Et barns tro

DUSTIN begynte å være med noen ganger når moren hans studerte Bibelen sammen med et av Jehovas vitner. Selv om han bare var elleve år, hadde han dype tanker og stilte mange gjennomtenkte spørsmål. Snart bad han om å få et eget bibelstudium sammen med den tidligere misjonærsøsteren som studerte med moren hans. Han begynte også å fortelle skolekameratene sine om det han lærte.

Dustin begynte å komme på møtene i den lokale Rikets sal, og han svarte også på spørsmål når forsamlingen kunne være med på å kommentere. Når han og de yngre søsknene hans var hos faren, ville faren at de alle skulle gå i kirken sammen. Dustin forklarte faren hvorfor han heller ville gå i Rikets sal. Faren sa da at Dustin fikk lov til å gå dit.

En kveld etter at et møte i Rikets sal var over, kunne ikke moren finne ham. Uten å si noe til henne hadde han gått og snakket med tilsynsmannen for den teokratiske tjenesteskolen og bedt om å bli tilmeldt skolen. Moren syntes det var greit. Med spent forventning så han fram til sitt første elevoppdrag. Men på denne tiden begynte han å få sterke smerter i den ene hoften og ble derfor tatt med til forskjellige leger for undersøkelser. Endelig kom den store kvelden da Dustin skulle holde talen sin i Rikets sal. Innen den tid var han begynt å bruke krykker. Selv om det var helt tydelig at han hadde smerter, gikk han uten krykkene opp til podiet.

 Like etter fikk Dustin diagnosen Ewings sarkom, en sjelden form for benkreft. Det neste året var han stort sett på barnesykehuset i San Diego i California. Kjemoterapi, strålebehandling og til slutt amputasjon av høyre ben og noe av høyre bekkenben svekket aldri hans sterke tro og hans kjærlighet til Jehova. Når han var for svak til å lese, leste hans mor, som var sammen med ham nesten hele tiden, høyt for ham.

Selv om Dustins tilstand ble verre, klaget han aldri. Han holdt seg travelt opptatt med å kjøre rundt i rullestolen og oppmuntre andre pasienter og deres foreldre, innbefattet en annen ung pasient som også var et av Jehovas vitner. Sykehuspersonalet kunne se at Dustin og denne andre pasienten var annerledes — at deres tro holdt dem oppe.

Dustin ønsket å bli døpt som et av Jehovas vitner. Mens han lå på en sofa, for svak til å sitte, drøftet kristne eldste spørsmålene til dåpskandidater med ham. Den 16. oktober 2004 ble Dustin døpt på et kretsstevne, tolv og et halvt år gammel.

Da dåpstalen skulle til å begynne, ble Dustin trillet ned midtgangen for å ta sin plass sammen med de andre dåpskandidatene. Da de ble bedt om å reise seg, reiste Dustin seg opp på sitt ene ben, kledd i sin fineste dress, mens han støttet seg til stolen. Han besvarte dåpsspørsmålene med høy og klar stemme. Hele Dustins familie var til stede, innbefattet hans far og stemor. Også noen fra sykehuspersonalet og foreldrene til noen andre kreftsyke barn på sykehuset var til stede.

Dagen etter at Dustin var blitt døpt, ble han innlagt på sykehuset igjen. Kreften hadde allerede spredt seg til hele skjelettet. Etter hvert som han ble svakere og skjønte at han kom til å dø, spurte han moren om det var tilfellet. «Hvorfor spør du om det?» svarte hun. «Er du redd for å dø?»

«Nei,» svarte han. «Jeg bare lukker øynene, og når jeg åpner dem igjen i oppstandelsen, vil det virke som om jeg lukket dem for bare et sekund siden. Jeg kommer ikke til å ha vondt mer.» Så forklarte han: «Jeg er bare bekymret for familien min.»

Dustin døde måneden etter. I begravelsen hans kom både leger, sykepleiere, familien til sykehuspersonale, lærere, naboer og selvfølgelig Dustins familie — både de som var Jehovas vitner, og de som ikke var det. Dustin hadde bedt om at alle de som kom i begravelsen, måtte få høre hva han trodde på. Skoletilsynsmannen, han som hadde gitt Dustin i oppdrag å holde den eneste elevtalen han hadde vært i stand til å holde, holdt en nydelig, trosstyrkende tale til en forsamling som var så stor at mange bare hadde fått ståplass.

To av Dustins yndlingsvers i Bibelen var blitt trykt opp til dem som var til stede i begravelsen — Matteus 24: 14 og 2. Timoteus 4: 7. Hans sterke tro og ulastelighet oppmuntret alle som kjente ham. Vi gleder oss til å ønske ham velkommen tilbake i oppstandelsen. — Fortalt av den søsteren som studerte Bibelen med Dustin.

[Uthevet tekst på side 27]

«Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har holdt meg til troen.» — 2. Timoteus 4: 7

[Bilde på side 26]

Øverst: Dustin mens han fortsatt var frisk

[Bilde på side 26]

Nederst: Dustin blir døpt, tolv og et halvt år gammel