Hvorfor er havet salt?

HVIS alt saltet i havet ble spredt jevnt ut over all landjorden, ville det bli et mer enn 150 meter tykt lag — omtrent 45 etasjer høyt! Med tanke på de store mengdene ferskvann som blir tømt ut i havene fra bekker og elver, kan man spørre: Hvor kommer egentlig alt saltet fra? Forskere har oppdaget en rekke kilder.

Én kilde er bakken som vi står på. Når det siver regnvann gjennom jord og steiner, løser det opp bitte små mengder mineraler, deriblant salter og deres kjemiske bestanddeler, og disse blir ført ut til havet via bekker og elver (1). Denne prosessen kalles forvitring. Saltkonsentrasjonen i ferskvann er selvsagt veldig lav, så det smaker ikke salt.

En annen kilde er saltdannende mineraler i jordskorpen under havene. Vannet trenger ned i havbunnen gjennom sprekker og blir overopphetet. Når det kommer opp igjen, er det en mengde oppløste mineraler i det. Hydrotermale kilder — blant annet undersjøiske geysirer — spyr sin kjemiske suppe ut i havet (2).

I en omvendt prosess som har et lignende resultat, spyr undersjøiske vulkaner store mengder varm steinmasse ut i havene, og denne steinmassen frigjør kjemikalier i vannet (3). Enda en kilde til mineraler er vinden, som fører med seg partikler fra fastlandet ut til  havet (4). Alle disse prosessene gjør at sjøvannet er en blanding av praktisk talt alle kjente grunnstoffer. Men det saltet det finnes mest av, er natriumklorid — vanlig bordsalt. Det utgjør 85 prosent av de oppløste saltene og er den viktigste grunnen til at sjøvann smaker salt.

Hvordan kan saltholdigheten holde seg stabil?

Saltene hoper seg opp i havet, for det vannet som fordamper, er nesten helt rent. Mineralene blir værende i havet. Samtidig blir det hele tiden transportert mer mineraler ut i havet, men likevel er konsentrasjonen av salt tilnærmet konstant på 35 deler salt pr. 1000 deler sjøvann. Salter og andre mineraler blir tydeligvis tilført og fjernet i samme tempo. Så hvor blir det av saltet?

Mange av grunnstoffene i salt blir tatt opp i kroppen til levende organismer. Korallpolypper, bløtdyr og krepsdyr tar for eksempel inn kalsium, et grunnstoff i salt, av hensyn til sine skall og skjeletter. Mikroskopiske alger som kalles diatomeer, eller kiselalger, trekker ut kiselsyre. Bakterier og andre organismer fortærer oppløst organisk materiale. Når disse organismene dør eller blir spist, havner de saltene og mineralene som finnes i dem, til slutt på havbunnen som dødt materiale eller som ekskrementer (5).

Mange salter som ikke blir borte ved slike biokjemiske prosesser, forsvinner på andre måter. Leire og annet materiale fra fastlandet som havner i havet via elver, tilsig fra land og vulkansk nedfall, kan for eksempel binde sammen visse salter og dra dem med seg ned på havbunnen. Noen salter binder seg også til stein. Gjennom forskjellige prosesser blir altså mye av saltet til slutt en del av havbunnen (6).

Mange forskere mener at geofysiske prosesser fullfører kretsløpet, om enn over uendelig lang tid. Jordskorpen består av gigantiske plater. Noen av disse møtes i subduksjonssoner, der én plate dukker ned under en annen og synker ned i den glovarme mantelen. Vanligvis er det slik at den oseaniske platen glir under den tilgrensende kontinentalplaten (som er lettere enn den oseaniske platen), og den fører da med seg en last av salte sedimenter, omtrent som et gigantisk transportbånd. På denne måten blir mye av jordskorpen langsomt resirkulert (7). Jordskjelv, vulkaner og riftsoner er tre utslag av denne prosessen. *

 Forbløffende stabilitet

Saltholdigheten i havet varierer fra sted til sted og noen ganger også fra årstid til årstid. Det salteste vannet (av vann som har avløp) finnes i Persiabukta og i Rødehavet, der det er veldig høy fordampning. De havområdene der det er høy tilførsel av ferskvann fra store elver, og der det kommer mye nedbør, er mindre salte enn gjennomsnittet. Havvannet er også mindre salt ved polene, der det blir tilført ferskvann i form av is som smelter. På den annen side blir havvannet der saltere når vannet fryser til is. Men stort sett er saltholdigheten i havene veldig stabil.

Havvannet har også en forholdsvis stabil pH, et mål for surhetsgrad eller alkalitet, der 7 er nøytralt. Havvann har en pH-verdi på mellom 7,4 og 8,3, noe som er lett alkalisk. (Menneskeblod har en pH-verdi på rundt 7,4.) Hvis pH-en forandret seg utover dette, ville det bety store problemer for havene. Dette er faktisk det noen forskere nå frykter. Mye av den karbondioksid som vi mennesker slipper ut i atmosfæren, havner til slutt i havene, der den inngår forbindelse med vannet og danner karbonsyre. Menneskelig aktivitet kan dermed litt etter litt forsure havene.

Mange av de mekanismene som holder havvannet kjemisk stabilt, er ennå ikke helt klarlagt. Men det vi har lært, framhever Skaperens store visdom, han som bryr seg om sitt verk. — Åpenbaringen 11: 18.

[Fotnote]

[Illustrasjon/bilder på sidene 16 og 17]

(Se den trykte publikasjonen)

Regn

1 Mineraler i steiner

2 Hydrotermal kilde

3 Utbrudd i havet

4 Vind

HAV

HAVBUNN

JORDSKORPE

5 Diatomeer

6 Vulkansk nedfall

7 SUBDUKSJONSSONE

[Rettigheter]

Hydrotermal kilde: © Science VU/Visuals Unlimited; utbrudd: REUTERS/Japan Coast Guard/Handout

Diatomeer: Dr. Neil Sullivan, USC/NOAA Corps; vulkan: Dept. of Interior, National Park Service

[Ramme/illustrasjon på side 18]

Salter som finnes i havet

Selv om det har pågått forskning av havvannet i over hundre år, er kunnskapen om dets kjemiske sammensetning fremdeles mangelfull. Men forskerne har klart å isolere de forskjellige oppløste bestanddelene av salt og å beregne andelen av dem. Disse bestanddelene innbefatter:

[Illustrasjon]

55 % Klorider

30,6 % Natrium

7,7 % Sulfater

3,7 % Magnesium

1,2 % Kalsium

1,1 % Kalium

0,4 % Hydrogenkarbonater

0,2 % Bromider

og mange andre, som borater, strontium og fluor.

[Ramme/bilde på side 18]

Saltere enn havet

Det finnes innsjøer som er saltere enn havet. Et typisk eksempel er Dødehavet, den salteste innsjøen på jorden. Det vannet som renner inn i Dødehavet (kalt Salthavet i bibelsk tid), fører med seg oppløste salter og andre mineraler. (4. Mosebok 34: 3, 12) Ettersom Dødehavets bredd er jordoverflatens laveste tørre punkt, kan vannet bare forsvinne på én måte — ved fordampning. Fordampning kan redusere vannstanden med så mye som 2,5 centimeter i løpet av en sommerdag.

Som følge av dette er saltholdigheten i det øvre vannlaget rundt 30 prosent — det er nesten ti ganger høyere enn i Middelhavet. Fordi vannets massetetthet (egenvekt) øker med saltholdigheten, flyter man lett veldig høyt i vannet. Ja, man kan ligge på ryggen og lese en avis uten noen hjelp til å holde seg flytende.

[Ramme på side 18]

Salt bidrar til å rense luften

Forskning har vist at forurensende partikler i luften er til hinder for nedbøren fra skyer over land. Forurensede skyer over havene, derimot, produserer regn lettere. Forskjellen tilskrives aerosoler av sjøsalt, som oppstår på grunn av sjøsprøyt.

De bitte små vanndråpene som dannes rundt forurensende partikler i atmosfæren, er gjerne ikke store nok til å falle som regndråper. Isteden blir de bare svevende i luften. Aerosoler av sjøsalt krystalliserer skyene over havet ved å trekke til seg disse ørsmå vanndråpene, og på den måten dannes det større dråper. Resultatet er regn, som også er med på å rense atmosfæren for forurensende stoffer.