kirken. Omtrent på denne tiden begynte jeg å bli opptatt av den sosiale urettferdigheten rundt meg. Det fattige flertallet av befolkningen strevde for å tjene til livets opphold, mens det rike mindretallet levde i luksus. Livet virket meningsløst, og jeg følte ikke at jeg hadde noen framtid.

Så en dag oppdaget jeg at fire av søstrene mine leste publikasjoner som var utgitt av Jehovas vitner. Jeg begynte også å lese dem. Det var spesielt én bok som fanget min oppmerksomhet, nemlig Den sannhet som fører til evig liv. På en logisk måte kastet den lys over mange bibelske emner. Jeg husker at jeg sa til meg selv: «Dette er sannheten!» Men som jeg skulle få erfare de neste 15 årene, var det en helt annen sak å leve i samsvar med sannheten.

Da jeg var 22 år, begynte jeg å arbeide i en bank. En dag viste en kollega av meg hvordan han i all hemmelighet «lånte» penger fra banken og senere betalte «lånet» tilbake. Jeg begynte også å innvilge meg selv «lån» inntil jeg hadde tatt så mye penger at jeg ikke lenger kunne skjule forbrytelsen. Jeg ble fortvilet, ettersom jeg følte at jeg aldri ville klare å betale tilbake pengene. Jeg bestemte meg derfor for å tilstå forbrytelsen og som en ekstrem form for botsøvelse ta mitt eget liv.

Etter at jeg hadde skrevet et brev til banken, kjøpte jeg en småkalibret pistol, drog til et bortgjemt sted på stranden og skjøt meg selv to ganger i hodet og to ganger i brystet. Til tross for at jeg ble alvorlig såret, døde jeg ikke. En syklist fant meg og sørget raskt for at jeg ble brakt til et sykehus. Etter at jeg hadde kommet meg, ble jeg tiltalt for tyveri og satt i fengsel. Da jeg ble løslatt, følte jeg meg skamfull og deprimert fordi jeg nå hadde et kriminelt rulleblad. Ettersom jeg hadde overlevd fire skuddsår, begynte naboene å kalle meg supermann.

Jeg får sjansen til å forandre meg

Omtrent på denne tiden fikk jeg besøk av Paul Sánchez, en av Jehovas vitners misjonærer. Det første jeg la merke til, var det store smilet hans. Paul var så glad og positiv at jeg tok imot tilbudet hans om å ha et personlig bibelstudium. «Kanskje han kan hjelpe meg til å finne glede og en mening i livet,» tenkte jeg.

Med Pauls hjelp lærte jeg at Gud har en hensikt med menneskene, og at de som elsker og adlyder ham, en dag skal få leve i et jordisk paradis. (Salme 37: 29) Jeg lærte også at urettferdighet og fattigdom ikke er noe som Gud står bak, men at det er en følge av menneskenes opprør mot Gud. (5. Mosebok 32: 4, 5) Disse sannhetene var som et lys i livet mitt. Ikke desto mindre var det mye vanskeligere for meg å forandre personlighet enn å studere Bibelen.

Jeg fikk meg en kontorjobb som krevde at jeg tok meg av firmaets penger. Igjen falt jeg for fristelsen og begynte å stjele. Da jeg ikke lenger kunne skjule tyveriet, flyktet jeg til en annen by i Ecuador. Der var jeg i omkring et år. Jeg forsøkte å forlate landet, men lyktes ikke, så jeg drog hjem igjen.

Paul fant meg på nytt, og vi tok opp studiet igjen. Denne gangen var jeg fast bestemt på å anvende bibelske prinsipper i livet mitt og å tjene Jehova. Med det for øye fortalte jeg Paul om mine tidligere uærlige handlinger. Han var veldig direkte i sin veiledning. Han viste meg skriftsteder fra Bibelen, for eksempel Efeserne 4: 28, hvor det står: «Tyven skal ikke lenger stjele, men han skal i stedet arbeide hardt.» Jeg forstod at jeg måtte tilstå tyveriet og ta konsekvensene av det.

Mens jeg tenkte over min situasjon, begynte jeg å arbeide for meg selv som kunstner. En dag kom en mann til atelieret mitt og gav uttrykk for at han var interessert i et maleri. I virkeligheten var han politietterforsker og hadde en arrestordre mot meg. Så igjen måtte jeg i retten og så i fengsel. Paul besøkte meg, og jeg lovte ham: «Du kommer ikke til å angre på dine anstrengelser for å hjelpe meg til å forstå Bibelen.» Vi fortsatte å studere mens jeg satt i fengsel.

Jeg beviser min oppriktighet

Da jeg ble løslatt, var jeg fast bestemt på å tjene Jehova av hele mitt hjerte, og i løpet av de neste to årene beviste jeg at jeg var oppriktig. I 1988 ble jeg døpt som et av Jehovas vitner. Jeg var ivrig etter å kompensere for den tiden jeg hadde kastet bort, så jeg begynte i heltidstjenesten som pioner og gikk spesielt inn for å nå medlemmer av ungdomsgjenger.

En av gjengene malte ofte graffiti på veggene til Rikets sal. Ettersom jeg kjente medlemmene av denne gjengen og visste hvor de bodde, besøkte jeg dem, forklarte formålet med Rikets sal og bad dem vennlig om å respektere vår eiendom. Etter det ble det slutt på problemet med graffiti.

Da vi senere bygde om salen og skrapte bort gammel maling, oppdaget en ung bror som heter Fernando, graffititeksten «frosken» (La Rana på spansk). «Det var meg,» utbrøt han. Som gjengmedlem hadde Fernando malt sitt eget kallenavn på bygningen. Nå fjernet han det.

Den første gangen jeg så Fernando, var han påvirket av narkotika. Moren hans hadde sendt ham til to forskjellige rehabiliteringssentre, men til ingen nytte. Hun hadde derfor gitt ham opp, flyttet og latt ham være alene igjen i huset. Fernando solgte alt av verdi — selv dørene, vinduene og taket — for å betale for sitt narkotikaforbruk. En dag henvendte jeg meg til ham på gaten, spanderte en brus på ham og tilbød ham et bibelstudium. Han tok imot tilbudet, og til min store glede reagerte han positivt på sannheten. Han forlot ungdomsgjengen, sluttet å bruke narkotika og begynte å overvære kristne møter. Det gikk ikke lang tid før han ble døpt.

Når Fernando og jeg gikk sammen i forkynnelsen fra dør til dør, hendte det ofte at folk gjenkjente oss og utbrøt «frosken!» eller «supermann!» og spurte oss hva vi gjorde. De var forundret over å se et tidligere gjengmedlem og en ekstyv besøke dem med Bibelen i hånden.

Ved en anledning forkynte jeg for en mann mens Fernando snakket med naboen til denne mannen. Mannen pekte på Fernando og sa til meg: «Ser du den fyren der borte? Han rettet en gang en pistol mot hodet mitt.» Jeg forsikret ham om at Fernando hadde forandret seg og nå levde i samsvar med bibelske prinsipper. Da Fernando hadde avsluttet samtalen med naboen, ropte jeg på ham. Jeg bad ham om å komme bort til oss og presenterte ham for den mannen jeg snakket med. «Unge mann,» sa beboeren til Fernando. «Jeg vil gjerne rose deg for de forandringene du har gjort i livet ditt.»

Jeg kan ikke huske alle de gangene Fernando og jeg opplevde at folk kom med lignende kommentarer. Det har gitt mulighet til å avlegge et godt vitnesbyrd og ført til en rekke bibelstudier. Ja, både Fernando og jeg føler det som en ære å bli identifisert som Jehovas vitner.

En milepæl i livet mitt

I 2001, i en alder av 50 år, ble jeg både overrasket og glad over å bli invitert til å gjennomgå tjenesteopplæringsskolen som skulle holdes i Peru. Denne skolen gir Jehovas vitner som er kvalifisert til det, et åtteukers grundig kurs i dyptgående åndelig veiledning som skal hjelpe dem i deres tjeneste.

Hvert trekk ved skolen var en fornøyelse, med ett unntak — det å tale offentlig. Jeg var livredd for det. Mange av de yngre elevene holdt utmerkede taler og virket som om de var fulle av selvtillit. Men da jeg gikk opp for å holde min første tale, fikk jeg tilbake den mindreverdighetsfølelsen som jeg hadde kjempet med siden jeg var barn. Jeg var mo i knærne, de svette hendene mine ristet, og stemmen min skalv. Men Jehova støttet meg ved sin hellige ånd, og kjærlige brødre hjalp meg. En av lærerne viste meg også personlig interesse og hjalp meg etter skoletid med å forberede talene mine. Det viktigste han lærte meg, var å stole på Jehova. Ved slutten av kurset likte jeg faktisk for første gang i livet å tale til en forsamling.

Selvtilliten min ble satt på en stor prøve på et av Jehovas vitners områdestevner i Guayaquil. Foran en forsamling på 25 000 mennesker fortalte jeg hvordan jeg ble et av Jehovas vitner. Men mens jeg snakket, ble jeg overmannet av følelser fordi jeg hadde fått det privilegium å oppmuntre så mange mennesker, og stemmen min begynte å skjelve. Senere kom en av stevnedeltakerne bort til meg og sa: «Bror González, da du fortalte din opplevelse, var det ikke et eneste tørt øye i forsamlingen.» Mer enn noe annet hadde jeg ønsket at min opplevelse skulle være en kilde til oppmuntring for dem som hadde strevd med å vende om fra sin tidligere livsførsel.

Jeg tjener nå som eldste og alminnelig pioner og har hatt gleden av å hjelpe 16 personer til å få nøyaktig kunnskap om Bibelens sannhet. Jeg er svært glad for at foreldrene mine og fire av søstrene mine også har innviet sitt liv til Jehova. Mor døde som en trofast tjener for Gud i 2001. Jeg kan ikke takke Jehova nok for at han har latt meg lære ham å kjenne, og jeg vet ikke om noen bedre måte å vise min verdsettelse på enn å innby andre til også å nærme seg ham. — Jakob 4: 8.

[Bilde på side 12]

Fernando, «frosken», et tidligere gjengmedlem som jeg hjalp

[Bilde på side 12]

Paul Sánchez, den misjonæren som studerte Bibelen med meg

[Bilde på side 13]

Vicente González i dag